Nå har jeg kommet til det punktet der jeg må innse at jeg er kronisk syk og jeg er så deprimert! For et par år siden hadde jeg drømmer og ambisjoner om å utdanne meg bra så familien min og jeg kunne ha det bra! Nå er ambisjonene mine å få uføretrygd slik at jeg kan komme meg igjennom dagen uten å få angstanfall fordi jeg ikke strekker til. Skal jeg jobbe må hus og familie vike helt. Skal jeg være mamma så må jobben vike helt og det gjør meg deprimert. Gruer meg til å gå til nav
huff dette er nederlag for meg
sånn da har jeg klagd litt