Lake
Forelsket i forumet
Da havnet jeg plutselig her da. Litt om meg først
ble langt)
Jeg er 33 år, har to barn fra et tidligere samboerskap. Ble gravid på første forsøk med begge.
min nye mann har ingen barn, men er blitt en fantastisk bonuspappa. Han var tydelig fra starten at han ønsket veldig sterkt å bli far. Jeg var derimot noe usikker. Jeg hadde hatt hyperemesis i begge mine tidligere graviditeter og var egentlig veldig fornøyd med å bare ha to barn. Men etterhvert som tiden gikk fikk jeg også mere lyst på en til sammen med han.
Vi bestemte oss for å prøve i august i år og jeg ble gravid på første forsøk, som jeg hadde blitt med begge mine tidligere graviditeter. Etter en liten stund kom kvalmen med oppkast for fullt. Jeg ble sykemeldt og sengeliggende. Jeg fikk prøve zofran i uke 7, som faktisk hjalp. Jeg ble lykkelig over at jeg sluttet å kaste opp. Kunne leve noe mere normalt, spise å se lyst på livet.
Da jeg var 9+4 var jeg på hytta til foreldrene mine, da oppdaget jeg litt blod på papiret. Jeg tok raskt til dr Google å fant ut at det var veldig vanlig å blø litt, selv om jeg aldri hadde gjort det tidligere. Vi kjørte hjem fra hytten og jeg klarte ikke å slå meg til ro med at alt var som det skulle.
Vi ringte derfor sykehuset å fikk komme inn til legevakten hos en gynekolog. Jeg husker det var et bilde av en bondegård oppe i taket over stolen jeg lå på. Jeg bestemte meg for at dersom det var dårlige nyheter skulle jeg kun fokusere på bilde i taket. Det var en stall med en hest utenfor.
Gynekologen var dansk og snakket en blanding mellom dansk og norsk. Han så fort på skjermen å sa at her ser det ut til å være en missed abortion.
Da jeg hørte det forsvant jeg i mine egne tanker. Jeg vet fortsatt ikke hva han sa etter det, men har i ettertid fått vite av mannen min at han målte spiren, eggstokkene og livmoren min.
Det første jeg tenkte var hvordan skal jeg få spiren ut. Dette høres kanskje merkelig ut at det var min første tanke, men jeg var bekymret om det kom til å gjøre vondt. Ville det bli som en vanlig fødsel? Kom det til å ta lang tid?
gynekologen ga meg tre valg. Jeg kunne vente til den kom ut av seg selv, det kunne skje i morgen eller om noen uker. Dette var for meg uaktuelt. Det andre valge var utskrapning i narkose. Dette syntes jeg der og da hørtes behagelig ut, ingen smerter når man er i narkose. Det siste valget var cyotec, det var også det han anbefalte. Jeg tenkte at han vet vel best å valgte cyotec. Vi dro hjem med 4 tabeletter og cyotec.
mannen min var helt knust. Det var tøft å se en så sterk og flott mann gråte. Jeg fikk skyldfølelse, selv om jeg vet det ikke var min feil, men den følelsen var der likevel.
Jeg ventet litt med å ta cyotecen. Grudde meg til alt blodet og smertene gynekologen hadde advart meg noe mot. Etter to timer tok jeg dem, men ingenting skjedde. Jeg hadde fått med meg flere son jeg skulle ta på nytt dersom det ikke gikk. Jeg tok de også, la meg til å sove å håpet at jeg kunne sove meg igjennom aborten.
j Da jeg våknet neste morgen hadde ingenting hendt. Jeg gråt og var redd. Når jeg går igjennom en sorg over å nettopp å fått vite at jeg hadde mistet noe jeg så så frem til, måtte jeg i tillegg plages med å gjennomføre aborten. Vi dro tilbake til sykehuset å fikk på nytt de samme tre valgene. Denne gangen valgte jeg narkosen. Jeg ville bare bli ferdig. Starte på nytt. Jeg tenkte at når dette er over kan veien videre etter sorgen begynne. Jeg visste ikke da at sorgen egentlig ikke hadde startet.
vi fikk vente på et rom på fødeavdelingen. Det var enten der eller i en gang på medisinsk. Jeg så nybakte mødre mens jeg gikk gjennom korridoren, fikk ligge i en seng på et enerom å vente. Mannen kjøpte blomster, prøvde å tulle litt for å lette litt på stemningen. Dette er noe jeg elsker han for. Uansett hvor kjipt å forferdelig jeg har det, klarer han å muntre meg litt opp. Av på til på litt galgenhumorsk vis, men det hjalp litt.
