Den neste viking

Azu

Azu

Mamma til tre godunger. <3
Tilgangsansvarlig
♡ Maibarna ♡
Junibarna 2015
Sommerfuglene 2017
Novemberbarna 2021
En liten dagbok som jeg vil prøve å fylle med tanker om svangerskapet og livet rundt denne andre gangen.

Jeg anser meg selv som en ganske privat person, så dette blir for meg å gå langt utenfor min vante boks.
 
1
Jeg kjenner mye på stress for tiden. I forbindelse med jobb, og det å være gravid. Kombinert blir tankene rett og slett overveldene.

Dette var selvfølgelig helt planlagt fra vår side, og barnet kommer til å bli høyt elsket og ønsket, men det føles ikke som en god tid å gjøre dette på.

Forrige gang hadde vi en helt annerledes situasjon. Da var jeg betraktelig sykere enn jeg er nå, og jeg hadde ikke en gang jobb. Vi hadde det bedre økonomisk, og hendene våre var frie til å planlegge når vi selv ville.

Vi har en sønn på 15 måneder fra før av, og han er en fantastisk liten gutt. Jeg har aldri elsket noen så høyt som jeg elsker ham, og det er den største glede å få være moren hans.

Tankeboksen har blitt åpnet.

Fortsettelse følger...
 
Litt godt å skrive en dagbok å se tilbake på :) hvor langt er du på vei?
 
Muligens jeg har blandet deg med noen andre, men leste en plass at du gruer deg til å fortelle familien? At det ikke vil bli tatt så godt imot? Kan du fortelle mer om dette? ❤️ bare hvis du vil selv da, selvsagt :)

Gleder meg til å følge med på dagboken din ! :D
 
2
På forespørsel.

Familien.

I min familie er vi ikke så greie med hverandre. Vi snakker gjerne bak hverandres rygg og mener ting, men tør ikke ta det opp med de det gjelder.

Jeg har hatt et veldig anstrengt forhold til familien min i alle år, fordi jeg har følt at jeg ikke kan snakke om ting. Når jeg har åpnet meg opp har jeg som oftest blitt møtt med mistro, kritikk og motarbeidelse.

I den situasjonen jeg er i nå, er det på ingen måte ideelt å sette et nytt barn til verden. Likevel var det et valg min kjære og jeg tok for vår egen skyld. Dette var sterkt ønsket. :heart:

Hans familie vet veldig mye om hvordan vi har det, både på innsiden og utsiden. De er såpass åpne at de prater om det meste. Selv om de ikke er mine foreldre, så føler jeg en enorm frykt for å skuffe dem. Forrige gang reagerte de med å uttrykke en aksept av vårt valg, men viste veldig lite (, jeg vil si ingen) glede.

Som sagt så er det ikke åpen dialog i min familie, så der var det ingen som uttrykte noe.

Etter fødselen var det variabel interesse for å møte babyen. Det tok nesten tre måneder før søstrene mine kom og besøkte oss. Jeg har brutt med begge brødrene mine på grunn av at de ikke viste noe interesse (ingen kontakt) de første seks månedene av livet hans. De har alle såret meg dypt.

Hans familie har, med unntak av foreldrene, vist liten til ingen interesse av å ha noe med sønnen min å gjøre. Enkelte har hjulpet til dersom det var helt kritisk å ha barnevakt, men flere av de har blant annet ikke vist interesse for å en gang holde gutten.

Alle disse tingene gjør at jeg gruer meg utrolig mye til å skulle fortelle om den nye babyen... Alt jeg vil er at de skal vise litt glede, og ønske velkommen vårt ufødte barn.
 
Huff da:( Det hørtes ut som en veldig lei situasjon. Håper det et greit at jeg spør, men hvorfor er det ingen som er glade for at et barn kommer til verden hverken i din eller hans familie? Synes det hørtes så leit ut :(
 
Rayne skrev:
2
På forespørsel.

Familien.

I min familie er vi ikke så greie med hverandre. Vi snakker gjerne bak hverandres rygg og mener ting, men tør ikke ta det opp med de det gjelder.

Jeg har hatt et veldig anstrengt forhold til familien min i alle år, fordi jeg har følt at jeg ikke kan snakke om ting. Når jeg har åpnet meg opp har jeg som oftest blitt møtt med mistro, kritikk og motarbeidelse.

I den situasjonen jeg er i nå, er det på ingen måte ideelt å sette et nytt barn til verden. Likevel var det et valg min kjære og jeg tok for vår egen skyld. Dette var sterkt ønsket. :heart:

Hans familie vet veldig mye om hvordan vi har det, både på innsiden og utsiden. De er såpass åpne at de prater om det meste. Selv om de ikke er mine foreldre, så føler jeg en enorm frykt for å skuffe dem. Forrige gang reagerte de med å uttrykke en aksept av vårt valg, men viste veldig lite (, jeg vil si ingen) glede.

Som sagt så er det ikke åpen dialog i min familie, så der var det ingen som uttrykte noe.

