Den kommende pappaen

C

Cookiemonster!

Flørter med forumet
Hei

Hvordan går det med de kommende pappaene der ute?

Her går det dessverre ikke så bra og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det.. Jeg trenger hjelp!

Jeg har vært sammen med den flotte mannen min i 7-8 år og har ventet på at han skulle føle seg klar for å få barn i flere år.. For ca et år siden ble vi enige om å starte prøvingen fra nyttår. Jeg ble gravid etter et par måneder og mannen fikk panikk. Han opplevde et kaos av tanker og frykt for det ukjente som skulle endre livet hans.. Dessvere mistet vi barnet bare et par uker senere. Mannen min var en fantastisk støtte, men fortalte i ettertid at han kjente på både sorg og lettelse. Vi ble enige om å vente med å prøve igjen grunnet reaksjonen hans, men fortsatte å snakke åpent om hva han var så redd for.

I løpet av de neste par månedene kom mannen min frem til at det å skulle få barn alltid vil føles skummelt, at det å være "klar" ikke nødvendigvis betyr å ikke være redd. Han kom frem til at en graviditet vil gi han tid til å forberede seg og at det var umulig å ikke være redd da han tross alt skulle inn i noe nytt og ukjent. Vi startet prøvingen igjen og jeg ble gravid etter noen måneder.

Mannen reagerte bedre denne gangen. Ingen jubel eller gledesutbrudd over den positive testen, men heller ikke åpenlys panikk. Etter hvert som ukene har gått har han trukket seg unna, vært mye ute med venner og unnlatt å nevne graviditeten med et ord. I uke 6-7 var vi på tidlig ultralyd grunnet blødning og fikk se et lite hjerte banke. Han var stiv av skrekk under undersøkelsen og har etter dette vært anspent. Han har ikke meldt seg helt ut - han tar masse ansvar i huset, han gjør for eksempel alt jeg ber om når jeg er kvalm og passer hele tiden på at jeg har det bra. Babyen er imidlertid dessverre et ikke-tema - dette tærer på kjenner jeg.

Jeg har selvfølgelig forsøkt å snakke med han om dette. Han er veldig ærlig på at han er redd for overgangen, hvordan hverdagen skal se ut med en liten baby i hus, hva det vil gjøre med oss, hvordan han vil takle det, alt han vil gå glipp av, ansvaret osv. Jeg tenker at dette er helt normale bekymringer, men jeg tenker samtidig at de er unormalt voldsomme og altoppslukende for han.

Er 9+0 i morgen, er i svært dårlig form og skulle helst ha gått over til mammabukser (får ikke igjen knappene i de jeg har). Det begynner altså å bli begrenset med tid igjen før alle rundt oss får vite om graviditeten og mannen min må møte alle gledestårer, jubel og oppmerksomhet rundt det vesle underet i magen. Dette gruer han seg til da han ikke vet om han vil klare å "kamuflere" redselen han sliter med. Han har også masse dårlig samvittighet for at han ikke er like glad som de rundt oss kommer til å bli..

Hvordan skal jeg håndtere dette?
Hva kan jeg gjøre for å hjelpe han?
 
Cookiemonster! skrev:
Hei

Hvordan går det med de kommende pappaene der ute?

Her går det dessverre ikke så bra og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det.. Jeg trenger hjelp!

Jeg har vært sammen med den flotte mannen min i 7-8 år og har ventet på at han skulle føle seg klar for å få barn i flere år.. For ca et år siden ble vi enige om å starte prøvingen fra nyttår. Jeg ble gravid etter et par måneder og mannen fikk panikk. Han opplevde et kaos av tanker og frykt for det ukjente som skulle endre livet hans.. Dessvere mistet vi barnet bare et par uker senere. Mannen min var en fantastisk støtte, men fortalte i ettertid at han kjente på både sorg og lettelse. Vi ble enige om å vente med å prøve igjen grunnet reaksjonen hans, men fortsatte å snakke åpent om hva han var så redd for.

I løpet av de neste par månedene kom mannen min frem til at det å skulle få barn alltid vil føles skummelt, at det å være "klar" ikke nødvendigvis betyr å ikke være redd. Han kom frem til at en graviditet vil gi han tid til å forberede seg og at det var umulig å ikke være redd da han tross alt skulle inn i noe nytt og ukjent. Vi startet prøvingen igjen og jeg ble gravid etter noen måneder.

