De som sier at de blir skuffet over kjønnet

[Strikkefrue]

Jeg har sett flere tråder på BV i det siste hvor det kommer fram at mange blir skuffet når de får beskjed om kjønnet. Det ser ut til at det i hovedsak er jenter/damer som blir skuffet dersom de venter en gutt.

Jeg er klar over at man ikke kan styre slike følelser, men jeg synes det er trist å lese at noen blir skuffet over et bestemt kjønn. Jeg lurer også på om det skyldes at de ikke har opplevd motgang knyttet til det å få barn(?) Dersom man har prøvd å få barn i flere år, eller dersom man har mistet, så ser man kanskje annerledes på det?

Venninnen min fødte en syk sønn tidligere i år, og hun har fått beskjed om at han mest sannsynlig ikke vil kunne utvikle talespråk eller kunne gå. Det setter ting i perspektiv, og kjønn blir fullstendig irrelevant.

Samtidig synes jeg det er viktig å anerkjenne sine følelser. Dersom man føler behov for å uttrykke sin preferanse, eller skuffelse, over et kjønn så er selvsagt det greit også.

Hva tenker du?

 

[87'modell]

Den ene siden av meg tenker at man ikke kan noe for hvilke følelser man får.

Den andre siden, den siden som slet hardt for å få barn, og som hadde et veldig tungt svangerskap, og et mareritt av en barseltid (også pga flere frakturer i ryggen), blir mektig provosert over at det er en følelse man føler for å dele på offentlige forum der det sitter folk som kanskje opplever å ikke kunne få barn, eller har mistet barn. Å sitte i uvisshet og lure på om man i det hele tatt kan få (flere) barn, og høre at andre blir skuffet over noe så ubetydelig som kjønn blir litt vanskelig å svelge innimellom.
(I likhet med poster om å ikke ta vare på de barna man har vært så heldige å få.)

Man kan velge hvordan man bearbeider følelsene sine, og bearbeide dem må man, så barnet ikke ender opp med å føle seg uønsket.
Jeg tenker også at man bør være forsiktig med hvem man forteller om disse følelsene, så det ikke kommer barnet for øret senere.
Jeg setter min lit til dem som beviselig kan mer enn meg, og ville derfor søkt profesjonell hjelp om jeg satt inne med slike følelser.

 

[ingeniørfrue]

Mange av de jentene/damene som forventer jenter er fordi de vil dulle opp jenter i søte kjoler, lage fletter osv. Jeg fikk en sønn, og kunne ikke vært foruten! Hadde blitt like glad om sønnen min var ei jente også. Man burde bare være glad for at man får en frisk baby, for det er ikke en selvfølge dessverre..

 

[Sylvanas]

Jeg synes det er flott at det dras frem i lyset. Å vite at andre har det på samme måte kan gjøre det lettere å takle.
Jeg har mistet 2 ganger. Sist gang var et kromosomfeil som kun går på det ene kjønnet. Da jeg fikk vite at jeg ventet en jente nok en gang så var det tungt å takle. Var redd for at noe var galt med babyen, selv om alle ultralydene viste at hun var frisk. Tror de fleste skjønner at jeg forbant det kjønnet med noe skummelt.
Men hvorfor må man ha en grunn for at folk skal forstå?

Når man opplever vonde ting så gjør det noe med en, men vi må passe oss for å forvente at andre skal tenke som oss. Og i slike saker så leser jeg at skuffelsen over kjønn sårer dem. De vil jo ikke tenke sånn. Derfor søker de hjelp fra andre som også er gravide. Kanskje kommer det et svar som hjelper.

 

[87'modell]

Mange av de jentene/damene som forventer jenter er fordi de vil dulle opp jenter i søte kjoler, lage fletter osv. Jeg fikk en sønn, og kunne ikke vært foruten! Hadde blitt like glad om sønnen min var ei jente også. Man burde bare være glad for at man får en frisk baby, for det er ikke en selvfølge dessverre..

