Hei alle sammen. Dette er ikke en diskusjonstråd, men en historie om delamming. Jeg har lyst til å poste den her fordi jeg håper historien min kan gi inspirasjon og hjelp til andre.
Min baby er nå 5 1/2 måned. Han veide lite ved fødsel, og da han fikk gulsott, lyste ammealarmen. Hvordan skulle det gå med ammingen? Jeg pumpet meg og ammet døgnet rundt på sykehuset. Allikevel ble jeg ikke sår en eneste gang - og har til dags dato enda ikke blitt det. Jeg mener sykehuset gjorde en tabbe da de ga ham flaske, men det er nå så - gjort er gjort og spist er spist, bokstavelig talt! Han bare kosesugde da jeg ammet ham, og jeg ammet og ammet og ammet døgnet rundt da vi kom hjem. Men bleiene ble ikke særlig våte, vektoppgangen var ikke særlig imponerende, og noen ganger gikk han til og med ned i vekt. Men delammingen fortsatte.
Den første tiden ble en salig røre av pumping, amming, sterilisering, flaskemating, stell og så meg selv, da... Jeg multitasket som bare det; Medelas elektriske dobbeltpumpe ble festet til brystene inni ammebh'en slik at jeg samtidig kunne gi flaske til min lille baby. Mitt sosiale liv besto for det meste av å forsøke å få en slags maskotstatus på helsestasjonen, uten at jeg helt forsto det selv - men vi var der nede flere ganger i uken i lang tid.
Min lille baby lå med hodet til venstre hver gang han lå i vognen og sov, og etterhvert syntes jeg det ble veldig påfallende. Jeg hadde lest om KISS på nettet, men fnyst av det. Men selvfølgelig hadde min gutt det, og fysioterapi og manuellterapi ble iverksatt. Enda flere "aktiviteter" å dra ut på - og jeg som egentlig hadde mer enn nok fra før. Men greit nok. Det ble faktisk litt bedre etter å ha begynt med dette. Men fortsatt ante jeg ugler i mosen. Han sov nesten ikke og var mye urolig. Det viste seg at han ikke tålte melk, så nå er det melkefri erstatning som gjelder. Det var også et kapittel for seg selv, men er veldig glad for å ha funnet ut av det tidlig.
Nå er han nysgjerrig på omverdenen og ligger ikke lengre noe særlig ved brystet. Han vil ikke, rett og slett, selv ikke i et mørkt rom. Nei, nå har han fått nok, og jeg kan forstå ham. Han har erfart mer enn en gang at dette går bare ikke. Det skal to til for å danse tango, og vi kan heller danse en annen dans, ham og jeg. Jeg blir rørt når jeg ser ham drikke flaske og bli mett. Jeg hadde aldri trodd det, for jeg har grått og vært veldig lei meg på grunn av at ammingen ikke gikk som den skulle - i mine øyne. Jeg er idealist til fingerspissene, men nå har livet selv innhentet meg i form av min egen sønn, som forteller meg med hele seg at han koser seg med maten, vokser og trives!
Parallelt med dette søkte jeg hele tiden etter råd for å få opp melkeproduksjonen for å holde tritt med babyen min. Alt fra pumping på nattestid, hjelpebryst (fungerte ikke, han dro i sonden) til lecitin, og nå nylig alfafaspirer er blitt prøvd ut. Alt mulig!
Jeg klør i fingrene etter å arrestere mennesker som går rundt og sprer "eder og galle" til mødre som i likhet med meg gir flaske til sine babyer. Dessverre har jeg kun hørt om ufordragelige kommentarer som er gitt av fremmede i offentligheten, men jeg skulle så gjerne ha opplevd det selv for å kunne gi dem en lærepenge. Ammingen har for meg vært et strev uten like! Jeg har tenkt så mange triste tanker om amming og babyen min at det går bare ikke an. Når slike tanker kommer, da er det ikke akkurat plass til enda mer kritikk. Da er man så langt nede at man trenger å se noen lyspunkter istedet. Disse lyspunktene finnes!
Jeg har lest at noe av grunnen til at amming er så positivt, er på grunn av den selvsagte nærheten en mor får til sitt barn. Jeg har vært veldig bevisst på nærhet med min sønn hele tiden, med kroppskontakt og øyekontakt når det er mulighet for det.
Jeg leste også noen som hadde skrevet "gi den melken du har." Det inspirerte meg. Jeg gir fremdeles den melken jeg har til min lille baby ved å pumpe meg. Jeg kan ikke skryte av mengden melk, det kan jeg virkelig ikke - men lyspunktet her er at næringsinnholdet i melken er konsentert. Jeg vet at min melk er favorittmelken til babyen min, og tanken på det gleder meg virkelig! Jeg blir nærmest litt "skadefro" når jeg gir ham erstatning, for jeg vet at han liker min melk så mye bedre, og jeg ser frem til å gi ham min melk om kvelden.
Livet blir ikke alltid slik man planlegger det. Ammingen går heller ikke alltid som planlagt. Ammingen kan være "hele livet" i en periode av livet, og det er kanskje derfor så mange blir nedfor og ender i fødselsdepresjon når de støter på ammeproblemer. Forskning viser ihvertfall at ammeproblemer og fødselsdepresjon har en sammenheng. Men det er omveiene og stikkveiene som beriker livet, er det noe som heter. Jeg har ihvertfall lært mye av dette. Amming er ikke for meg lengre en prestasjon, det vil si noe "jeg må få til." Jeg tror ikke på at det er noe som heter "å få til ammingen," men jeg tror på en vellykket dynamikk mellom mor og barn. Men vi danser som sagt en annen dans...
Min baby er nå 5 1/2 måned. Han veide lite ved fødsel, og da han fikk gulsott, lyste ammealarmen. Hvordan skulle det gå med ammingen? Jeg pumpet meg og ammet døgnet rundt på sykehuset. Allikevel ble jeg ikke sår en eneste gang - og har til dags dato enda ikke blitt det. Jeg mener sykehuset gjorde en tabbe da de ga ham flaske, men det er nå så - gjort er gjort og spist er spist, bokstavelig talt! Han bare kosesugde da jeg ammet ham, og jeg ammet og ammet og ammet døgnet rundt da vi kom hjem. Men bleiene ble ikke særlig våte, vektoppgangen var ikke særlig imponerende, og noen ganger gikk han til og med ned i vekt. Men delammingen fortsatte.
Den første tiden ble en salig røre av pumping, amming, sterilisering, flaskemating, stell og så meg selv, da... Jeg multitasket som bare det; Medelas elektriske dobbeltpumpe ble festet til brystene inni ammebh'en slik at jeg samtidig kunne gi flaske til min lille baby. Mitt sosiale liv besto for det meste av å forsøke å få en slags maskotstatus på helsestasjonen, uten at jeg helt forsto det selv - men vi var der nede flere ganger i uken i lang tid.
Min lille baby lå med hodet til venstre hver gang han lå i vognen og sov, og etterhvert syntes jeg det ble veldig påfallende. Jeg hadde lest om KISS på nettet, men fnyst av det. Men selvfølgelig hadde min gutt det, og fysioterapi og manuellterapi ble iverksatt. Enda flere "aktiviteter" å dra ut på - og jeg som egentlig hadde mer enn nok fra før. Men greit nok. Det ble faktisk litt bedre etter å ha begynt med dette. Men fortsatt ante jeg ugler i mosen. Han sov nesten ikke og var mye urolig. Det viste seg at han ikke tålte melk, så nå er det melkefri erstatning som gjelder. Det var også et kapittel for seg selv, men er veldig glad for å ha funnet ut av det tidlig.
Nå er han nysgjerrig på omverdenen og ligger ikke lengre noe særlig ved brystet. Han vil ikke, rett og slett, selv ikke i et mørkt rom. Nei, nå har han fått nok, og jeg kan forstå ham. Han har erfart mer enn en gang at dette går bare ikke. Det skal to til for å danse tango, og vi kan heller danse en annen dans, ham og jeg. Jeg blir rørt når jeg ser ham drikke flaske og bli mett. Jeg hadde aldri trodd det, for jeg har grått og vært veldig lei meg på grunn av at ammingen ikke gikk som den skulle - i mine øyne. Jeg er idealist til fingerspissene, men nå har livet selv innhentet meg i form av min egen sønn, som forteller meg med hele seg at han koser seg med maten, vokser og trives!
Parallelt med dette søkte jeg hele tiden etter råd for å få opp melkeproduksjonen for å holde tritt med babyen min. Alt fra pumping på nattestid, hjelpebryst (fungerte ikke, han dro i sonden) til lecitin, og nå nylig alfafaspirer er blitt prøvd ut. Alt mulig!
Jeg klør i fingrene etter å arrestere mennesker som går rundt og sprer "eder og galle" til mødre som i likhet med meg gir flaske til sine babyer. Dessverre har jeg kun hørt om ufordragelige kommentarer som er gitt av fremmede i offentligheten, men jeg skulle så gjerne ha opplevd det selv for å kunne gi dem en lærepenge. Ammingen har for meg vært et strev uten like! Jeg har tenkt så mange triste tanker om amming og babyen min at det går bare ikke an. Når slike tanker kommer, da er det ikke akkurat plass til enda mer kritikk. Da er man så langt nede at man trenger å se noen lyspunkter istedet. Disse lyspunktene finnes!
Jeg har lest at noe av grunnen til at amming er så positivt, er på grunn av den selvsagte nærheten en mor får til sitt barn. Jeg har vært veldig bevisst på nærhet med min sønn hele tiden, med kroppskontakt og øyekontakt når det er mulighet for det.
Jeg leste også noen som hadde skrevet "gi den melken du har." Det inspirerte meg. Jeg gir fremdeles den melken jeg har til min lille baby ved å pumpe meg. Jeg kan ikke skryte av mengden melk, det kan jeg virkelig ikke - men lyspunktet her er at næringsinnholdet i melken er konsentert. Jeg vet at min melk er favorittmelken til babyen min, og tanken på det gleder meg virkelig! Jeg blir nærmest litt "skadefro" når jeg gir ham erstatning, for jeg vet at han liker min melk så mye bedre, og jeg ser frem til å gi ham min melk om kvelden.
Livet blir ikke alltid slik man planlegger det. Ammingen går heller ikke alltid som planlagt. Ammingen kan være "hele livet" i en periode av livet, og det er kanskje derfor så mange blir nedfor og ender i fødselsdepresjon når de støter på ammeproblemer. Forskning viser ihvertfall at ammeproblemer og fødselsdepresjon har en sammenheng. Men det er omveiene og stikkveiene som beriker livet, er det noe som heter. Jeg har ihvertfall lært mye av dette. Amming er ikke for meg lengre en prestasjon, det vil si noe "jeg må få til." Jeg tror ikke på at det er noe som heter "å få til ammingen," men jeg tror på en vellykket dynamikk mellom mor og barn. Men vi danser som sagt en annen dans...