Depresjon i svangerskapet

[Spent mamma❀]

Hei! Er det flere som har eller har hatt depresjon i svangerskapet?
Jeg er nå i uke 22 og har kjent at humøret, gleden og energien har gått gradvis nedover. Jeg er deprimert og har vært hos lege. Antidepressiva og samtaler er i gang. Pappan til babyen min er ut av bildet. Vi var ikke så lenge sammen, graviditeten var ikke planlagt og han var ikke klar for å bli far, så han dro. Jeg har visst og skjønt siden juni at jeg kommer til å bli alene...det har vært ei hard tid å godta det..det er mange tanker som stadig dukker opp og jeg klarer å jobbe meg gjennom dem og har tro på at det kommer til å gå bra - jeg vil klare å ta vare på barnet på egenhånd. Men nå er det tungt. Jeg finner ikke glede over den voksende magen. Jeg kjenner spark, men det er bare spark liksom, det betyr ikke noe. Jo, det gjør jo selvfølgelig det, men ikke akkurat nå følelsesmessig. Så føler jeg at jeg ikke har lov til å være deprimert fordi jeg egentlig skal være takknemlig for at jeg får være gravid. Er mange (bla søstra mi) som har mistet og har vanskeligheter med å få baby i magen. Så da skal jeg være glad, jeg skal glede meg, jeg skal kose meg og nyte dagene. Men jeg klarer det ikke. Det er et ork å stå opp, det er et ork å legge seg for jeg vet det kommer en ny dag jeg må stå opp til.
På grunn av bekkenløsning har jeg ikke mulighet til å jobbe. Det trykker meg også ned. Skulle ønske jeg klarte det, men bekkenet gjør konstant vondt og noen dager er det verre enn andre. Dagene blir veldig lange og ensomme.. noen sier at når jeg går hjemme kan jeg bare kose meg, nyte tida og forberede og kose meg med innkjøp av babyklær og diverse babyutstyr, sove nå når jeg har mulighet. Veldig lett for andre å si, men jeg forstår at de mener det godt.
Vet egentlig ikke helt hva jeg vil med innlegget her. Bare lufte litt tanker - tenker at jeg ikke har lov til å være deprimert når jeg skal være sjeleglad over at jeg snart skal bli mamma. Når jeg skal ha stjerner i øynene slik som andre gravide.

Jeg håper depresjonen snart vil letne så jeg kan få tilbake gleden. Jeg vil ha det bra slik at babyen også får det bra

Er det "forbudt" å være deprimert i svangerskapet? Hva tenker andre om det?

 

[Vimse-mamma]

Kjenner meg så veldig igjen i det du skriver! Jeg er godt gift, men ble allikevel veldig deprimert da jeg fant ut at jeg var gravid for akkurat et års tiden. Jeg var veldig dårlig fysisk på den tiden og hadde akkurat kommet over et forferdelig svangerskap1,5 år før det. Den nye graviditeten var ikke planlagt og alt i meg ropte bare neeei! Jeg orket ikke et til forferdelig svangerskap og alle katastrofetankene kom bare skyllende over meg. Jeg er veldig sterkt imot abort, så troen på at dette barnet var "ment to be" holdt meg gående. Jeg grep troen på at "Dette er bare følelser. Dette er ikke meg. Dette vil gå over" Alt var ganske så mørkt i 2 mnd og jeg håpte vel egentlig på at jeg skulle våkne opp fra en vond drøm når som helst. Hele tiden skammet jeg meg for at akkurat det samme som du nevner her. Jeg orket ikke å fortelle om graviditeten før en god stund og hadde nærmest et hatforhold til det lille knøttet jeg bar på. Helt forferdelig å tenke på nå

Etter som ukene gikk og jeg fikk jobbe masse med tankene mine, så ble jeg sakte, men sikkert bedre. Når babyen kom, så var virkelig alt bra igjen. Har aldri hatt så sterk morsfølelse før(har to før denne). Svangerskapet var virkelig tungt fysisk og psykisk, men du og du så fin premie.

Lykke lykke til kjære deg! Du har ingenting å skamme deg over. Vil anbefale å ha noen å snakke med. Snakket selv mye med en forståelsesfull jordmor.

 

[LykkeligGift]

Som vimse-mamma sier har du ingen ting å skamme deg over. Skjønner veldig godt at dette er tøft å stå i alene! Jordmor synes jeg også var et veldig godt tips og du er garantert ikke alene. Sender deg en stor klem selv om jeg dessverre ikke har så mye konkret å komme med

 

[StineH]

Jeg har ikke vært hos legen enda, skal på onsdag, men jeg sliter endel med de samme følelsene og tankene som deg. En del av meg gleder seg selvfølgelig over knøttet i magen - mens en annen del av meg bare hater hele situasjonen. Jeg føler meg fæl, er konstant trøtt og sliten, og klarer ikke helt å se fremover og tenke at ting skal bli bedre..

