Den desperate følelsen..

[Feb24]

Hei damer!
Har en datter på 15 mnd, og ble gravid på første forsøk når vi begynte å prøve på nr 2. Jeg mistet i SA i uke 8. I begynnelsen gikk det greit fordi jeg tror det ikke hadde gått skikkelig opp for meg at jeg var gravid. Ble så overrasket over at det gikk på første forsøk da det tok 8 mnd med første.

Nå sitter jeg her og har akkurat hatt første normale mens etter SA. Jeg føler en slags desperasjon etter å bli gravid igjen. Jeg har syklus på 33-35 dager, så føler det forlenger hele prosessen. Jeg jobber turnus og det er ikke alltid ting klaffer når eggløsning kommer, og først nå har det gått opp for meg hva jeg har mistet. Jeg er livredd for at vi nå skal bruke lang tid på å bli gravide igjen, og hele denne prøve prosessen gjør meg redd og stresset. Ønsket er så stort på et nytt barn!
Jeg ser også andre venner rundt meg som blir gravid, er gravide, skal føde eller har født.
Jeg får derfor denne desperate og altoppslukende følelsen på grunn av ønsket om nytt barn. Har sagt dette til mannen, og han er svært støttende <3, men han kan jo ikke få tiden til å få fortere.

Har holdt dette inni meg siden SA, og trengte å få utløp for det! Har noen følt på det samme?

 

[Tinycow]

Hei damer!
Har en datter på 15 mnd, og ble gravid på første forsøk når vi begynte å prøve på nr 2. Jeg mistet i SA i uke 8. I begynnelsen gikk det greit fordi jeg tror det ikke hadde gått skikkelig opp for meg at jeg var gravid. Ble så overrasket over at det gikk på første forsøk da det tok 8 mnd med første.

Nå sitter jeg her og har akkurat hatt første normale mens etter SA. Jeg føler en slags desperasjon etter å bli gravid igjen. Jeg har syklus på 33-35 dager, så føler det forlenger hele prosessen. Jeg jobber turnus og det er ikke alltid ting klaffer når eggløsning kommer, og først nå har det gått opp for meg hva jeg har mistet. Jeg er livredd for at vi nå skal bruke lang tid på å bli gravide igjen, og hele denne prøve prosessen gjør meg redd og stresset. Ønsket er så stort på et nytt barn!
Jeg ser også andre venner rundt meg som blir gravid, er gravide, skal føde eller har født.
Jeg får derfor denne desperate og altoppslukende følelsen på grunn av ønsket om nytt barn. Har sagt dette til mannen, og han er svært støttende <3, men han kan jo ikke få tiden til å få fortere.

Har holdt dette inni meg siden SA, og trengte å få utløp for det! Har noen følt på det samme?

Kjenner meg veldig igjen her altså
Jeg har alltid blitt raskt gravid og første gangen endte det i SA, men jeg ble gravid igjen med en gang så da gikk det liksom greit. I høst derimot når vi begynte å prøve på nr 2 opplevde jeg en MA etter å ha blitt gravid på pp 2. Deretter ble syklusen påvirket og det tok 6 mnd før jeg ble gravid igjen med bruk av letrozol. Jeg hadde mye angst og tegn på depresjon i den perioden mellom der. Dessverre endte den også i SA nå i påsken, men ble gravid igjen i mai. 5+3 i dag, og er livredd for hvordan det skal gå nå etter å ha mistet 2 på rad og 3 ganger totalt. Går i samtaler med amathea for å bearbeide alt og det er visst veldig vanlig å føle seg desperat etter å bli gravid igjen. Det er jo et tap man opplever. Mannen min kjenner ikke på det samme selv om han vil ha barn, så det er frustrerende. Men ha kjenner jo ikke alt på kroppen på samme måte selvsagt. Håper den sitter for deg snart igjen

 

[Feb24]

