Depresjon eller hormoner?

En tråd i 'Psykisk helse' startet av SloppyJane, 28 Sep 2020.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. SloppyJane Gift med forumet Himmelbarn Novemberlykke 2020

    Hvordan vet man egentlig forskjell? Er det depresjon eller bare hormoner? Jeg var deprimert før svangerskapet. Sluttet på antidepressiva for snart et år siden. Har hatt et tungt svangerskap psykisk. Mye angst for at det skal gå galt igjen. Ingen å dele tankene med. Nå gråter jeg hver dag. Av ingeting og alt. Er sinna. Sur. Frustrert over det meste. Lei. Klarer egentlig ikke glede meg til baby kommer.
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  2. B Elsker forumet

    Jeg tenker dette høres ut som depresjon. "Bare hormoner " påvirker ikke alle så sterkt, jeg merket feks veldig lite til hormonene. Det du beskriver tenker jeg ikke har så mye med hormoner å gjøre, men at de bidrar litt når du først sliter.

    Jeg tenker at du bør dra til lege og snakke ut. Er du i jobb bør du vurdere om det er for mye, at du blir for sliten til å luke ut de negative tankene som kommer slik man gjør når man er mer uthvilt. Søvnmangel og å være utslitt er de verste fiendene når det gjelder å få tunge og vanskelige tanker, for du har ikke motstandskraft til å avvise dem. Har du ingen å snakke med? En partner eller en venninne eller familiemedlem?

    Og så ser jeg du skriver at du har angst for at det skal gå galt igjen. Vil bare si at jeg kondolerer med tapet du hadde, og at det er helt normalt og forståelig uten å sette diagnoser at en slik opplevelse setter spor og plager deg nå som du er gravid igjen. Samtidig, når du plages slik du gjør så er det riktig å søke hjelp. Det er normalt hjelp å få, og siden du også har historikk med depresjon så bør du også av den grunn få hjelp nå så du kanskje kan senke skuldrene og kose deg litt gjennom deler av svangerskap og ikke minst barseltid.
     
  3. Veivalsa Forumet er livet Marshmallows2021 Himmelbarn Febbisbebbis'18 Snøfnuggene 2018

    Jeg synes det kan høres litt ut som svangerskapet jeg hadde rett etter dødfødselen. Jeg var mye sint, redd, lei meg, isolerte meg mest hjemme, fikk ofte noen slags angstanfall hvor jeg var sikker på at det ikke skulle gå bra osv. Det var utrolig tøft.
    Men det betyr ikke at det bare skal være sånn og at man ikke får noe hjelp. Jeg spurte etter psykolog på helsestasjonen og synes det egentlig var et godt tilbud for meg. Du får også time raskt. Hos lege fikk jeg beskjed om at det var en normal sorgreaksjon, så derfor trengte jeg ikke psykolog :hilarious: kunne ikke annet enn å le omtrent, det var så utrolig tåpelig å mene at man ikke skal få hjelp til å bearbeide noe fordi det er sorg og evt depresjon utløst av sorg.

    Jeg ville ha snakket med jordmor om dette først, hvis du vil snakke med noen om det. Det jeg synes var best med å snakke med psykolog, var at hun ikke ville prøve å forklare eller snakke ned problemene mine, slik jeg opplevde om jeg snakket med familie. De ville bare "fikse" alt og prøve å snakke vekk det jeg fortalte, og det hjalp jo egentlig ikke på noe. Psykologen fokuserte heller på mitt tankesett og hvordan jeg kunne forholde meg til det jeg synes var tungt og vanskelig.

    Sender en klem og håper du får det bedre snart ❤️
     
  4. SloppyJane Gift med forumet Himmelbarn Novemberlykke 2020

    ❤️takk begge to.. jeg vet det jo egentlig - at det er mer enn bare hormoner. Depresjon er ikke noe nytt dessverre.. men det er tyngre nå fordi det er på tampen av et svangerskap jeg så inderlig har ønsket.. og jeg står så alene med det. Jeg har snakket noe rundt det med jordmor - men det blir så nært og det er slitsomt. Jeg gikk til psykolog for litt over et år siden pga alle gangene vi mista og alt det gjorde med meg, og har lært meg mange teknikker for å klare meg.. men disse tunge tankene jeg har nå er så nye og uvante.
    Får prøve å lufte det litt med jordmor allikevel. Evt gå til fastlegen - som jeg aldri har møtt fordi hun er ny...
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  5. B Elsker forumet

    Hør med jordmor hvis det er hun du kjenner best. Jeg tror kanskje at de teknikkene du lærte for å håndtere de tunge tankene ikke passer helt her, fordi nå er du så langt i svangerskapet at frykten kanskje blir annerledes når det nærmer seg sånn. Nå er det ispedd håp, og frykt og frykt for å miste håpet som du har. Skjønner veldig godt at dette er ei tung tid for deg med mange tanker og følelser. Jeg håper du klarer å senke skuldrene og at du klarer å slappe av og kose deg når babyen kommer, for det er jo ikke lenge til. ❤ Unner deg en virkelig fin tid.
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  6. Katitzi Gift med forumet Marsboerne2017 Novemberbarna 19

    Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, eneste forskjellen er at jeg fikk dette da babyen var 2 måneder gammel. Han nærmer seg nå 1 år, og jeg begynner å bli bedre (med hjelp av medisiner og psykiater). Jeg har ikke følt tilknytning til babyen, jeg har ekstremt dårlig hukommelse, lite tiltakslyst, var veldig sint før jeg begynte på medisiner, og gråt etter hvert sinneutbrudd pga dårlig samvittighet.

    Jeg angrer på at jeg ikke ba om hjelp tidligere enn jeg gjorde, jeg merket at noe ikke var helt riktig allerede i januar, men ventet til mai før jeg gikk til legen.

    Vær så snill be om hjelp allerede nå før babyen kommer :Heartred det blir ikke nødvendigvis lettere når den lille kommer, det blir mindre søvn og mindre tid til deg selv, verden snurrer jo da rundt et annet lite menneske.

    Sender deg en klem :Heartblue
     

Del denne siden