Mannen reagerte bedre denne gangen. Ingen jubel eller gledesutbrudd over den positive testen, men heller ikke åpenlys panikk. Etter hvert som ukene har gått har han trukket seg unna, vært mye ute med venner og unnlatt å nevne graviditeten med et ord. I uke 6-7 var vi på tidlig ultralyd grunnet blødning og fikk se et lite hjerte banke. Han var stiv av skrekk under undersøkelsen og har etter dette vært anspent. Han har ikke meldt seg helt ut - han tar masse ansvar i huset, han gjør for eksempel alt jeg ber om når jeg er kvalm og passer hele tiden på at jeg har det bra. Babyen er imidlertid dessverre et ikke-tema - dette tærer på kjenner jeg.

Jeg har selvfølgelig forsøkt å snakke med han om dette. Han er veldig ærlig på at han er redd for overgangen, hvordan hverdagen skal se ut med en liten baby i hus, hva det vil gjøre med oss, hvordan han vil takle det, alt han vil gå glipp av, ansvaret osv. Jeg tenker at dette er helt normale bekymringer, men jeg tenker samtidig at de er unormalt voldsomme og altoppslukende for han.

Er 9+0 i morgen, er i svært dårlig form og skulle helst ha gått over til mammabukser (får ikke igjen knappene i de jeg har). Det begynner altså å bli begrenset med tid igjen før alle rundt oss får vite om graviditeten og mannen min må møte alle gledestårer, jubel og oppmerksomhet rundt det vesle underet i magen. Dette gruer han seg til da han ikke vet om han vil klare å "kamuflere" redselen han sliter med. Han har også masse dårlig samvittighet for at han ikke er like glad som de rundt oss kommer til å bli..

Hvordan skal jeg håndtere dette?
Hva kan jeg gjøre for å hjelpe han?
Klikk for å utvide …

Han høres ut som noen eg kjenner.. Mannen min var litt, men ikkje veldig, sånn. Ein kompis av mannen min vil vera sånn resten av sitt liv... 40 år og aldri heilt klar for barn, liksom..

Det er på sett og vis ein form for rein egoisme etter mi meining. Han er redd for korleis det vil påvirke hans muligheter til å vera ute med vener og leve "fritt", ikkje om han vil vera ein god pappa slik eg les innlegget ditt.. Eg blir provosert av sånt, så eg ville nok bedt han om å bli voksen.

Livet blir snudd heilt opp ned når ein får barn. Slik er det berre, og ein blir ikkje klar eller forberedt før ungen plutselig er der. Eg las sikkert 100 bøker om spebarnets liv og utvikling, men var IKKJE forberedt på korleis eg ville takle våkenetter, søvntrening, babygråt, og alt det andre som hører med og som ein veit om, men ikkje veit korleis er før ein står midt oppi det.

Fortell han at dette er noe det ikkje er mulig å forutse korleis blir, og at alle (dei fleste) får det til uansett.

Eg stressa feks verre med kva ungen min skulle ha på seg i vogna. Høstbarn og greier.. Spurte søstera mi som har to barn og ho svarte: Berre kle på ho det du trur blir riktig. Det stemmer som oftest bra. Er ungen varm, og du kjenner etter med kalde fingre i nakken, så vil ungen alltid vera god og varm. Kjenner du etter i nakken med kalde fingre og ungen er kald, vel, då er det for seint og ikkje noko du kan gjera med det. ;)

Poenget mitt er at han og du og alle andre veks inn i rollen etter kvart. Nokon treng berre litt drahjelp og eit spark bak. Det er fortsatt 3 veker til den magiske uke 12, og mykje får tid til å synke inn til den tid. :) Ta tida til hjelp, men ikkje forstå han ihjel heller..
 
Min mann kjente på litt av det samme som din mann. Han er enebarn og hadde ikke hatt så mye kontakt med babyer før vi ble sammen. Jeg har fire søsken og fikk raskt tantebarn da det er litt aldersforskjell på oss. Men det var ikke før min yngste søster fikk barn og vi satt barnevakt en kveld da hun var syv måneder at han fikk prøvd seg på babyansvaret.