Kjenner meg veldig igjen her altså
Jeg har alltid blitt raskt gravid og første gangen endte det i SA, men jeg ble gravid igjen med en gang så da gikk det liksom greit. I høst derimot når vi begynte å prøve på nr 2 opplevde jeg en MA etter å ha blitt gravid på pp 2. Deretter ble syklusen påvirket og det tok 6 mnd før jeg ble gravid igjen med bruk av letrozol. Jeg hadde mye angst og tegn på depresjon i den perioden mellom der. Dessverre endte den også i SA nå i påsken, men ble gravid igjen i mai. 5+3 i dag, og er livredd for hvordan det skal gå nå etter å ha mistet 2 på rad og 3 ganger totalt. Går i samtaler med amathea for å bearbeide alt og det er visst veldig vanlig å føle seg desperat etter å bli gravid igjen. Det er jo et tap man opplever. Mannen min kjenner ikke på det samme selv om han vil ha barn, så det er frustrerende. Men ha kjenner jo ikke alt på kroppen på samme måte selvsagt. Håper den sitter for deg snart igjen

Ja, jeg husker deg! Vi var i samme desembergruppe! Så glad for deg som ble raskt gravid igjen <3
Der har vært mer uheldig enn meg, jeg har «bare» opplevd den ene SA.
Håper virkelig det går bra for deg denne gangen! Det fortjener du!
Vi prøvde også å bli gravid etter SA. Jeg blødde i 3 uker og fikk eggløsning to dager etter endt blødning. Hadde et lite håp om å bli raskt gravid igjen da det sies at kroppen er veldig fertil etter SA (?). Nå har jeg IKKE følelsen av at dette skal gå fort. Er ikke rart man kan gå inn i den desperate og depressive dansen :S

 

[Tinycow]

Ja, jeg husker deg! Vi var i samme desembergruppe! Så glad for deg som ble raskt gravid igjen <3
Der har vært mer uheldig enn meg, jeg har «bare» opplevd den ene SA.
Håper virkelig det går bra for deg denne gangen! Det fortjener du!
Vi prøvde også å bli gravid etter SA. Jeg blødde i 3 uker og fikk eggløsning to dager etter endt blødning. Hadde et lite håp om å bli raskt gravid igjen da det sies at kroppen er veldig fertil etter SA (?). Nå har jeg IKKE følelsen av at dette skal gå fort. Er ikke rart man kan gå inn i den desperate og depressive dansen :S

Ah ja, stemmer det
Håper virkelig du slipper å oppleve det flere ganger, det er ikke noe kjelen Denne gangen hadde jeg det på følelsen hele veien, men spesielt MAen kom som et skikkelig sjokk og sitter fortsatt veldig i mentalt.
Begge SAene mine har jeg omtrent hoppet rett inn i vanlig syklus, men så mistet jeg et par uker tidligere enn deg også, så det påvirker nok litt. Jeg ble gravid direkte etter begge, men så har jeg som sagt alltid blitt fort gravid. Tror heller det var MAen som klusset til ting greit for min del. Men håper virkelig du slipper å vente så lenge denne gangen

 

[Feb24]

Ah ja, stemmer det
Håper virkelig du slipper å oppleve det flere ganger, det er ikke noe kjelen Denne gangen hadde jeg det på følelsen hele veien, men spesielt MAen kom som et skikkelig sjokk og sitter fortsatt veldig i mentalt.
Begge SAene mine har jeg omtrent hoppet rett inn i vanlig syklus, men så mistet jeg et par uker tidligere enn deg også, så det påvirker nok litt. Jeg ble gravid direkte etter begge, men så har jeg som sagt alltid blitt fort gravid. Tror heller det var MAen som klusset til ting greit for min del. Men håper virkelig du slipper å vente så lenge denne gangen

Krysser fingrer og tær og alt jeg har!
Har så lyst til å bare gi f og slappe av, men når eggløsning nærmer seg klarer jeg ikke. Så vi får se hvordan det går denne gangen

 

[Svartsol]

Hei damer!
Har en datter på 15 mnd, og ble gravid på første forsøk når vi begynte å prøve på nr 2. Jeg mistet i SA i uke 8. I begynnelsen gikk det greit fordi jeg tror det ikke hadde gått skikkelig opp for meg at jeg var gravid. Ble så overrasket over at det gikk på første forsøk da det tok 8 mnd med første.

