Daisy Bloom & Reisen til Spireland
Begynnelsen
Det var en gang en ung jente som het Daisy Bloom. Jenta var selvstendig og egenrådig, men også omsorgsfull og familiekjær. Hun var aldri i tvil om at når hun ble stor skulle hun ha en helt egen familie, med en kjekk og snill prins. Og med flere små blomsterspirer. Selvfølgelig. Hun drømte noen ganger om den tiden, særlig hvis ting akkurat der og da var vanskelig. «Det går fint, for snart om noen år så har du en familie», tenkte hun. For det var jo det som var vanlig. Det var ikke engang i Daisy Bloom sine villeste tanker at det ikke skulle skje.
Men Daisy Bloom var visst ikke vanlig. Hun fant aldri helt ut hvorfor, men selvom det var både en og to prinser som dukket opp så ble de aldri lenge. Noen ganger tenkte Daisy at det kanskje var like greit at prinsen red videre på den hvite hesten sin, men noen ganger savnet hun prinsen. Og hun kunne ønske at han aldri hadde bestemt seg for å dra.
Hun gjorde det eneste hun kunne gjøre.
Hun fikk en voff. En energisk, livsglad, hyper, stressa, nervøs og helt perfekt voff. Daisy var ufattelig glad i Voff, og Voff var ufattelig glad i Daisy. Men uansett hvor glad Daisy var i Voff, så kjente hun likevel på et savn. For Voff var Voff. Voff var hverken prins eller blomsterspire.
Det var vanskelig for Daisy å innse at fremtiden ikke ble slik hun hadde tenkt seg den. For årene der fremme var ikke lenger så lyse og håpefulle. De gangene hun hadde tenkt fremover og sagt: «Når jeg er blitt så gammel, da har nok ting falt på plass!», ja- de årene hadde kommet og gått. Daisy var offisielt blitt voksen. Og vel så det. Det var både vondt og tungt å kjenne på. Ingenting var som det skulle være, og Daisy følte at hun levde med en sorg. Den eneste som tørket Daisy sine tårer var Voff (vel og merke når hun ikke var travelt opptatt med å spinne over stuegulvet eller vovve høylytt på naboens mjau-mjau). «Jeg vil så gjerne…, jeg vil så gjerne…, jeg vil så gjerne», hvisket Daisy opp til nattehimmelen. Men ingen stjerner svarte, og natten var like mørk.
Men kunne det bli blomsterspirer uten prins? Kunne drømmen om fremtiden justeres litt? Kunne det bli en egen liten spire? Bare en? Kunne det gå? Kunne hun klare det? Helt alene? Uten prinsen? Vill panikk!
Etter nesten ett år med grubling, tenking, bekymring, venting, spenning, tvil og hvisking til nattehimmelen bestemte hun seg. Daisy Bloom skulle bli mamma. Hun skulle prøve å bli mamma. Men for å gjøre det måtte hun dra på en reise. En reise til Spireland.
