Deppa...(langt...)

[>Rampensopphav<]

Hvorfor er det slik...jeg føler meg tygd å utspyttet igjen..jeg kjenner at energien er fullstendig borte og alt virker som et ork..
 
Alt var så ufattelig bra etter fødselen men så kom det store vendepunktet..mannen min dro på arbeid på mandag som var. Han arbeider på båt så han er borte på ubestemt tid..tenk-jeg gråt som en unge da han dro og siden har jeg følt meg alene i verden rett og slett..
 
Jeg må våke hele natten med lillemann og allikevel opp kl 7 om morgenen for å få dattern min på skolen..jeg gruer meg hele dagen til natten for da er jeg så forbannet alene..jeg gråter og gråter og prøver fortvilt å skjule det for Synnøve..Jeg kan sitte å tenke over hverdagen min og plutselig begynne å gråte igjen..Jeg føler Ylva er borte i amming,gråting og hverdagsrutiner..jeg er kun mor og ikke meg..
 
Hadde jeg i det minste hatt en dato der jeg visste mannen min kom hjem,har jeg i allefall hatt noe å se fram til...nå er alt bare svart og mørkt og jeg sliter så forbannet mye!
Det største problemet har inntruffet i det siste.det virker som lillemann reagerer på alt jeg eter..selv knekkebrød med hvitost..siden fødselen 18,januar har jeg tatt av meg 13 kilo..4 mer en jeg la på meg under graviditeten..kan visst bare drikke vann jeg..prøver å spise vitaminer i tillegg slik at jeg ikke visner hen fullstendig...
 
Jeg beklager at jeg syter å syter,men hvem ellers enn dere skal jeg syte til..
Stakkars gubben min som har forferdelig dårlig samvittighet for at han er på arbeid å ikke hjemme..er jo ingenting han kan gjøre med mine barselstårer der..arbeide må han jo..
Det verste jeg vet er å være deppa..jeg bruker aldri å være det å det tar helt pusten av meg å ha det slik..det kjennes ut som det ikke fins lys i tunnellen i det hele tatt..vil bare finne meg et mørkt rom med en seng i å være helt alene uten å ha ansvar for noe eller ha noen hjemme som er fullstendig avhengig av meg..vil bare være meg for en dag..
 
føler meg som verdens værste mor som ikke greier å ha to barn en gang..jeg tenker på de som har flere og som er fullstendig alene de også..de greier det jo uten problemer..å her sitter jeg som føler meg utslitt av alt..
 
Jeg har jo familie og venner som stiller opp,men jeg føler jeg kan ikke fortelle dem hvordan jeg har det inni meg..er jo rett å slett et nederlag jo..
Mamma er sykepleier så jeg tror hun har en mistanke om hvordan det er fatt med meg..hun var her i hele går,kom hit i dag før hun dro på arbeid og skal ligge her i natt..det hjelper på men likevel føler jeg humøret er fullstendig fraværende..
 
tenk-jeg sitter å gråter når jeg skriver dette..helt utrolig..jeg er langt unna en følsom sensitiv person..jeg gråter aldri og jeg er aldri nedstemt eller deprimert..å her sitter jeg foran pcen å gråter!!!! Må nesten le oppi all elendigheten jeg...
 
Må bare beklage at jeg øser dette utover dere som sikkert er overlykkelig etter fødselen og har det helt topp..håper ikke mørket faller over dere også for denne perioden i mitt liv er bare helt pyton..
ønsker dere alle lykke til med smånurkene deres..
 
Jeg vil bare ha mannen min hjem jeg..

 

[Linni]

Sender deg en stor klem og håper det blir litt bedre for deg.
hva jobber han med siden han ikke vet når han kommer hjem igjen da???
Når han kommer hjem blir han litt hjemme da??
Stor klem

 

[Trulte74]

Føler med deg. Har grått mer den siste uka enn jeg har gjort på lenge. Føler ikke jeg strekker til som mor. Å jeg har far hjemme som er helt utrolig å hjelpe til.
 
Gruer meg også til natten. Har så lite energi til den lille jenta som har bestemt seg for å være våken å spise noe innmari natters tid. Har hatt endel besøk den siste uka og det tar også mye energi. Så snart siste mann er ute av døra sitter jeg å gråter i en stol. Helt tappa for energi [:(] 
Driver å leter på babyverden etter noe som kan trøste om at dette snart skal være over.
 
Håper du føler deg bedre snart. Skjønner godt at du har det tøft alene. Vi er to med kun en liten jente og har det kjempe tøft.
 
 

 

[Linka]

Hei Ylva.
 
Skjønner at du har det tungt. Hadde det ikke vært for at mamma hjelper meg på morgenen når sambo er på jobb hadde jeg nok ikke hatt så mye energi jeg heller. Det tar på og få en liten i huset. Taklet det egentlig bra med en, men to er værre. Og jeg tenker også at folk har klart seg bra med flere, men det er ikke noe som tilsier at vi skal klare oss bedre fordi vi har en eller to mindre.
 
Det eneste jeg kan si til deg er at jeg har funnet mye trøst her inne. Og vi er her for deg når det er tøft.
 
Klemmer fra meg.

 

[>Rampensopphav<]

takk for støtten alle[:)]Har sovet i natt og bare gitt han mat når han ville ha.Resten av styret har mamma tatt for meg og i tillegg har hun fått storjenta mi på skolen..kjennes ut som ting er bedre i dag gitt[:)]Utrolig hva litt søvn kan gjøre med et menneske!
 
Jo gubben min arbeider som maskinist på en fiskebåt og nå skal sildekvota på 1300 tonn opp. De er langt sør i landet for å fiske og det er usikkert nårti de er ferdige pga vær og sildeforekomster.Etterpå skal de fiske torsk så jeg vet ikke nårti han kommer hjem..er så forbannet usikkert i fiskeriene skjønner du..eneste lille lyspunktet oppi dette er at han får 29 uker permisjon med full lønn pga at jeg er student..de første 6 ukene etter fødsel er forbeholdt kun meg så jeg vet at 3 og en halv uke til blir jeg i hvertfall alene..er ikke så lenge men når man kjenner det slik som meg akkurat nå,så virker det som 3,5 år!!![;)]Men jeg håper ting skal gå se til slik at man kan kose seg med den lille å ikke bare kjenne alt som et slit..er så himla tungt når man har klokken å gå etter hver dag..det at jeg må opp kl 7 uansett mener jeg.det må jeg jo selv om jeg ikke har sovet mer enn en time på natta..akkurat det er forferdelig syns jeg..men det er vel en overgang til jeg greier å plotte inn rutiner på småttisen min[:)]
 
Til Linni må jeg bare si at jeg beundrer deg stort som greier å være her for andre når du har hatt så mye selv å tenke på siden fødselen din..to syke barn kan ta luven av hvem som helst! Etter at du skrev om dette syndromet så var jeg å sjekka hva det var,og jeg må si at det hørtes fryktelig ut[:(][:(]helt forferdelig rett og slett..Min jente har AIP(Akutt intermitterende porfyri)og det er ingen dans på roser nei..Far til barna har det og arvelighetsgraden er 50 % slik at et av barna mine ville kommet til å få det..men allikevel er det jo mulig å leve et normalt liv med det om en tar forhåndsregler..
 
Tusen takk igjen for støtten..
 
Klem