Deler dere at dere trenger hjelp med andre?

J

Jente0709

Forumet er livet
Marslykke 2016
Vi har delt det med noen, men noen dager har jeg lyst å rope ut det til andre, som f.eks. svigers, venninner og andre som maser om at vi burde forte oss og få flere, siden ungen vår nærmer seg 5 år.
Har glippa meg i irritasjon til noen, så svigers f.eks. risikerer å få høre det av andre.
 
Skjønner situasjonen, vi har kun sagt det til noen vennepar som vi stoler 100% med samt min søster
 
Vi er helt åpne om det til stort sett alle. Det har gått galt så mange ganger, og vi får det jo ikke til selv så da syns vi det er greit at folk vet. Men kun familie og de nærmeste vennene. Ingen på jobb :)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
De nærmeste vet jo at vi prøver og at vi brukte 4 år forrige gang, men da klarte vi det til slutt med bare pergotime. Denne gangen må vi jo ha mer hjelp, og det er ikke det at jeg synes det er fælt å måtte gjennom prøverør, det er bare jeg klarer ikke å bestemme meg om jeg synes det er så privat at vi ikke skal dele det, eller om det liksom er greit å dele. Som dere ser er det mye rare tanker i mitt hode ;) Har kanskje noe med at folk rundt oss ikke har delt med omverdnen hva de har holdt på med før de evt. har annonsert graviditeten.
Også er det så rart, for det er liksom etter vi fikk timen til forsamtale at folk har blitt skikkelig pågående om det, folk jeg møter på butikken, de som jobber i barnehagen, folk vi treffer når vi er ute, familie, bekjente, venner osv, kommer og "ja, nå begynner 1. å bli så stor at det må være på tide med små søsken", "ja, hvor blir det av neste da?" osv. Som om at en skulle trodd det står skrevet i panna mi.
 
Vi har vært åpen om det til alle. Roper det ikke ut, men de som spør får svar.. Forsøk på nr 2 har vi ikke sagt noe om, men sa også at vi ikke kom til å si noe den gangen. Nå er det ingen som vet vi holder på med forsøk..

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app
 
Det er ikke hemmelig at være to første er prøverør, men jeg tar det ikke opp i tide og utide. Jeg har merket at ufrivillig barnløshet er litt tabu og at noen syns det er ubehagelig å snakke om. Særlig de som en ikke kjenner så godt. Men hvis de spør, så får de svar. Jeg syns ikke det er spesielt flaut. Er det ikke 1 av 6-7 par som sliter med ufrivillig barnløshet?!?
 
hemmelig til våre nærmeste først... men eter vi mistet guttene våre så er det offentlig at vi trenger hjelp! så er det ikke så mange som maser...sårer...
men ikke sakt når forsøkene er annet en de aller nærmeste
 
Vi er helt åpne til alle nå. Endte på sykehus i flere uker med hyperstimulering på første forsøk og da valgte vi å bare fortelle alt til alle, fremfor å dikte opp en historie om hva som var galt.

Nå på søskenforsøket har alle visst alt om prosessen, og jeg synes det har vært en lettelse når alle har visst hvorfor man går rundt og er en kruttønne høy på hormoner med alle følelsene sine utenpå.

Men det er kanskje lettere for oss å være åpne... Mannen min har gått på sterke medisiner for en ledd og betennelsessykdom som har tatt knekken på svømmerne hans. Det er kanskje lettere å forklare enn mange andre diagnoser for barnløshet...

Men vi har fått så mange positive tilbakemeldinger på åpenheten vår. Det viste seg at da vi delte dette om oss selv, var det mange rundt oss som slet med det samme og satte pris på noen å prate med :)
 
Våre nærmeste venner og familie vet. I tillegg vet sjefen det og noen på jobb. Men det er bare fordi det må planlegges når jeg er borte ifm uttak osv. Istedenfor at folk skal spekulere i hvorfor jeg er så mye borte, så har jeg valgt å være ærlig. Har hjulpet en del, for folk er gode på å spekulere og snakke sammen om ting de ikke vet. Da synes jeg det var lettere at de visste:)

Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app
 
elliot skrev:
Det er ikke hemmelig at være to første er prøverør, men jeg tar det ikke opp i tide og utide. Jeg har merket at ufrivillig barnløshet er litt tabu og at noen syns det er ubehagelig å snakke om. Særlig de som en ikke kjenner så godt. Men hvis de spør, så får de svar. Jeg syns ikke det er spesielt flaut. Er det ikke 1 av 6-7 par som sliter med ufrivillig barnløshet?!?
Klikk for å utvide …

Det er ikke at jeg synes det er flaut, jeg bare blir så usikker på om jeg skal fortelle det til folk eller ikke. I stedet når folk kommer å spør og graver så spøker jeg med at det f.eks. er billigere med bare en barnehageunge i gangen eller svarer at det blir med tid å stunder. Men tenker at det kanskje hadde fått folk til å slutte å mase og grave om man sier sannheten. Mens igjen, så bor vi på en liten plass, så om man forteller det til "feil" person, så vet hele bygda det etterpå. For ikke å snakke om så tror jeg at mange kommer til å mene mye om at vi tar steget videre, pga at jeg er kronisk syk, så mange mener at vi kanskje burde holde oss til det ene barnet vi har.
 