Mon tro om det var lettere for dem som sitter med sånne følelser før man kunne vite kjønnet før fødsel?
Vi ville ikke vite kjønnet, og det vil vi ikke om vi er så heldige å får flere heller. Det eliminerer på en måte hele den "problemstillingen," for når babyen er ute, har man jo ikke tid til å tenke på sånt.
Ihvertfall hadde ikke jeg det, og heldigvis kom den overveldende morskjærligheten (enda mer) rett etter fødselen, så hvilket kjønn babyen hadde var jo helt irrelevant.
Dessuten er det jo så og si kun aspektet med kjole/ikke kjole (kun fordi det handler om sosial aksept) som er forskjellen på det å få gutt og jente.
Man får jo et barn, en baby, som har akkurat de samme behovene uansett kjønn. De kan leke med de samme tingene, ha de samme interessene, man kan få akkurat det samme båndet, og man er dessuten ikke gitt at barnet er cis-kjønnet.

Som sagt mener jeg at man aldri kan velge hvilke følelser man umiddelbart får, for noe/noen, men man MÅ jobbe med seg selv om man får slike følelser.
Det samme mener jeg gjelder hvis man får følelser for noen på jobben f.eks, og ikke ønsker å gå fra partneren sin. Følelser kan man ikke styre, men handlinger styres, og følelser kan bearbeides.

 

[Strikkefrue]

Jeg synes det er flott at det dras frem i lyset. Å vite at andre har det på samme måte kan gjøre det lettere å takle.
Jeg har mistet 2 ganger. Sist gang var et kromosomfeil som kun går på det ene kjønnet. Da jeg fikk vite at jeg ventet en jente nok en gang så var det tungt å takle. Var redd for at noe var galt med babyen, selv om alle ultralydene viste at hun var frisk. Tror de fleste skjønner at jeg forbant det kjønnet med noe skummelt.
Men hvorfor må man ha en grunn for at folk skal forstå?

Når man opplever vonde ting så gjør det noe med en, men vi må passe oss for å forvente at andre skal tenke som oss. Og i slike saker så leser jeg at skuffelsen over kjønn sårer dem. De vil jo ikke tenke sånn. Derfor søker de hjelp fra andre som også er gravide. Kanskje kommer det et svar som hjelper.

Jeg er enig med deg i at det nok er godt for de som føler det slik å kunne dele følelsen med andre. Forhåpentligvis, for både mor og barn, er denne skuffelsen glemt når de får babyen i armene.

Det at du kjente på en redsel for kjønn pga kromosomfeil føler jeg for øvrig blir noe annet enn de som blir skuffet over at de ikke får ei jente de kan dolle opp. Flere av skuffelsesinnleggene tar opp nettopp det at det finnes så mye fine klær til jenter og at de drømmer om å kjøpe søte hårbånd og kjoler. Snakker om overflatisk argument!

Men som jeg skrev ovenfor så kan man ikke styre følelser. Jeg synes synd på de som føler skyldfølelse over å ha slike følelser. Det er tøft gjort av de å dele sine tanker, og forhåpentligvis kan dette hjelpe de å få bearbeidet følelsene!

 

[NinjaInPyjamas (bygdejente)]

Det er faktisk noe som heter GD, gender disappointment og det finnes mange støttegrupper. Det er ikke noe man ønsker å føle og det gjør det som regel enda vanskeligere å takle. Jeg følte det i noen uker etter at gi fant ut kjønnet. Kom helt fra blå himmel og reaksjonen min var umiddelbar gråting. Snakket med andre i en støttegruppe og nå gleder jeg meg masse til babyen kommer. Men det er en reel tilstand som ikke altid kan kontrolleres. Jeg har en ma med tvillinger bak meg og en ekstrem prematur fødsel så det hadde ingen ting med at jeg bevist ville ha gutt eller jente.

 

[endelig_vår_tur]

Personlig tror jeg det er forskjell på skuffelse og det å bli oppriktig lei seg over kjønnet. Jeg kan forstå ønsket om det andre kjønnet dersom man har mange barn av samme kjønn. Og at man i et brøkdel av et sekund kjenner på noe som kanskje kan minne om skuffelse. Men jeg tror ikke noen av de kvinnene elsker barnet i magen mindre.