Nå sitter jeg her og har akkurat hatt første normale mens etter SA. Jeg føler en slags desperasjon etter å bli gravid igjen. Jeg har syklus på 33-35 dager, så føler det forlenger hele prosessen. Jeg jobber turnus og det er ikke alltid ting klaffer når eggløsning kommer, og først nå har det gått opp for meg hva jeg har mistet. Jeg er livredd for at vi nå skal bruke lang tid på å bli gravide igjen, og hele denne prøve prosessen gjør meg redd og stresset. Ønsket er så stort på et nytt barn!
Jeg ser også andre venner rundt meg som blir gravid, er gravide, skal føde eller har født.
Jeg får derfor denne desperate og altoppslukende følelsen på grunn av ønsket om nytt barn. Har sagt dette til mannen, og han er svært støttende <3, men han kan jo ikke få tiden til å få fortere.

Har holdt dette inni meg siden SA, og trengte å få utløp for det! Har noen følt på det samme?

Føler med deg. Det er vondt å miste. Mistet mars 24. Var 17 uker på vei og var nsturligvis knust. Jeg kjente på en sterk desperasjon etter å bli gravid igjen, og det ble jeg faktisk på første forsøk, to mnd etter! Norn tror jo at man er ekstra fertil etter SA, så kan håpe det gjelder for deg. Jeg vil altså tro at du ikke er alene om å kjenne på en slik desperasjon. Og den forsterkes gjerne av at andre rundt er gravide, ja. Fant mye trøst i å skrive prøvedagbok. Det er svært mange støttende, fine folk her.

 

[Feb24]

Føler med deg. Det er vondt å miste. Mistet mars 24. Var 17 uker på vei og var nsturligvis knust. Jeg kjente på en sterk desperasjon etter å bli gravid igjen, og det ble jeg faktisk på første forsøk, to mnd etter! Norn tror jo at man er ekstra fertil etter SA, så kan håpe det gjelder for deg. Jeg vil altså tro at du ikke er alene om å kjenne på en slik desperasjon. Og den forsterkes gjerne av at andre rundt er gravide, ja. Fant mye trøst i å skrive prøvedagbok. Det er svært mange støttende, fine folk her.

<3 <3

 

[En_gang_kanskje]

Men Hei damer!
Har en datter på 15 mnd, og ble gravid på første forsøk når vi begynte å prøve på nr 2. Jeg mistet i SA i uke 8. I begynnelsen gikk det greit fordi jeg tror det ikke hadde gått skikkelig opp for meg at jeg var gravid. Ble så overrasket over at det gikk på første forsøk da det tok 8 mnd med første.

Nå sitter jeg her og har akkurat hatt første normale mens etter SA. Jeg føler en slags desperasjon etter å bli gravid igjen. Jeg har syklus på 33-35 dager, så føler det forlenger hele prosessen. Jeg jobber turnus og det er ikke alltid ting klaffer når eggløsning kommer, og først nå har det gått opp for meg hva jeg har mistet. Jeg er livredd for at vi nå skal bruke lang tid på å bli gravide igjen, og hele denne prøve prosessen gjør meg redd og stresset. Ønsket er så stort på et nytt barn!
Jeg ser også andre venner rundt meg som blir gravid, er gravide, skal føde eller har født.
Jeg får derfor denne desperate og altoppslukende følelsen på grunn av ønsket om nytt barn. Har sagt dette til mannen, og han er svært støttende <3, men han kan jo ikke få tiden til å få fortere.

Har holdt dette inni meg siden SA, og trengte å få utløp for det! Har noen følt på det samme?

