Hageblomsten
Forelsket i forumet
Etter dattera vår kom til verden, følte vi det var helt ubegripelig at folk kunne tenke seg to barn. Det var jo galskap bare å få ett! Nå har tankene om barn nr. 2 så smått begynt å svirre, noe vi aldri trodde ville skje.
Vår vakre prinsesse er rett over 1,5 år nå, og vi hadde en litt røff start.
Svangerskapet var en drøm uten kvalme, cravings, hovne føtter, store humørsvingninger eller andre typiske svangerskapsproblemer. Det var selvfølgelig store bekymringer hele veien, men slik er det vel for de fleste.
Fødselen, derimot, var rask og intens, noe jeg ikke var forberedt på. Jeg fikk ikke tid til smertelindring, og riene var så voldsomme og hyppige at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Til tross for dette var fødselen helt uproblematisk, og jeg kunne fint gå til rommet vårt etterpå.
Når jeg endelig fikk holde barnet mitt, følte jeg ingen tilknytning. Jeg kjente ikke den voldsomme morsfølelsen som jeg forventet og hadde gledet meg til. I tillegg trengte hun mye nærhet, og jeg måtte hele tiden bære henne for at hun ikke skulle gråte. Det var veldig sårt å måtte bære så mye på et barn jeg ikke hadde mer tilknytning til enn niesa mi, når følelsen egentlig skulle vært så mye sterkere. Ammingen gikk egentlig rett vest. Det tok tre måneder før hun tok brystet selv, og frem til da pumpet jeg og ga på flaske. Da var det amming annenhver time døgnet rundt i tre-fire måneder til. Hun hadde store magesmerter, og først da hun var 6 mnd fikk vi vite at hun hadde melkeproteinallergi. De månedene var utmattende og veldig slitsomme både fysisk og mentalt for oss begge, og aggresjon begynte å bygge seg opp. Ingen av oss fikk noe særlig søvn, og hver minste ting kunne gjøre oss sint.
Dette, sammen med en del tragiske hendelser som skjedde i familien i løpet av barseltiden, resulterte i en tung fødselsdepresjon. Denne perioden var så ufattelig tøff, og jeg likte ikke meg selv som person, kone eller mor. Flere ganger følte jeg meg rett og slett dum som hadde satt et barn i verden, for jeg var absolutt ikke egnet som mamma.
Disse følelsene bombarderte meg helt til vår skjønnhet var litt over ett år. Nå er jeg så betatt av barnet vårt og klarer nesten ikke ta øynene vekk fra henne. Hun er så nydelig, vakker og herlig, og jeg sprekker av stolthet når jeg er med henne.
Disse enorme kjærlighetsfølelsene er det jeg har lengtet etter, og har virkelig varmet opp for tanken om et barn til.
Men så er det noen ting som stopper oss. Vi har ikke mange avlastningsmuligheter her vi bor. Det er veldig godt å ha en dag innimellom med kun mannen min og meg, men er redd dette ikke blir mulig hvis vi får enda et barn. Har forstått det slik at mange har vansker med å få barnevakt så fort det er to eller flere barn.
Jeg er også redd for å gå gravid. Det er veldig skremmende å bære på noe så dyrebart og ikke vite at det helt sikkert vil gå bra.
Fødselen er også noe jeg bekymrer meg for. Jeg husker forrige fødsel veldig godt, og jordmor forklarte at ved neste fødsel må jeg komme inn på første rie. Tanken på å ikke rekke inn til føden er innmari skummel. Nå kan vi ikke bare dra i det riene starter, for vi må jo ordne med barnevakt først.
Hvordan vil vesla vår takle å bli storesøster? Hun er rolig og forsiktig, og vil gjerne ha kos og nærhet. Kommer en baby til å bli for stor konkurranse for henne?
Vil jeg takle barseltiden bedre denne gangen, eller vil fødselsdepresjonen komme tilbake?
En siste, stor bekymring er om barnet blir friskt. Det er klart ingen ønsker et sykt barn, uansett sykdom eller syndrom. Men jeg er så redd et barn som er pleietrengende vil gjøre hverdagen vår ekstremt vanskelig. Særlig ettersom vi ikke har så mange rundt oss til å hjelpe når vi trenger det.