Da jeg ble kjørt inn på operasjonsrommet begynte jeg å gråte, jeg husker en av legene sa: jeg tror vi bare skal la henne sove nå, hun trenger det.
Da jeg våknet på intensiven kjente jeg ingenting. Alt hadde gådd bra. Jeg var der og da lettet. Nå kunne jeg gå videre tenkte jeg.
Vi reiste hjem med en gang og nå var jeg klar for neste etappe.
Dette er nå 1.5 uke siden. Jeg har siden da grått hver kveld. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg tar til tårene. Jeg klarer ikke at noen viser omsorg for meg uten at jeg gråter. Jeg skjønner at familie og nære venner vil støtte meg, men jeg vil helst ikke snakke med noen andre enn mannen min om dette. Jeg vil ikke at noen andre skal se meg gråte. Det verste noen sier til meg er enten: det var bra du ikke var kommet så langt, eller: nå vet du i allefall at dere begge kan bli gravide. Jeg skjønner at dette er godt ment, men for meg er det en sorg. Vi gledet oss så. Jeg har virkelig fått kjenne hvor høyt jeg ønsket dette barnet.
Det var da jeg begynte å studere babyforum. Lese om alle som har vært i lignende situasjoner. Det hjalp å skrive med andre som var i lignende situasjoner. De kunne ikke se meg gråte mens vi skreiv og ingen vet hvem jeg egentlig er. Selv om tårene også kommer mens jeg nå skriver, håper jeg det er dette som skal til for å bearbeide sorgen. Sette ord på hva som skjedde. Bearbeide det og forhåpentligvis kunne gå videre.
vi har allerede planet om å prøve på nytt med en gang. Dette vet jeg ikke er anbefalt, men jeg orker ikke ha livet på pause i sorg. Om vi prøver, gjør jeg i værtfall noe.
Jeg tok en graviditetstest i går å den var super positiv. Tar vel en stund før HCGen er ute av kroppen. Jeg har kjøpt inn flere eggløsningstester å er nå veldig klar for å bli en slik testetøs som jeg leser om her inne. Jeg håper det går fort denne gangen og.
Dette ble nok i lengste laget for de fleste til å lese, men det var godt å sette ord på ting.
ble langt)Jeg er 33 år, har to barn fra et tidligere samboerskap. Ble gravid på første forsøk med begge.
min nye mann har ingen barn, men er blitt en fantastisk bonuspappa. Han var tydelig fra starten at han ønsket veldig sterkt å bli far. Jeg var derimot noe usikker. Jeg hadde hatt hyperemesis i begge mine tidligere graviditeter og var egentlig veldig fornøyd med å bare ha to barn. Men etterhvert som tiden gikk fikk jeg også mere lyst på en til sammen med han.
Vi bestemte oss for å prøve i august i år og jeg ble gravid på første forsøk, som jeg hadde blitt med begge mine tidligere graviditeter. Etter en liten stund kom kvalmen med oppkast for fullt. Jeg ble sykemeldt og sengeliggende. Jeg fikk prøve zofran i uke 7, som faktisk hjalp. Jeg ble lykkelig over at jeg sluttet å kaste opp. Kunne leve noe mere normalt, spise å se lyst på livet.
Da jeg var 9+4 var jeg på hytta til foreldrene mine, da oppdaget jeg litt blod på papiret. Jeg tok raskt til dr Google å fant ut at det var veldig vanlig å blø litt, selv om jeg aldri hadde gjort det tidligere. Vi kjørte hjem fra hytten og jeg klarte ikke å slå meg til ro med at alt var som det skulle.
Vi ringte derfor sykehuset å fikk komme inn til legevakten hos en gynekolog. Jeg husker det var et bilde av en bondegård oppe i taket over stolen jeg lå på. Jeg bestemte meg for at dersom det var dårlige nyheter skulle jeg kun fokusere på bilde i taket. Det var en stall med en hest utenfor.
Gynekologen var dansk og snakket en blanding mellom dansk og norsk. Han så fort på skjermen å sa at her ser det ut til å være en missed abortion.
Da jeg hørte det forsvant jeg i mine egne tanker. Jeg vet fortsatt ikke hva han sa etter det, men har i ettertid fått vite av mannen min at han målte spiren, eggstokkene og livmoren min.