Det er nok litt "tabu" å snakke om depresjon i svangreskapet, spesielt siden vi er omringet av lykkelige bloggere og offentlige personer, og de fleste forventer at et svangerskap skal være den lykkeligste tiden i våre liv (omtrent), men slik er det ikke for meg. Ikke med eldste, og ikke med denne babyen. Har ingen gode tips, annet enn å prøve å ta en dag om gangen, og ikke skam deg! Det gjør ikke jeg, selv om det er vanskelig å innrømme at man ikke har det bra..

Sender deg en stor klem! <3

 

[Spent mamma❀]

Kjenner meg så veldig igjen i det du skriver! Jeg er godt gift, men ble allikevel veldig deprimert da jeg fant ut at jeg var gravid for akkurat et års tiden. Jeg var veldig dårlig fysisk på den tiden og hadde akkurat kommet over et forferdelig svangerskap1,5 år før det. Den nye graviditeten var ikke planlagt og alt i meg ropte bare neeei! Jeg orket ikke et til forferdelig svangerskap og alle katastrofetankene kom bare skyllende over meg. Jeg er veldig sterkt imot abort, så troen på at dette barnet var "ment to be" holdt meg gående. Jeg grep troen på at "Dette er bare følelser. Dette er ikke meg. Dette vil gå over" Alt var ganske så mørkt i 2 mnd og jeg håpte vel egentlig på at jeg skulle våkne opp fra en vond drøm når som helst. Hele tiden skammet jeg meg for at akkurat det samme som du nevner her. Jeg orket ikke å fortelle om graviditeten før en god stund og hadde nærmest et hatforhold til det lille knøttet jeg bar på. Helt forferdelig å tenke på nå

Etter som ukene gikk og jeg fikk jobbe masse med tankene mine, så ble jeg sakte, men sikkert bedre. Når babyen kom, så var virkelig alt bra igjen. Har aldri hatt så sterk morsfølelse før(har to før denne). Svangerskapet var virkelig tungt fysisk og psykisk, men du og du så fin premie.

Lykke lykke til kjære deg! Du har ingenting å skamme deg over. Vil anbefale å ha noen å snakke med. Snakket selv mye med en forståelsesfull jordmor.

Hei! Trist å høre at du også hadde det slik og godt å høre at du kom deg opp igjen. Er ikke kjekt å høre at andre også opplever det samme, men samtidig litt godt å vite at jeg ikke er alene om å føle det slik. At du kom deg opp igjen og fikk en så sterk morsfølelse etter fødselen gir meg et håp om at det både kan og vil bli bedre. Jeg må bare holde ut nå og benytte meg av det støtteapparatet jeg har rundt meg. Tørre å åpne opp og snakke om alt til lege/jordmor/psykolog.
Håper det fortsatt går bra med deg <3

 

[Spent mamma❀]

Jeg har ikke vært hos legen enda, skal på onsdag, men jeg sliter endel med de samme følelsene og tankene som deg. En del av meg gleder seg selvfølgelig over knøttet i magen - mens en annen del av meg bare hater hele situasjonen. Jeg føler meg fæl, er konstant trøtt og sliten, og klarer ikke helt å se fremover og tenke at ting skal bli bedre..

Det er nok litt "tabu" å snakke om depresjon i svangreskapet, spesielt siden vi er omringet av lykkelige bloggere og offentlige personer, og de fleste forventer at et svangerskap skal være den lykkeligste tiden i våre liv (omtrent), men slik er det ikke for meg. Ikke med eldste, og ikke med denne babyen. Har ingen gode tips, annet enn å prøve å ta en dag om gangen, og ikke skam deg! Det gjør ikke jeg, selv om det er vanskelig å innrømme at man ikke har det bra..