Jente0709 skrev:
Det er ikke at jeg synes det er flaut, jeg bare blir så usikker på om jeg skal fortelle det til folk eller ikke. I stedet når folk kommer å spør og graver så spøker jeg med at det f.eks. er billigere med bare en barnehageunge i gangen eller svarer at det blir med tid å stunder. Men tenker at det kanskje hadde fått folk til å slutte å mase og grave om man sier sannheten. Mens igjen, så bor vi på en liten plass, så om man forteller det til "feil" person, så vet hele bygda det etterpå. For ikke å snakke om så tror jeg at mange kommer til å mene mye om at vi tar steget videre, pga at jeg er kronisk syk, så mange mener at vi kanskje burde holde oss til det ene barnet vi har.
Klikk for å utvide …
Jeg skjønner det. Ikke ment som kritikk. Det jeg mener er at jeg gjerne skulle fortalt til flere at mine barn er laget med prøverør hvis det ikke var tabu for å normalisere det hele. Jeg forteller heller ikke til noen at vi prøver å lage et barn til, men det er fordi jeg ikke ønsker masingen underveis og at folk skal syns synd på meg hvis det ikke går. Det får bli en gledelig overaskelse.
 
Det er bare tabu så lenge det er så mange som ikke snakker om det. Jo mer man er åpne om dette temaet, jo mindre tabu vil det bli. Bare tenk på homofile par. Ja, dratt litt ut av perspektiv, men før trodde jo man at man ble smittet av homofili. Folk ble ukomfortable av å være nær homofile. Så lenge vi snakker om saken om at det er vår fulle rett til å ha barn selv om naturen "mener" vi ikke burde, så tror jeg temaet blir mindre betent med tiden:)

Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app
 
elliot skrev:
Jeg skjønner det. Ikke ment som kritikk. Det jeg mener er at jeg gjerne skulle fortalt til flere at mine barn er laget med prøverør hvis det ikke var tabu for å normalisere det hele. Jeg forteller heller ikke til noen at vi prøver å lage et barn til, men det er fordi jeg ikke ønsker masingen underveis og at folk skal syns synd på meg hvis det ikke går. Det får bli en gledelig overaskelse.
Klikk for å utvide …

Jeg tok det ikke som kritikk, bare sa hvordan jeg tenkte det :)
 
Starbucks skrev:
Det er bare tabu så lenge det er så mange som ikke snakker om det. Jo mer man er åpne om dette temaet, jo mindre tabu vil det bli. Bare tenk på homofile par. Ja, dratt litt ut av perspektiv, men før trodde jo man at man ble smittet av homofili. Folk ble ukomfortable av å være nær homofile. Så lenge vi snakker om saken om at det er vår fulle rett til å ha barn selv om naturen "mener" vi ikke burde, så tror jeg temaet blir mindre betent med tiden:)

Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app
Klikk for å utvide …

Ja, det er også en ting jeg tenker på, at man burde nesten snakke om det, for at det skal bli mindre tabu.
 
Mannen min forteller bare til sine nærmeste, mens jeg forteller det til alle. Synes både det er leit at folk spør og graver om noe som de ikke har noe med og at det skal være tabu å snakke om ufrivillig barnløshet. På jobb er jeg i komtakt med mange og synes det hadde vært vanskelig å dikte opp unnskyldninger for alle legetimer og sykmeldinger. Det har vært godt å komme på jobb etter tunge beskjeder når kollegaene er forståelsesfulle og vet at jeg ikke alltid er like tilgjengelig. Baksiden er at det er litt mange å informere når det ikke går, men for meg er det også en del av bearbeidingen. Alle er forskjellige, men jeg håper ikke noen skammer seg over å få hjelp til å skaffe det de ønsker seg mest :-)
 
Her jeg bor merker jeg ikke noe til at det er tabu, kansje fordi vi har vært så åpne om det. Av de rundt meg vet jeg at nærmeste venninne har hatt prøverør, min søster ventet på forsamtale når hun ble gravid etter nesten 3 års prøving. To av de nærmeste naboene har hatt prøverør. En jeg gikk på skole med. Og et par stykker på jobben opp gjennom årene.. Synes det er en lettelse at de rundt vet. Jeg mistet i uke 9 når vi holdt på med forsøk for å lage storebror, godt å ha forståelse for at humøret ikke var på topp. Jeg har aldri informert om negative forsøk til andre enn familien, de har andre har måttet tolke selv eller spørre..

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app
 
Back
Topp