Så trist at du mistet - sender deg en god klem

Ja jeg har følt på mye av det samme som du beskriver, og det er helt normalt å ta sånt tungt Jeg mistet i begynnelsen av april, min første og eneste graviditet, og kjenner på desperasjon og at jeg har ingen tid å miste. Er fremdeles lei meg for hva som har skjedd, men de fleste dagene nå er bra, mens andre dager er bånn i bøtta med grining og sutring

Det hele blir litt altoppslukende ja, jeg hører på podcaster om fertilitet i 2 timer om dagen, er mye inne her på «babyverden», og det okkuperer tankene mine stort sett hele dagen.
Men jeg likte det Pørni (TV-serien) sa; «man skal ikke sutte på sorgens drops». Selvfølgelig skal man få sørge og være lei seg, men etter en stund må man ta seg litt i nakkeskinnet (det måtte iallefall jeg ). En av tingene som hjalp for meg var å startet et lite sideprosjekt med fokus på trening og kosthold i en 10 ukers plan som tar en del av fokuset mitt og gir meg endorfiner, glede og mestringsfølelse. Er det et «prosjekt» du kan starte for å få tiden til å gå? Det trenger jo ikke å være trening eller kosthold (det er min interesse/hobby), men jeg vet ikke, lære noe nytt, jakte fjelltopper, lage noe, et eller annet, et mål du kan sette deg som er personlig bra for deg? Tror det å ha et litt kjekt prosjekt kan hjelpe med å få tiden til å gå og ta litt av fokuset. Ikke sikkert du er klar for et prosjekt hvis dette har skjedd nylig, hvis noen hadde sagt til meg i april at jeg burde finne meg et prosjekt å fokusere på så hadde jeg gitt de fingeren

Og som @Tinycow skriver må du søke hjelp og støtte når du trenger det hvis du føler behov for det, enten fra profesjonelle eller fra dine nærmeste. Jeg har et par venninner jeg har vært helt åpen og ærlig med, fortalt at jeg ikke hadde det bra og da kom de løpende for å støtte. Men folk tørr ofte ikke før man selv strekker ut en hånd. Å få utløp her også hjelper, mange støttende sjeler her

Veldig lite mennene våre kan gjøre, og de kjenner jo (som regel) ikke så mye på det som vi gjør, da det er vi som har bært og mistet, selv bare noen uker.. Men de kan være en god armkrok når man trenger å hyle og skrike litt

Og andre som får barn / gravide mager /babyshowers +++ er vanskelige triggere, kjenner det selv iblant at det stikker når jeg ser en nydelig gravidmage, jeg er jo glad på andres vegner men kjenner jo vemodigheten inni meg Har hørt litt om dette på podcaster, og det ekspertene råder oss til er å sette sine egne begrensninger, si nei til den baby showet invitasjonen hvis du ikke klarer det, og forklar hvorfor, folk forstår, og hvis ikke de forstår så er de ikke verd innsatsen heller. Man kan jo ikke begrense alt, så vi må bare takle triggerne og så blir det bedre med tiden (forhåpentligvis).

En annen ting jeg har merket også er at det som vanligvis gjorde meg superglad, som noe vi fikk til på jobb, eller en skikkelig god treningsøkt kunne jeg bli sinnsykt glad for, nå blir jeg glad, men opplever ikke de «toppene» som før. For meg er det håndterbart og jeg vet at det blir bedre med tid, men tenker at man må være klar over at kvinner kan få en depresjon av spontanabort, og jeg har lest noen steder at man kan få ptsd også faktisk. Så ja, du er ikke alene, du må få lov til å sørge og ta din tid, men du må også ta vare på deg selv

 

[Feb24]

Så trist at du mistet - sender deg en god klem

Ja jeg har følt på mye av det samme som du beskriver, og det er helt normalt å ta sånt tungt Jeg mistet i begynnelsen av april, min første og eneste graviditet, og kjenner på desperasjon og at jeg har ingen tid å miste. Er fremdeles lei meg for hva som har skjedd, men de fleste dagene nå er bra, mens andre dager er bånn i bøtta med grining og sutring