Sender deg en stor klem! <3

Takk for klem <3
Hvordan går det med deg? Jeg har hatt mamma på besøk her ei uke nå og det har hjulpet litt. (Hun bor 6t unna). Jeg har ikke følt meg så ensom da og fått snakket litt ut om hvordan jeg egentlig har det. Litt kjedelig at hun reiste i dag, men takknemlig for den tiden jeg fikk med henne den her uka. Vi har fått handlet litt utstyr til babyen, vasket og sortert klær og lagt i kommoden og ryddet plass på til vugga på soverommet mitt. Dette kjenner jeg har gitt meg litt glede. Merker det er litt kjekkere når man er to som ordner klart enn bare meg selv. Synd faren til babyen trakk seg tilbake, tenk på alt han går glipp av, men slik er det og slik forblir det. Etter at jeg klarte å åpne opp til mamma om forholdet til meg og eksen har skamfølelsen trukket seg litt tilbake. Det er ikke min feil at han ikke vil bidra. Det er ikke min feil han har gjort dumme valg i livet som han nå må inn og sone for. Det er ikke bare min feil at jeg ble gravid. Det er langt i fra min feil at jeg fikk vite om fortida hans etter jeg fant ut jeg er gravid. Det er ikke jeg som har vært uærlig. Det er ikke jeg som skal skamme meg. Heller ikke skal jeg være flau. Det jeg egentlig skal være er stolt, trygg på meg selv, tøff og glad som har klart å stått sterkt oppreist i slalåmløypa i de 5mnd her, da det har vært en del frem og tilbake med eksen, nye opplysninger har kommet frem i lyset. Jeg har følt meg dum som ikke så eller visste det før, men hvordan i all verden kunne jeg vite når han ikke fortalte. Nok om han. Dette er jeg innstilt på å klare alene.
Kan jeg spørre hvor langt i svangerskapet du er kommet? Er du sammen med barnefar og finner støtte i han? Hvis det kan du prøve å tenke at det er en positiv ting i hverdagen - samtidig som du tar en dag av gangen.

Klem til deg <3

 

[Liz82]

Kjenner meg litt igjen her, er også alene og til tider føles det veldig ensomt. Spesielt når "alle" andre gravide rundt seg selv har alt på stell eller utad iallfall har det. Hormoner i karusell når en blir ekstra sliten for en vil jo så gjerne prøve å være sterk.

Mitt tips er iallfall å bruk tid på deg selv og babyspire, og venner og familie som hjelper å løfte deg opp. Fokuser mindre på de som drar deg med ned i bekymringer og tapper deg for energi

Sender en god klem og håper det går bra med deg, er sikker på du kommer til å klare deg helt fint etterhvert som alt synker skikkelig inn og baby er i armene dine <3

 

[unknownP]

Jeg er også alene om graviditeten. Ting blir dessverre ikke alltid som vi tror og håper.
Jeg vet ikke om det er et tilbud der du bor, men har du sjekket ut Amathea? Jeg er der 1 gang i uken nå og møter andre i samme situasjon, syntes det har vært veldig positivt.

Det er ikke enkelt å stå alene med alt. Og familie og gode venner er viktig i situasjonen vi er i. Men jeg er sikker på du kommer til å komme styrket ut av dette. Og vi har det nok bedre med baby uten far i bildet, når de uansett ikke klarer stå frem som gode forbilder for våre største skatter.

 

[Spent mamma❀]

Kjenner meg litt igjen her, er også alene og til tider føles det veldig ensomt. Spesielt når "alle" andre gravide rundt seg selv har alt på stell eller utad iallfall har det. Hormoner i karusell når en blir ekstra sliten for en vil jo så gjerne prøve å være sterk.

Mitt tips er iallfall å bruk tid på deg selv og babyspire, og venner og familie som hjelper å løfte deg opp. Fokuser mindre på de som drar deg med ned i bekymringer og tapper deg for energi

Sender en god klem og håper det går bra med deg, er sikker på du kommer til å klare deg helt fint etterhvert som alt synker skikkelig inn og baby er i armene dine <3

Takk for klem <3 Jeg har det litt bedre nå. Kjenner det begynner å letne litt. Babyen har vært veldig aktiv den her uka og det er litt morsomt å følge med på Jeg leste innlegget ditt tidligere i uka og har tatt til meg tipset om å fokusere bare på de som gir meg positiv energi og glede. Hvordan går det med deg og ensomheten? God klem tilbake

 

[Spent mamma❀]

Jeg er også alene om graviditeten. Ting blir dessverre ikke alltid som vi tror og håper.
Jeg vet ikke om det er et tilbud der du bor, men har du sjekket ut Amathea? Jeg er der 1 gang i uken nå og møter andre i samme situasjon, syntes det har vært veldig positivt.

Det er ikke enkelt å stå alene med alt. Og familie og gode venner er viktig i situasjonen vi er i. Men jeg er sikker på du kommer til å komme styrket ut av dette. Og vi har det nok bedre med baby uten far i bildet, når de uansett ikke klarer stå frem som gode forbilder for våre største skatter.