Det første jeg tenkte var hvordan skal jeg få spiren ut. Dette høres kanskje merkelig ut at det var min første tanke, men jeg var bekymret om det kom til å gjøre vondt. Ville det bli som en vanlig fødsel? Kom det til å ta lang tid?
gynekologen ga meg tre valg. Jeg kunne vente til den kom ut av seg selv, det kunne skje i morgen eller om noen uker. Dette var for meg uaktuelt. Det andre valge var utskrapning i narkose. Dette syntes jeg der og da hørtes behagelig ut, ingen smerter når man er i narkose. Det siste valget var cyotec, det var også det han anbefalte. Jeg tenkte at han vet vel best å valgte cyotec. Vi dro hjem med 4 tabeletter og cyotec.
mannen min var helt knust. Det var tøft å se en så sterk og flott mann gråte. Jeg fikk skyldfølelse, selv om jeg vet det ikke var min feil, men den følelsen var der likevel.
Jeg ventet litt med å ta cyotecen. Grudde meg til alt blodet og smertene gynekologen hadde advart meg noe mot. Etter to timer tok jeg dem, men ingenting skjedde. Jeg hadde fått med meg flere son jeg skulle ta på nytt dersom det ikke gikk. Jeg tok de også, la meg til å sove å håpet at jeg kunne sove meg igjennom aborten.
j Da jeg våknet neste morgen hadde ingenting hendt. Jeg gråt og var redd. Når jeg går igjennom en sorg over å nettopp å fått vite at jeg hadde mistet noe jeg så så frem til, måtte jeg i tillegg plages med å gjennomføre aborten. Vi dro tilbake til sykehuset å fikk på nytt de samme tre valgene. Denne gangen valgte jeg narkosen. Jeg ville bare bli ferdig. Starte på nytt. Jeg tenkte at når dette er over kan veien videre etter sorgen begynne. Jeg visste ikke da at sorgen egentlig ikke hadde startet.
vi fikk vente på et rom på fødeavdelingen. Det var enten der eller i en gang på medisinsk. Jeg så nybakte mødre mens jeg gikk gjennom korridoren, fikk ligge i en seng på et enerom å vente. Mannen kjøpte blomster, prøvde å tulle litt for å lette litt på stemningen. Dette er noe jeg elsker han for. Uansett hvor kjipt å forferdelig jeg har det, klarer han å muntre meg litt opp. Av på til på litt galgenhumorsk vis, men det hjalp litt.
Da jeg ble kjørt inn på operasjonsrommet begynte jeg å gråte, jeg husker en av legene sa: jeg tror vi bare skal la henne sove nå, hun trenger det.
Da jeg våknet på intensiven kjente jeg ingenting. Alt hadde gådd bra. Jeg var der og da lettet. Nå kunne jeg gå videre tenkte jeg.
Vi reiste hjem med en gang og nå var jeg klar for neste etappe.
Dette er nå 1.5 uke siden. Jeg har siden da grått hver kveld. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg tar til tårene. Jeg klarer ikke at noen viser omsorg for meg uten at jeg gråter. Jeg skjønner at familie og nære venner vil støtte meg, men jeg vil helst ikke snakke med noen andre enn mannen min om dette. Jeg vil ikke at noen andre skal se meg gråte. Det verste noen sier til meg er enten: det var bra du ikke var kommet så langt, eller: nå vet du i allefall at dere begge kan bli gravide. Jeg skjønner at dette er godt ment, men for meg er det en sorg. Vi gledet oss så. Jeg har virkelig fått kjenne hvor høyt jeg ønsket dette barnet.
Det var da jeg begynte å studere babyforum. Lese om alle som har vært i lignende situasjoner. Det hjalp å skrive med andre som var i lignende situasjoner. De kunne ikke se meg gråte mens vi skreiv og ingen vet hvem jeg egentlig er. Selv om tårene også kommer mens jeg nå skriver, håper jeg det er dette som skal til for å bearbeide sorgen. Sette ord på hva som skjedde. Bearbeide det og forhåpentligvis kunne gå videre.
vi har allerede planet om å prøve på nytt med en gang. Dette vet jeg ikke er anbefalt, men jeg orker ikke ha livet på pause i sorg. Om vi prøver, gjør jeg i værtfall noe.
Jeg tok en graviditetstest i går å den var super positiv. Tar vel en stund før HCGen er ute av kroppen. Jeg har kjøpt inn flere eggløsningstester å er nå veldig klar for å bli en slik testetøs som jeg leser om her inne. Jeg håper det går fort denne gangen og.
Dette ble nok i lengste laget for de fleste til å lese, men det var godt å sette ord på ting.
Last edited:
Vi mistet vår lille skatt i uke 21+3 i august og jeg har vel grått ca hver dag siden. 
Jeg mistet selv i uke 16 nå i mai. Har to friske barn fra før, og aldri opplevd abort, så det var et sjokk. 