Da jeg ventet første var jeg sikker på det var en gutt, jeg var mentalt innstilt på gutt, hadde planlagt masse rundt det og var så overbevist at jente var langt borte fra tankene. På ul fikk vi beskjed om jente. Jeg ble skikkelig sjokkert/overrasket. Haka falt på brystet og jeg ba gyn sjekke en gang til.
Det tok derimot ikke mange minuttene før jeg gledet meg over at det var ei jente. Men de få minuttene kjente jeg på følelser som kunne minne om skuffelse, men som mest sannsynlig bare var et sjokk.

 

[Strikkefrue]

Personlig tror jeg det er forskjell på skuffelse og det å bli oppriktig lei seg over kjønnet. Jeg kan forstå ønsket om det andre kjønnet dersom man har mange barn av samme kjønn. Og at man i et brøkdel av et sekund kjenner på noe som kanskje kan minne om skuffelse. Men jeg tror ikke noen av de kvinnene elsker barnet i magen mindre.

Da jeg ventet første var jeg sikker på det var en gutt, jeg var mentalt innstilt på gutt, hadde planlagt masse rundt det og var så overbevist at jente var langt borte fra tankene. På ul fikk vi beskjed om jente. Jeg ble skikkelig sjokkert/overrasket. Haka falt på brystet og jeg ba gyn sjekke en gang til.
Det tok derimot ikke mange minuttene før jeg gledet meg over at det var ei jente. Men de få minuttene kjente jeg på følelser som kunne minne om skuffelse, men som mest sannsynlig bare var et sjokk.

Jeg tror du har rett. Mange har jo en magefølelse og da kan det bli et sjokk for de når de får beskjed om det motsatte på ultralyd. Men som du sier, så omstiller man seg som regel og ser fram imot det å bli mor (uavhengig av kjønn).

 

[Sylvanas]

Jeg er enig med deg i at det nok er godt for de som føler det slik å kunne dele følelsen med andre. Forhåpentligvis, for både mor og barn, er denne skuffelsen glemt når de får babyen i armene.

Det at du kjente på en redsel for kjønn pga kromosomfeil føler jeg for øvrig blir noe annet enn de som blir skuffet over at de ikke får ei jente de kan dolle opp. Flere av skuffelsesinnleggene tar opp nettopp det at det finnes så mye fine klær til jenter og at de drømmer om å kjøpe søte hårbånd og kjoler. Snakker om overflatisk argument!

Men som jeg skrev ovenfor så kan man ikke styre følelser. Jeg synes synd på de som føler skyldfølelse over å ha slike følelser. Det er tøft gjort av de å dele sine tanker, og forhåpentligvis kan dette hjelpe de å få bearbeidet følelsene!

Ja, det blir noe annet. Forskjellen er at de fleste vil forstå min redsel, men ikke skuffelsen til noen som burde være glad uansett. Men begge følelsene er knyttet til kjønn.
Det er kanskje overfladig å tenke på søte klær, men jeg tror det stikker dypere. Kanskje tanker om å forme et nytt seg. Eller ingen grunn i det hele tatt, men man føler man må begrunne det. Jeg aner ikke. Jeg har ingen preferanser selv, selv om det hadde vært praktisk med jente. Jeg kan jente nå ^^

 

[87'modell]

Ja, det blir noe annet. Forskjellen er at de fleste vil forstå min redsel, men ikke skuffelsen til noen som burde være glad uansett. Men begge følelsene er knyttet til kjønn.
Det er kanskje overfladig å tenke på søte klær, men jeg tror det stikker dypere. Kanskje tanker om å forme et nytt seg. Eller ingen grunn i det hele tatt, men man føler man må begrunne det. Jeg aner ikke. Jeg har ingen preferanser selv, selv om det hadde vært praktisk med jente. Jeg kan jente nå ^^

Hehe, man får jo heldigvis ikke en 5-åring, men en baby, og resten finner man ut underveis, pluss at barnet blir jo som det blir oppdratt, tenker jeg.
(Jeg vet du skjønner dette, jeg bare "hang meg på" den siste morsomme kommentaren.)

 

[Oh Dear]

Jeg syns det er greit å anerkjenne og bearbeide slike følelser. Det var jeg livredd for at jeg skulle oppleve da jeg gikk med første. Var ikke fordi jeg ikke ville ha en gutt, men drømmen om en datter var så stor. Så jeg ville vite kjønn på oul for å gi meg selv tid i tilfelle jeg skulle bli skuffet. Nå var jeg heldig og fikk jenta jeg drømte om, og hun kom først. Så denne gangen er jeg så avslappet i forhold til kjønn at vi ikke engang vet hva vi får. Og det er veldig godt.