Etter fødselen var det variabel interesse for å møte babyen. Det tok nesten tre måneder før søstrene mine kom og besøkte oss. Jeg har brutt med begge brødrene mine på grunn av at de ikke viste noe interesse (ingen kontakt) de første seks månedene av livet hans. De har alle såret meg dypt.

Hans familie har, med unntak av foreldrene, vist liten til ingen interesse av å ha noe med sønnen min å gjøre. Enkelte har hjulpet til dersom det var helt kritisk å ha barnevakt, men flere av de har blant annet ikke vist interesse for å en gang holde gutten.

Alle disse tingene gjør at jeg gruer meg utrolig mye til å skulle fortelle om den nye babyen... Alt jeg vil er at de skal vise litt glede, og ønske velkommen vårt ufødte barn.
Klikk for å utvide …
Glemte å quote :)
 
Rayne skrev:
2
På forespørsel.

Familien.

I min familie er vi ikke så greie med hverandre. Vi snakker gjerne bak hverandres rygg og mener ting, men tør ikke ta det opp med de det gjelder.

Jeg har hatt et veldig anstrengt forhold til familien min i alle år, fordi jeg har følt at jeg ikke kan snakke om ting. Når jeg har åpnet meg opp har jeg som oftest blitt møtt med mistro, kritikk og motarbeidelse.

I den situasjonen jeg er i nå, er det på ingen måte ideelt å sette et nytt barn til verden. Likevel var det et valg min kjære og jeg tok for vår egen skyld. Dette var sterkt ønsket. :heart:

Hans familie vet veldig mye om hvordan vi har det, både på innsiden og utsiden. De er såpass åpne at de prater om det meste. Selv om de ikke er mine foreldre, så føler jeg en enorm frykt for å skuffe dem. Forrige gang reagerte de med å uttrykke en aksept av vårt valg, men viste veldig lite (, jeg vil si ingen) glede.

Som sagt så er det ikke åpen dialog i min familie, så der var det ingen som uttrykte noe.

Etter fødselen var det variabel interesse for å møte babyen. Det tok nesten tre måneder før søstrene mine kom og besøkte oss. Jeg har brutt med begge brødrene mine på grunn av at de ikke viste noe interesse (ingen kontakt) de første seks månedene av livet hans. De har alle såret meg dypt.

Hans familie har, med unntak av foreldrene, vist liten til ingen interesse av å ha noe med sønnen min å gjøre. Enkelte har hjulpet til dersom det var helt kritisk å ha barnevakt, men flere av de har blant annet ikke vist interesse for å en gang holde gutten.

Alle disse tingene gjør at jeg gruer meg utrolig mye til å skulle fortelle om den nye babyen... Alt jeg vil er at de skal vise litt glede, og ønske velkommen vårt ufødte barn.
Klikk for å utvide …
Dette var veldig trist å lese :( Jeg kan ikke begripe hvorfor de ikke skulle bli glade for å få et nytt familiemedlem. Du skal ikke måtte grue deg til å fortelle dette ❤
 
Karmel8 skrev:
Huff da:( Det hørtes ut som en veldig lei situasjon. Håper det et greit at jeg spør, men hvorfor er det ingen som er glade for at et barn kommer til verden hverken i din eller hans familie? Synes det hørtes så leit ut :(
Klikk for å utvide …
Det er ikke egentlig så greit å vite. Jeg har ikke noe lyst til å spørre heller, for svaret kan såre mer enn jeg kan tåle...
 
Last edited:
3
Trøtthet.

Jeg er så trøtt nå om dagen. Det tar helt av. Jeg sovnet cirka 02:00 i går natt, våknet 06:00. Leverte i barnehagen og la meg igjen før 08:00. Våknet da igjen 14:30. Hentet i barnehagen, laget middag, var sammen, leggetid, og så sovnet jeg igjen 19:10 og ble vekket 21:15. Er fortsatt trøtt! Det her er ikke noe morsomt i det hele tatt. Håper virkelig dette gir seg snart så jeg kan få nytte av tiden utenom jobb...
 
Hørtes litt trasig ut at familien har behandlet dere på den måten! Jeg skjønner at du gruer deg litt til å fortelle, og jeg tror at hvis jeg hadde vært i din situasjon så hadde jeg ikke fortalt det. Hadde vært skuffet og irritert, og ville bare ignorert dem.

Her kan du dele alt med oss, og håper støtten du får her kan være ihvertfall til litt hjelp :)
 
4
Godis.

Siden jeg er den godtegrisen jeg er, bestemte jeg meg i påsken for å slutte å spise smågodt med unntak av bursdagene til familien. Det vil si at det blir tre dager i året, fire når minstemann kommer. :)

Jeg har altså ikke rørt noe godteri siden i starten av sommeren, og det har virkelig vært tøft. De siste ukene har jeg begynt å planlegge hva jeg skulle handle inn for samboerens bursdag som er snart. Grusomt. :p

Nå er godisen kjøpt inn og venter på meg. Snart, snart skal jeg slippe meg selv løs på posen. :-D
 
Så flink du har vært!
Lov å slippe seg ordentlig løs da når det er snakk om så få dager i året du spiser godis altså!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp