tigergirl
Forumet er livet
tr kom hardt og brutalt i natt, og har hatt skikkelige mensen smerter, så har ikke orket å vaske huset mitt. Nå har jeg laget meg en regel og det er at blødninger i pp mine er negativt, orker ikke å spekulere mer på det.
Nå er den 1 uke igjen på jobb så en vel fortjent ferie uke i syden, og så tar jeg kontakt med gynekolog igjen ved neste menstrasjon og så tar vi et forsøk til.
Akkurat nå orker jeg ikke å tenke på baby, føler meg helt tom innvendig, ser på alle som har barn , det er jo barn over alt. Heldevis har jeg "mine" barn i bhg og de gir meg så mye, kan trygt si at jeg elsker alle og en hver av dem. De gir klemmer og susser og vil være med deg, de gir så mye. Tenker så mange ganger når foreldrene henter, de er jo alltid stresset og har alltid det travelt fordi ditt og datt, slik som i dag så var det en foreldre som sa til oss voksne, åå er dere ikke glad det er helg, og jeg svarte nei ..holdt på å si noe annet og, ( slik som at jeg tar til med alle de dosene jeg kan få), mens den andre voksne( har tre barn) åå ja jeg er glad det er helg skal bli kjekt med fred og ro. ååå de aner ikke hvordan det er å stå på utsiden og bare observere og bare tenke NÅR kan jeg stresse slik og ha det så travelt. ja uff klarer ikke å skrive slike ting, klumpen i halsen bare kommer frem..
det er tøft og jeg lurer på hvor er støtteappartet rundt barnløshet? eneste jeg kjenner til er dette samfunnet og det er for gale, det skulle ha vært støttegrupper og psykologer inni bilde, noe som kunne ivare tatt oss, jeg tror dette er noe av det vondeste og tøffeste i hele verden, ikke bare blir du skuffet men alle rundt deg fordi de håper så sterkt at det skal skje, og ikke minst din mann han har alt i orden, det er DEG det er noe gale med, hva om du aldri kan gi han et barn, og hans ønske er å bli far, har du nok kjærlighet til å la han gå..... det er mange tanker som kan dukke opp i et såret sinn.
Men heldevis dukker det opp solskinnshistorier som gir oss håp og ikke minst pågangsmot, vi får en ny knist og glede og tenker dette SKAL gå, og det er slik jeg må tenke, jeg SKAL bli mor og min man skal blir far. Jeg skal stresse og ha det skikkelig travelt.
Vet ikke hva jeg ville med dette, men måtte bare få litt ut, slik at klumpen i halsen trekker seg ned igjen i magen og sparker litt i eggstokkene mine slik at kanskje kroppen kan få til eggløsning alene, fordi det er det som er mitt problem, jeg har ikke eggløsning, så uansett hvor mye jeg slapper av så sammarbeider ikke kroppen, men igjen det kan skje mirakler og det er nettopp det barn er Nemlig et fantastisk mirakel.
syns alle jentene her inne er helt fantastisk, tror ikke folk forstår hvor tung, tøff , psykisk, fysisk og alt denne prosessen er og ikke minst ventingen, den er den værste.
Dere er uffatelige sterke og gir ikke opp, kommer dere på beina gang etter gang, mnd etter mnd.
Jeg er så glad det finnes et slikt forum, ellers vet jeg ikke hva....
Klemmer fra en litt stille tigergirl.
Nå er den 1 uke igjen på jobb så en vel fortjent ferie uke i syden, og så tar jeg kontakt med gynekolog igjen ved neste menstrasjon og så tar vi et forsøk til.
Akkurat nå orker jeg ikke å tenke på baby, føler meg helt tom innvendig, ser på alle som har barn , det er jo barn over alt. Heldevis har jeg "mine" barn i bhg og de gir meg så mye, kan trygt si at jeg elsker alle og en hver av dem. De gir klemmer og susser og vil være med deg, de gir så mye. Tenker så mange ganger når foreldrene henter, de er jo alltid stresset og har alltid det travelt fordi ditt og datt, slik som i dag så var det en foreldre som sa til oss voksne, åå er dere ikke glad det er helg, og jeg svarte nei ..holdt på å si noe annet og, ( slik som at jeg tar til med alle de dosene jeg kan få), mens den andre voksne( har tre barn) åå ja jeg er glad det er helg skal bli kjekt med fred og ro. ååå de aner ikke hvordan det er å stå på utsiden og bare observere og bare tenke NÅR kan jeg stresse slik og ha det så travelt. ja uff klarer ikke å skrive slike ting, klumpen i halsen bare kommer frem..
det er tøft og jeg lurer på hvor er støtteappartet rundt barnløshet? eneste jeg kjenner til er dette samfunnet og det er for gale, det skulle ha vært støttegrupper og psykologer inni bilde, noe som kunne ivare tatt oss, jeg tror dette er noe av det vondeste og tøffeste i hele verden, ikke bare blir du skuffet men alle rundt deg fordi de håper så sterkt at det skal skje, og ikke minst din mann han har alt i orden, det er DEG det er noe gale med, hva om du aldri kan gi han et barn, og hans ønske er å bli far, har du nok kjærlighet til å la han gå..... det er mange tanker som kan dukke opp i et såret sinn.
Men heldevis dukker det opp solskinnshistorier som gir oss håp og ikke minst pågangsmot, vi får en ny knist og glede og tenker dette SKAL gå, og det er slik jeg må tenke, jeg SKAL bli mor og min man skal blir far. Jeg skal stresse og ha det skikkelig travelt.
Vet ikke hva jeg ville med dette, men måtte bare få litt ut, slik at klumpen i halsen trekker seg ned igjen i magen og sparker litt i eggstokkene mine slik at kanskje kroppen kan få til eggløsning alene, fordi det er det som er mitt problem, jeg har ikke eggløsning, så uansett hvor mye jeg slapper av så sammarbeider ikke kroppen, men igjen det kan skje mirakler og det er nettopp det barn er Nemlig et fantastisk mirakel.
syns alle jentene her inne er helt fantastisk, tror ikke folk forstår hvor tung, tøff , psykisk, fysisk og alt denne prosessen er og ikke minst ventingen, den er den værste.
Dere er uffatelige sterke og gir ikke opp, kommer dere på beina gang etter gang, mnd etter mnd.
Jeg er så glad det finnes et slikt forum, ellers vet jeg ikke hva....
Klemmer fra en litt stille tigergirl.