Bare ved den frykten jeg hadde for at jeg kanskje potensielt skulle bli skuffet, så kan jeg tenke meg at å oppleve noe slikt ikke er lett heller. Og jeg tror det er vanligere enn mange vil innrømme. Men at når barnet kommer så elsker man det uansett!

 

[Eliz92]

Første svangerskap hadde jeg lyst på en jente, men fikk sterk guttefølelse av babyen. Det viste seg å være en gutt å ble veldig naturlig. Man tenker ikke over om babyen er gutt eller jente til det daglige, men mest i kjøp av barneklær. Dessverre opplevde jeg at det var veldig lite jeg syntes var fint til en baby gutt, som jeg tenker kan være med å forsterke de negative tankene til noen.

Syntes det er helt greit å ikke være fornøyd med kjønnet i magen. Det kan ta tid å bli forberedt på at ting ikke er slik man ser for seg. Men jeg syntes ikke det er greit å snakke så veldig åpent rundt det. Hvis man først føler man må, fordi man ikke føler man kan si det hjemme, få det ut med engang, slik at de kommer over det. Men å snakke om slikt på åpen gate er ikke greit.. men siden forumet liksom skal gjøre oss litt anonyme så må det komme opp tabu belagte temaer som dette..

 

[Skrømt (Vimsa)]

De første 6 månedene i svangerskapet, hellet alle ultralyder mot at vi ventet en gutt, selvom ingen turde å si det 100%. Vi hadde en del ultralyder, og med tiden ble tanken på en gutt litt automatisk da det var det de fleste trodde. Vi hadde ikke noe ønske i starten, for oss har det ingen betydning med kjønn. Men etter å ha tenkt på denne gutten i en del måneder (selvom det ikke var heeeelt sikkert), gjorde at jeg fikk sjokk da det ble påvist jente. Kunne minne om skuffelse, men det var rett og slett fordi det var uforberedt. Da hadde jeg jo belaget meg på en gutt i mine egne tanker. Men det tok ikke lang tid før det var veldig stas at det skulle komme en jente til verden Så bakgrunnen har nok noe å si.

Jeg dømmer ikke, men har selv vanskelig for å sette meg inn i en slik situasjon som nevnes, fordi for meg gjør det ingenting om det er gutt eller jente. Men må være vanskelig for personen som føler skuffelse, for det er jo garantert ikke noe de vil føle. Tenker det hvertfall er forskjell på de som er skuffet OG klager på kjønn, enn de som ufrivillig føler en skuffelse i starten. Aldri hørt om noen som er skuffet når babyen kommer allikevel

 

[Pseudomamma]

Vi fikk ikke vite kjønnet når hun lå i magen, og skal ærlig innrømme at jeg håpet på en jente, men ettersom vi ikke visste hvem så lå der inne så elsket jeg babyen min, ikke han eller hun, bare babyen min! Og når hun endelig kom ut spurte jeg ikke engang om det var gutt eller jente, og de sa det ikke ettersom de er så vandt til at folk vet, og vi lå der i lang tid før vi faktisk sjekket om det var gutt eller jente, vi var bare overlykkelige over å få møte barnet vårt. Men som sagt, jeg skal ærlig innrømme at jeg håpet på jente, vet ikke hvorfor engang, men jeg er sikker på at vi hadde elsket henne like mye om hun var en han!

 

[VictoriaH]

Som sliter har jeg vanskelig med å se at man skal bli skuffet så lenge barnet er friskt (og man faktisk får et barn). Men samtidig vet jo psykologen i meg at det er et følelsesspekter man ikke kan styre. Skuffelse i den sammenhengen er et tabu, dessverre, og jeg mener man skal føle hva man vil så lenge det ikke påvirker forholdet til barnet. Likevel er det enkelte som går så drastisk til verks at de tar abort grunnet "feil" kjønn, da mister jeg all forståelse.

