De er ikke babyer lenger

[FruHåpefull82]

Nå som skattene våre fyller eller har fylt 1 år, er jo spedbarnstiden over. De krabber eller går – er i alle stadier av utvikling. Men definitivt ikke lenger det bitte lille nøstet vi fikk med oss hjem fra barsel.

Hvordan føles det? Bare lettelse, vemodig og litt trist, eller er det litt både òg for dere?

Selv kjenner jeg på litt tristhet samtidig som jeg gleder meg over all utviklingen til datter. Bare disse siste to ukene har hun liksom "stormet" av sted, og blitt ei skikkelig skravlebøtte, hun skal gå (men må leies med iaf en hånd), men hun reiser seg midt på gulvet alene uten støtte og blir stående. Hun sier fra når hun vil ha pupp og når hun er trøtt og vil sove. Det er så utrolig mange ting ... Men jeg savner også den lille klumpen på 3 kg som lå på brystet mitt, høre pusten hennes når hun sov. Det gjør jeg jo ennå, men selv om hun fortsatt er liten, er hun jo ikke det knøttet lenger. Kanskje kommer vemodet også av at vi ønsker et søsken, og at jeg for 2 uker siden mistet lillebror/lillesøster i uke 12.

 

[Ugleline]

For meg er det kjempe stort at de er blitt 1 år. De er jo mine 2 første så egentlig så blir alle sånne milepæler store. Kan jo snu på det og si det blir litt vemodig om det viser seg at det bare blir disse 2 da, for jeg vil jo ha en til egentlig. Men vi får se.

I utgangspunktet er det mye glede over at de blir større, også er det nedturen da. Snart er det barnehage og så må jeg tilbake i jobb og da er det slutt på luksusen.

Jeg får liksom kos på natta når en av de havner i senga med meg. Selvom det går jo litt utover oss foreldre da som ikke sover sammen lenger.

En ting jeg ikke savner er barsel! For det ble traumatisk for oss, og det er noe min partner ,og delvis jeg, fortsatt sliter med. Er så glad for å være ferdig med å stresse med mat! (Selvom ironisk nok så skal vi nå inn på ekstra kontroll på HS fordi de hadde en dupp i vekta som nå er på vei oppover... Men det er det HS som stresser med).

Kan vell si både og her da Men mest positivt!

 

[Elefantmamma]

kjenner det som litt vemodig jeg også. Det lille knøttet som knapt tok plass i sengen, tar nå halve sengen. (Vi må få henne over i sprinkelsenga så snart bhg startet har roet seg).

Senest i dag, i byen, dessverre beglodde noe litt for lenge antagelig, på en ny fersk beiby. Mimret tilbake.
Savner dog ikke de første ukene som var så tung og usikker. Men kan ikke fatte at hun har nå blitt så stor.

Har offiselt sluttet nå å handle på baby avdeling da alt 86 er for lite og det går i 92/98 nå.

Ingenting som er lite og søtt der


Klem til deg. Ikke kjekt å miste en liten en