Det vi trenger før vi virkelig skal vurdere et barn til, er noen betryggende ord. Noen kloke mødre som har erfaringer på dette?
Vår vakre prinsesse er rett over 1,5 år nå, og vi hadde en litt røff start.
Svangerskapet var en drøm uten kvalme, cravings, hovne føtter, store humørsvingninger eller andre typiske svangerskapsproblemer. Det var selvfølgelig store bekymringer hele veien, men slik er det vel for de fleste.
Fødselen, derimot, var rask og intens, noe jeg ikke var forberedt på. Jeg fikk ikke tid til smertelindring, og riene var så voldsomme og hyppige at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Til tross for dette var fødselen helt uproblematisk, og jeg kunne fint gå til rommet vårt etterpå.
Når jeg endelig fikk holde barnet mitt, følte jeg ingen tilknytning. Jeg kjente ikke den voldsomme morsfølelsen som jeg forventet og hadde gledet meg til. I tillegg trengte hun mye nærhet, og jeg måtte hele tiden bære henne for at hun ikke skulle gråte. Det var veldig sårt å måtte bære så mye på et barn jeg ikke hadde mer tilknytning til enn niesa mi, når følelsen egentlig skulle vært så mye sterkere. Ammingen gikk egentlig rett vest. Det tok tre måneder før hun tok brystet selv, og frem til da pumpet jeg og ga på flaske. Da var det amming annenhver time døgnet rundt i tre-fire måneder til. Hun hadde store magesmerter, og først da hun var 6 mnd fikk vi vite at hun hadde melkeproteinallergi. De månedene var utmattende og veldig slitsomme både fysisk og mentalt for oss begge, og aggresjon begynte å bygge seg opp. Ingen av oss fikk noe særlig søvn, og hver minste ting kunne gjøre oss sint.
Dette, sammen med en del tragiske hendelser som skjedde i familien i løpet av barseltiden, resulterte i en tung fødselsdepresjon. Denne perioden var så ufattelig tøff, og jeg likte ikke meg selv som person, kone eller mor. Flere ganger følte jeg meg rett og slett dum som hadde satt et barn i verden, for jeg var absolutt ikke egnet som mamma.
Disse følelsene bombarderte meg helt til vår skjønnhet var litt over ett år. Nå er jeg så betatt av barnet vårt og klarer nesten ikke ta øynene vekk fra henne. Hun er så nydelig, vakker og herlig, og jeg sprekker av stolthet når jeg er med henne.
Disse enorme kjærlighetsfølelsene er det jeg har lengtet etter, og har virkelig varmet opp for tanken om et barn til.
Men så er det noen ting som stopper oss. Vi har ikke mange avlastningsmuligheter her vi bor. Det er veldig godt å ha en dag innimellom med kun mannen min og meg, men er redd dette ikke blir mulig hvis vi får enda et barn. Har forstått det slik at mange har vansker med å få barnevakt så fort det er to eller flere barn.
Jeg er også redd for å gå gravid. Det er veldig skremmende å bære på noe så dyrebart og ikke vite at det helt sikkert vil gå bra.
Fødselen er også noe jeg bekymrer meg for. Jeg husker forrige fødsel veldig godt, og jordmor forklarte at ved neste fødsel må jeg komme inn på første rie. Tanken på å ikke rekke inn til føden er innmari skummel. Nå kan vi ikke bare dra i det riene starter, for vi må jo ordne med barnevakt først.
Hvordan vil vesla vår takle å bli storesøster? Hun er rolig og forsiktig, og vil gjerne ha kos og nærhet. Kommer en baby til å bli for stor konkurranse for henne?
Vil jeg takle barseltiden bedre denne gangen, eller vil fødselsdepresjonen komme tilbake?
En siste, stor bekymring er om barnet blir friskt. Det er klart ingen ønsker et sykt barn, uansett sykdom eller syndrom. Men jeg er så redd et barn som er pleietrengende vil gjøre hverdagen vår ekstremt vanskelig. Særlig ettersom vi ikke har så mange rundt oss til å hjelpe når vi trenger det.
Det vi trenger før vi virkelig skal vurdere et barn til, er noen betryggende ord. Noen kloke mødre som har erfaringer på dette?