 

[NinjaInPyjamas (bygdejente)]

Som sliter har jeg vanskelig med å se at man skal bli skuffet så lenge barnet er friskt (og man faktisk får et barn). Men samtidig vet jo psykologen i meg at det er et følelsesspekter man ikke kan styre. Skuffelse i den sammenhengen er et tabu, dessverre, og jeg mener man skal føle hva man vil så lenge det ikke påvirker forholdet til barnet. Likevel er det enkelte som går så drastisk til verks at de tar abort grunnet "feil" kjønn, da mister jeg all forståelse.

Er det virkelig folk som tar abort pga 'feil' kjønn???!!!

 

[VictoriaH]

Er det virkelig folk som tar abort pga 'feil' kjønn???!!!

Var ei her inne for ikke så lenge siden, så ja. Hvordan de får det gjennom etter 12 uker vet ikke jeg men :/

 

[FrkVerpesyk]

Personlig tror jeg det er forskjell på skuffelse og det å bli oppriktig lei seg over kjønnet. Jeg kan forstå ønsket om det andre kjønnet dersom man har mange barn av samme kjønn. Og at man i et brøkdel av et sekund kjenner på noe som kanskje kan minne om skuffelse. Men jeg tror ikke noen av de kvinnene elsker barnet i magen mindre.

Da jeg ventet første var jeg sikker på det var en gutt, jeg var mentalt innstilt på gutt, hadde planlagt masse rundt det og var så overbevist at jente var langt borte fra tankene. På ul fikk vi beskjed om jente. Jeg ble skikkelig sjokkert/overrasket. Haka falt på brystet og jeg ba gyn sjekke en gang til.
Det tok derimot ikke mange minuttene før jeg gledet meg over at det var ei jente. Men de få minuttene kjente jeg på følelser som kunne minne om skuffelse, men som mest sannsynlig bare var et sjokk.

Det samme skjedde meg i første svangerskap; jeg var mentalt forberedt på og innstilt på at vi ventet en gutt, sannsynligvis fordi jeg var i kjempefin form og "alle" rundt meg sa at det garantert ble en gutt. Overraskelsen var derfor stor da oul viste at vi ventet en jente, og det tok meg flere dager å vende meg til tanken, men etter det begynte jeg å glede meg da jeg alltid har håpet på å få en datter en dag.

Men for meg skyldtes ikke ønsket om å få en datter noe ønske om å kle henne opp som en liten prinsesse; tvert imot gjør vi vårt beste for å oppdra henne som en guttejente med tanke på klær (kjøper f.eks ingen rosa eller lilla klær til henne), fysisk utfoldelse (oppmuntrer henne til å klatre i trær o.l.) og aktiviteter vi oppmuntrer henne til (vi kommer f.eks til å kjøpe leker og spill som lærer henne om koding/programmering når hun blir litt eldre). For meg bunner ønsket om en datter ut i at jeg hadde et spesielt nært forhold til min egen mormor og at jeg i tillegg har observert at moren min og tantene mine har et nærere forhold til døtrene sine enn til svigerdøtrene sine (naturlig nok) og derfor omgås dem mer, spesielt under svangerskap og mens barnebarna er små, enn hva fedrenes mødre (dvs barnebarnas farmor) gjør. Derfor har jeg på lang sikt et ønske om en dag selv få lov til å bli mormor

Når så det er sagt, så hadde jeg overhodet ikke blitt skuffet om vesla vi har fra før eller nåværende mini i magen hadde vært en gutt (tvert imot håpet jeg i utgangspunktet på en gutt denne gangen siden vi har en jente fra før, men i stedet er det altså en lillesøster på vei, noe jeg gleder meg veldig til ). Uansett så har bestevenninnen min vært gjennom flere runder med prøverør uten hell, så helt ærlig føler jeg meg bare utrolig heldig som nå er blitt gravid for andre gang uten å ha måttet "jobbe for det", og jeg skjønner derfor veldig godt dem som blir litt støtt av tanken på at noen er skuffet over at barnet de venter er av "feil" kjønn.

 

[NinjaInPyjamas (bygdejente)]

Var ei her inne for ikke så lenge siden, så ja. Hvordan de får det gjennom etter 12 uker vet ikke jeg men :/

Det er det verste jeg har hørt!! Hadde jeg vist hvordan å få til emoticons fra iPad så hadde det vært bilde av sjokk-fjes. Steike.