Det hele blir litt altoppslukende ja, jeg hører på podcaster om fertilitet i 2 timer om dagen, er mye inne her på «babyverden», og det okkuperer tankene mine stort sett hele dagen.
Men jeg likte det Pørni (TV-serien) sa; «man skal ikke sutte på sorgens drops». Selvfølgelig skal man få sørge og være lei seg, men etter en stund må man ta seg litt i nakkeskinnet (det måtte iallefall jeg ). En av tingene som hjalp for meg var å startet et lite sideprosjekt med fokus på trening og kosthold i en 10 ukers plan som tar en del av fokuset mitt og gir meg endorfiner, glede og mestringsfølelse. Er det et «prosjekt» du kan starte for å få tiden til å gå? Det trenger jo ikke å være trening eller kosthold (det er min interesse/hobby), men jeg vet ikke, lære noe nytt, jakte fjelltopper, lage noe, et eller annet, et mål du kan sette deg som er personlig bra for deg? Tror det å ha et litt kjekt prosjekt kan hjelpe med å få tiden til å gå og ta litt av fokuset. Ikke sikkert du er klar for et prosjekt hvis dette har skjedd nylig, hvis noen hadde sagt til meg i april at jeg burde finne meg et prosjekt å fokusere på så hadde jeg gitt de fingeren

Og som @Tinycow skriver må du søke hjelp og støtte når du trenger det hvis du føler behov for det, enten fra profesjonelle eller fra dine nærmeste. Jeg har et par venninner jeg har vært helt åpen og ærlig med, fortalt at jeg ikke hadde det bra og da kom de løpende for å støtte. Men folk tørr ofte ikke før man selv strekker ut en hånd. Å få utløp her også hjelper, mange støttende sjeler her

Veldig lite mennene våre kan gjøre, og de kjenner jo (som regel) ikke så mye på det som vi gjør, da det er vi som har bært og mistet, selv bare noen uker.. Men de kan være en god armkrok når man trenger å hyle og skrike litt

Og andre som får barn / gravide mager /babyshowers +++ er vanskelige triggere, kjenner det selv iblant at det stikker når jeg ser en nydelig gravidmage, jeg er jo glad på andres vegner men kjenner jo vemodigheten inni meg Har hørt litt om dette på podcaster, og det ekspertene råder oss til er å sette sine egne begrensninger, si nei til den baby showet invitasjonen hvis du ikke klarer det, og forklar hvorfor, folk forstår, og hvis ikke de forstår så er de ikke verd innsatsen heller. Man kan jo ikke begrense alt, så vi må bare takle triggerne og så blir det bedre med tiden (forhåpentligvis).

En annen ting jeg har merket også er at det som vanligvis gjorde meg superglad, som noe vi fikk til på jobb, eller en skikkelig god treningsøkt kunne jeg bli sinnsykt glad for, nå blir jeg glad, men opplever ikke de «toppene» som før. For meg er det håndterbart og jeg vet at det blir bedre med tid, men tenker at man må være klar over at kvinner kan få en depresjon av spontanabort, og jeg har lest noen steder at man kan få ptsd også faktisk. Så ja, du er ikke alene, du må få lov til å sørge og ta din tid, men du må også ta vare på deg selv

Så fint svar Jeg har faktisk kjøpt meg 12 uker med coaching fordi jeg trengte en god boost og motivasjon! Trening har alltid vært min hobby og go to, men etter forrige graviditet og det å tilpasse seg trening etter å ha fått et barn og hverdagen det bringer, har vært litt vanskelig!
Men jeg tar det som en utfordring.

Nå nærmer eggløsning seg, og vi er egentlig veldig klar for å prøve! Kjenner jeg ikke er så desperat nå, men kommer sikkert til å bli det dersom det ikke går nå. Vil vel bli sånn fremover gjennom syklusen hehe. Men det hjalp veldig å bli ferdig med SA og vite at nå er vi good to go igjen.

