De "magiske" 12 ukene er ikke så mye mer enn "magiske" i anførselstegn for meg. Såklart betyr det litt, men kommer ikke til å tenke at "nå blir det baby" etter dette.
Jeg husker at vi var i januarforumet sammen i fjor, og det var utrolig trist å lese om det dere gikk gjennom [emoji22] [emoji177]
Jeg forsvant ut noen uker før deg. Da jeg var 13+3 hadde jeg hatt litt brun blødning noen dager. Trodde alt var fint siden jeg var forbi uke 12, og vi hadde fortalt til kjempemange. Hadde likevel en dårlig følelse, og da vi til slutt fikk mast oss til UL på sykehuset var det ikke liv. Størrelsen på den der inne var rundt uke 8/9. Men når hjertet stoppet å slå kan man ikke vite. Selv om størrelsen er feil, kan jo hjertet slå lenger enn størrelsen tilsier.
Jeg synes dette var utrolig tungt, men det dere opplevde var nok mer sorgfullt enn denne hendelsen. Dere hadde jo sett lille underveis og når man ser hjertet slå etter uke 12, føles alt litt sikrere. Lang eller kronglete prøvetid gjør det enda verre å miste synes jeg.
Jeg ble gravid bare 6 uker etter SA. Alt så fint ut, bortsett fra truende abort pga blodansamling i livmor fra uke 5-15. Da blødningene ga seg, og vi hadde sett vesla vokse fint underveis, tenkte vi at alt var fint. Men neida, brått var fostervannet nesten borte og veksten dårlig i uke 18. Kort fortalt gikk vi og ventet og håpet i 2 måneder på at hun skulle vokse seg stor nok til et liv utenfor magen. Fostervannsprøve viste at hun var helt frisk. Dessverre var morkakesvikten for omfattende, hun ble bare ikke stor nok, døde i uke 27.
Så man kan trygt si at nervene sitter utenpå denne gangen. Vi har hatt flaks med at jeg blir raskt gravid. Da jeg ble gravid i mai i år, var det bare 13mnd siden vi startet å prøve. Likevel har det siste året vært utrolig tungt, og det kjennes godt.
En ting jeg har lært, er at sorgen over tapet av et barn ikke kan bestemmes i antall uker man var på vei.[emoji173]️
Jeg synes denne første delen av svangerskapet er vanskelig. Jeg får medisiner for å forebygge morkakesvikt, men det gir ingen garantier. I tillegg er jeg redd det skal være noe annet galt denne gangen. Det føles ut som at alt kan skje meg etter dette siste året.
Tror likevel det blir bedre når oppfølging på sykehuset starter. Det vil også hjelpe å komme forbi der morkakesvikt ble oppdaget, utelukke misdannelser som ikke er forenlig med liv, se babyen være mer enn 24 uker i størrelse, og komme forbi uke 27/28. Men den magiske grensa for meg denne gangen, blir når jeg har en hylskrikende baby i armene[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️
Håper det skal være vår tur nå, Synne89, for det har vi virkelig fortjent [emoji4]
Vi har fortalt noen i nærmeste familie, og et par av mine venninner. Godt å ha noen å snakke med i blant. Forteller flere etter sykehusUL i uke 13.
Og, jeg mener virkelig ikke å skremme noen som er redd for å miste. Det er altså utrooooolig liten sjanse for å oppleve dette. Kan også legge til at man blir veldig ensom av å sitte med sorgen over et barn som omgivelsene ikke fikk bli kjent med, og som en selv ikke fikk kjenne mer enn noen måneder i magen. Jeg brukte lang tid på å orke å være sosial, og derfor var forumet gull verdt. Jeg tror det kan være en av grunnene til at man leser så mye om folk som har opplevd de grusomste ting her. Det ser ut som det er veldig vanlig, men det er heldigvis mindre vanlig enn det ser ut til her. Jeg kjenner til ett par som har mistet etter uke 12, og de fleste i min omgangskrets bare får babyer etter 9 mnd svangerskap, sånn uten videre dramatikk. Føles urettferdig for meg, men sånn er det heldigvis for de aller fleste[emoji173]️ [emoji4]
Vi har fortalt det til mine foreldre og broren min samt et par gode venninner. Skal på tul til tirsdag 12+2 og kommer til å fortelle det til mannens familie hvis alt er bra 
Forferdelig... Opplevd det verst tenkelige selv og føler med alle 