Tilbudet hos Amathea benytter jeg også meg av. Synes det er veldig betryggende og godt å komme dit. Jeg har ikke møtt noen av de andre enda, men det blir ei samling i oktober. Det blir spennende å møte andre i samme situasjon. Vi har noe felles å snakke om da når vi er der.
Helt sant - ting blir ikke alltid slik som vi tror. Jeg også tror det blir bedre uten far. Jeg kjente han ikke så godt før jeg ble gravid. I sommer sa han nei til baby og ville ikke være med på det. Vi kuttet kontakten. Har ikke sett han siden mai. Og siden han ikke ville ha babyen har jeg ikke skrevet han opp på farskap. Ville ikke tvinge han til noe han ikke vil. Nå har han sendt en og annen meldinga siden slutten av august. Jeg har fått vite så mye i ettertid om han..kan si stikkord som rus, alvorlig psykisk sykdom, vold, salg av narkotika, trusler, skal i fengsel i desember. Dette har vært veldig mye for meg å ta inn, så etter mang en samtaler med Amathea og psyk, har jeg tatt det valget at jeg vil bryte kontakten helt med han og konsentrere meg bare om meg selv og babyen. Det er babyen som er viktig og som må fokuseres på. Forrige helg da han sendte melding tok jeg mot til meg å svarte nei til at jeg ikke ville komme på besøk og at jeg synes det er best vi ikke har kontakt. Fikk til svar at det var greit, mitt valg, men at han vil ha kontakt med barnet når den tid kommer, hvis det er hans barn (han tror ikke helt på meg at det er hans barn. Vondt..). Han skal ta farskapstest etter babyen er født, sier han. For så vidt greit det, men delt omsorg er ikke aktuelt. Dessuten så er barnet 2 år når han kommer ut av fengsel. For at jeg skal klare å roe meg litt og være trygg skal jeg og hun på Amathea i møte på familievernkontoret i høst. Jeg vil være forut og vite hvilke rettigheter han har etter soninga. Jeg vil vite på forhånd så jeg ikke får et slag i tryne når han kommer. Men, det er også vanskelig å si om han i det hele tatt vil ha kontakt med barnet når han kommer ut. Han er ikke helt stabil...tror ikke han har så store sjanser for å få samvær egentlig.....?
Men det er i alle fall veldig godt å ha Amathea og at hun vil følge meg til familievernkontoret. Er så glad jeg tok mot til meg å gikk opp de trappene til Amathea Har du noen form for kontakt med barnefar? Går det bra med deg? <3

 

[unknownP]

Høres ikke ut som barnefar hos deg har så stor sjanse for å forvente samvær nei. Hvertfall ikke før han får livet sitt på stell. Kan ikke så mye om dette, men høres sånn ut i mine øre hvertfall.

Ang Amathea så er det bra du har tatt kontakt. De er en god støttefunksjon. Jeg har møtt flere andre i samme situasjon. Veldig bra støtte.

Selv har jeg ingen kontakt med barnefar, han ønsker ikke kontakt. Vanskelig å akseptere, så jeg har prøvd kontakte han noen ganger, men jeg får ikke svar. Håper ting blir bedre etter fødsel, selv om jeg er veldig usikker.
Blir farskapstest her også, etter mitt ønske. Jeg vet 100% hvem faren er, men jeg ønsker ALDRI at det skal bli tema at han er usikker i fremtiden. Jeg vil ta den når baby blir født så barnefar får svart på hvitt hvem som er pappaen. Vi var ikke kjærester da jeg ble gravid, så syntes det er ryddig.

Det går stadig bedre her. Noen tunge dager, men jeg tenker at vi skal klare oss. Jeg ønsker meg barn, og gleder meg veldig!

 

[Liz82]

Takk for klem <3 Jeg har det litt bedre nå. Kjenner det begynner å letne litt. Babyen har vært veldig aktiv den her uka og det er litt morsomt å følge med på Jeg leste innlegget ditt tidligere i uka og har tatt til meg tipset om å fokusere bare på de som gir meg positiv energi og glede. Hvordan går det med deg og ensomheten? God klem tilbake

Leser innpå her innimellom, takker for klemmen skjer veldig mye og veldig lite på en gang. Er nok litt ensom, men gleder meg enormt til baby kommer. Har tatt en del tak i det som har plaget meg, kuttet kontakt med de som har påført meg mer bekymring enn positivt.
Det er nok mer ensomhet når jeg sliter meg ut energimessig, så nå har jeg prøvd å slappe av, det hjelper.

Så er det hver gang jeg forteller om graviditeten og de spør hvem er faren er så lei det spørsmålet, har begynt å si det var donor. Og da blir d stille er på tur til gdansk, har utfordringer i kø her. En gruppe på 10, mat, diabetes, gåing. Sååå mye jeg vil oppleve og så mye tull med bekken. Jaja nok klaging her, håper det ordner seg for deg. Ser på innleggene dine at barnefar ikke er noe å ha inne i bildet ditt heller. Kjenner meg igjen på barnefar her også.. Lyging, stikker fra virkeligheten, jeg har unngått å ta mer kontakt med han her, så han vet ikke om baby heller. Har nok dårlig samvittighet for det, men jeg har ikke lyst at han skal ha baby/barnet alene. Han er ikke til å stole på, samtidig så er det dårlig gjort av meg å ikke si det til han elr hans foreldre. De har jo et barnebarn til på vei, han har en gutt fra før også.. Jaja, det kommer ut for en dag om det er meninga.