Mannen er heldigvis også ekstremt snill oppi alt dette. Han er klar for å prøve igjen, og ønsker det minst like mye som meg.

 

[En_gang_kanskje]

Så fint svar Jeg har faktisk kjøpt meg 12 uker med coaching fordi jeg trengte en god boost og motivasjon! Trening har alltid vært min hobby og go to, men etter forrige graviditet og det å tilpasse seg trening etter å ha fått et barn og hverdagen det bringer, har vært litt vanskelig!
Men jeg tar det som en utfordring.

Nå nærmer eggløsning seg, og vi er egentlig veldig klar for å prøve! Kjenner jeg ikke er så desperat nå, men kommer sikkert til å bli det dersom det ikke går nå. Vil vel bli sånn fremover gjennom syklusen hehe. Men det hjalp veldig å bli ferdig med SA og vite at nå er vi good to go igjen.

Mannen er heldigvis også ekstremt snill oppi alt dette. Han er klar for å prøve igjen, og ønsker det minst like mye som meg.

Så bra å høre det går litt bedre med deg Veldig lurt med coaching! Det har jeg brukt også tidligere, er man hos rette coachen er det gull verd Godt å høre at mannen er støttende, snill og grei, det hjelper jo også Ønsker dere masse masse lykke til og håper spiren sitter snart

 

[Sidensvans_IVF]

Jeg vil bare tipse om at jordmødrene på helsestasjonen også tilbyr samtaler etter man har mistet. Jeg visste ikke det før jeg ringte for å avlyse neste svangerskapskontroll, og fikk tilbudet da. Takket ja, skal dit om et par uker. Vet også at psykologene på klinikk Partum tilbyr både fysisk og digital terapi der de har fokus og kompetanse på forhold relatert til fertilitet og graviditet. Jeg vurderer å koste på meg en time der også. Lykke til med ny prøving

 

[Feb24]

Jeg vil bare tipse om at jordmødrene på helsestasjonen også tilbyr samtaler etter man har mistet. Jeg visste ikke det før jeg ringte for å avlyse neste svangerskapskontroll, og fikk tilbudet da. Takket ja, skal dit om et par uker. Vet også at psykologene på klinikk Partum tilbyr både fysisk og digital terapi der de har fokus og kompetanse på forhold relatert til fertilitet og graviditet. Jeg vurderer å koste på meg en time der også. Lykke til med ny prøving

Ja, jeg fikk også tilbud av jordmor å komme til samtale. Der og da sa jeg nei, men nå lurer jeg på om jeg kanskje skal ta meg en tur. Men samtidig vet jeg det ikke «funker» for det vil ikkje gjøre meg gravid igjen. Men er jo verdt å prøve for å se om det lettet humøret og stemning

 

[Feb24]

Oppdatering: ble gravid igjen i juli, og er nå 10+3 Krysser fingrene for at det holder hele veien!

 

[Svartsol]

Oppdatering: ble gravid igjen i juli, og er nå 10+3 Krysser fingrene for at det holder hele veien!

Så fantastisk! Mars er en fin måned å føde i, tror jeg. Da går det mot vår, påske og snart sommerferie så dere kan nyte babytida sammen. Håper det går rette veien denne gangen.

 

[Feb24]

Så fantastisk! Mars er en fin måned å føde i, tror jeg. Da går det mot vår, påske og snart sommerferie så dere kan nyte babytida sammen. Håper det går rette veien denne gangen.

Satser på det går veien nå 12+1 i dag, og alt var bra på tul i forrige uke!

 

[FrkNordby93]

Jeg mistet også i uke 8, men jeg ble gravid uten å tenke over det heh, så håper den sitter på nytt igjen en dag, men jeg er redd etter hvordan jeg ble behandlet av helsevesenet før jeg ble tatt seriøst at jeg er genuint redd for å bli gravid igjen.. for redselen etter jeg ikke ble hørt sitter i enda..