Jeg har aldri spurt han om det hjalp med tanke på redsel og vanskelige tanker, men jeg liker å tro at det hadde en liten effekt. Han fikk sitte litt alene med niesa mi og kjenne på følelsen, selv om det selvfølgelig aldri er det samme som sitt eget barn.

Det er umulig å forutsi hvordan din mann blir med sitt eget barn. Min mann synes det hjalp med første ul, og hvertfall med andre på sykehuset.

Prøv å snakk med ham om dette og la ham fortelle uten å dømme. Noen ganger hjelper det å snakke om tankene og frykten, kanskje dere har noen av de samme tankene? Det kan hjelpe ham å vite at han ikke er alene og gjøre det enklere å ta opp temaet selv.

Det finnes ingen fasitsvar på det å være foreldre. Vi gjør det alle på hver vår måte og dere to er de eneste som definerer deres egen hverdag med barn. Ja, mye vil forandre seg. Livet blir virkelig ikke det samme igjen, men jeg ville ikke ha byttet ut det livet jeg har nå!

Du kan også be om råd fra lege/jordmor, kanskje han kan ha godt av å prate med en profesjonell?

Lykke til!
 
Hørtes ut som mannen min og når vi skulle ha vårt første barn!
MEN... han viste seg å være en fantastisk stolt og flink pappa. :)
Han holdt på slik helt fram til fødselen btw... Jeg var ganske redd og usikker på han i den tiden og trodde ikke det ville gå, men den gang ei! :)
 
Tror det er ganske uforståelig og rart for de mange menn. De kjenner ikke ting på kroppen og for de er det bare noe som skjer langt der fremme. Kanskje han ikke tørr å glede seg før det er sikkert at det blir noe baby.

Ei i barselgruppa mi fikk råd av jm å finne et fysisk objekt av hvor stor babyen var f.eks en legomann for å illustrere str på baby. Hun sa det fungerte...

Jeg ville latt være å mase på han fram til oul. Om han fremdeles er likedan er det kanskje lurt å ta han med til jm elnoen.
 
Det høres ut som han er en følsom fyr som tenker mye. Jeg er enig med noen over her som sa han kanskje burde hatt en prat med f.eks en helsestasjon? Jordmor? De er trent til å snakke om slikt. Dessuten tror jeg at alt vil endre seg når babyen kommer ut, om ikke helt med det samme så vil det sannsynligvis endre seg når han blir kjent med den lille og det sakte men sikkert går opp for han at det er det mest naturlige i hele verden å få barn. Forhåpenltligvis endrer ting deg før det også altså..men om ikke før så ihvertfall når babyen blir født. Lykke til!
 
Jeg hadde en kompis som var helt lik helt frem til magen til frua begynte å komme frem og han også kunne "føle" graviditeten. Jeg tror det er ganske normalt når man ikke har noe å knytte det opp mot annet enn en kjip, hormonell, trøtt og kvalm frue. Verden blir litt kjipere uten at man klarer å ta en del av gleden. Forum for menn er jo heller ikke vanlig så ingen å dele frykten med og man vil kanskje ikke stresse moren til sitt kommende barn heller. Min mann gleder seg, men enn så lenge så bryr han seg ikke om graviditeten. Han sier liksom at jeg ikke er så gravid ennå og at det først er rundt uke 12 at det er noe lignende på et menneske (vært gravid og mistet før og vi var på tidlig ul så han vet hvordan det ser ut i uke 10 og 12). Gi han tid og ta eventuelt en ul i uke 12 så han kan se litt mer menneske lignende vesen som gjør det hele litt mer realistisk :-)
 
Hørtes ut litt som mannen min da vi først skulle ha barn. Var redd for alt, særlig økonomien.. men han vente seg til tanken litt etter litt, og snakker om det i etter tid at han skjemmes over at han kunne tenke sånn om noe så vakkert. Men fortsetter det, råder jeg dere til å snakke med noe helsepersonell om det.
 
Jeg tenker at han burde snakke med noen kamerater som har barn.
Å få barn forandrer jo livet totalt, men de aller aller fleste synes jo denne forandringen er til det bedre og har aldri angret på valget om å få barn;)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp