Ettersom noen her inne kjenner meg og lurer litt på hva som skjer så har jeg kommet frem til at jeg deler historien min her før jeg forlater dere så slipper jeg å forklare det til så mange i ettertid.
Jeg hadde en SA i slutten av juli, den gikk forsåvidt greit og fort, og jeg var veldig med på tanken om at det skjedde for en grunn og at babyen nok ikke var levedyktig uansett. Det var selvfølgelig ikke gøy, men den tanken hjalp meg gjennom hele prosessen. Det hadde tatt nesten ni mnd før det klaffa denne gangen så jeg var forberedt på at det ville ta tid før neste spire satt.
Litt over en mnds tid etterpå sto jeg igjen på badet med en positiv test i hånda. Denne gangen med litt vondt i magen og minnene fra forrige gang friskt i minne. Den første uka gikk greit, men så starta blødningene sånn smått igjen. Når jeg ringte legen fikk jeg bare ett krasst svar tilbake om at de ikke kunne gjøre noe og at det ikke var noe poeng å gå til legen så tidlig (dette var i uke 5), men jeg fikk komme inn til en turnuslege. Han hadde ikke noe erfaring med saken, og rådførte seg med en helsesekretær. Det var samme beskjeden fra han også, han kunne ikke gjøre noe som helst, men jeg måtte bare ringe om jeg var bekymret. Jeg prøvde å ringe noen ganger etter dette, men fikk beskjed om å slappe av, og at de ikke kunne gjøre noe fra eller til.
Blødningene tok seg opp og på søndag startet smertene også. Legekontoret ville fortsatt ikke ha meg der, men på tirsdag krangla jeg meg til å få ta en HCG-prøve før jeg gikk på jobb. Arbeidsdagen ble ett helvette uten like, og etter store smerter som kom og gikk kjentes det ut som alt inni kroppen min var på tur ut. I ettertid forstår jeg jo at smertene var rier, men den tanken slo meg ikke der og da. Jeg gikk iallefall på toalettet for å prøve å finne ut hva som foregikk og før jeg visste ordet av det satt jeg plutselig der med det som skulle blitt en baby i hånda. Jeg var fullstendig i sjokk, og tankene mine var ikke rasjonelle for fem flate øre så jeg fullførte arbeidsdagen før jeg dro hjem og lå på sofaen i store smerter resten av kvelden.
Dagen etter var jeg i bedre form, men kroppen min var øm og blødningene var fortsatt store. På torsdag var det tid for ny HCG-prøve. Jeg følte meg fortsatt gravid, og lurte en stund på om det hadde vært to der inne. Det var frem til legen min ringte kl 10 i dag (lørdag) og kunne fortelle meg at verdiene hadde sunket men at han ville jeg skulle sette kursen mot sykehuset for å være sikker på at kroppen har ordna opp selv og at det ikke ligger igjen rester så jeg får infeksjon. Han vil ha meg på kontoret sitt igjen på tirsdag for nok en runde med prøver, og en samtale. Han er av den typen lege man bare kan drømme om å få, men helsesekretærene på senteret har hele tiden nektet meg å snakke med han. Nå føler jeg meg helt tom, og etter denne prosessen er jeg i tvil om jeg i det hele tatt vil ha flere barn, men nå er han iallefall på banen og han har lovet meg time senest dagen etter om jeg ringer, og det føles veldig betryggende.
Jeg ønsker alle sammen lykke til, og håper dere kommer bedre ut av dette svangerskapet enn jeg gjorde!
Jeg hadde en SA i slutten av juli, den gikk forsåvidt greit og fort, og jeg var veldig med på tanken om at det skjedde for en grunn og at babyen nok ikke var levedyktig uansett. Det var selvfølgelig ikke gøy, men den tanken hjalp meg gjennom hele prosessen. Det hadde tatt nesten ni mnd før det klaffa denne gangen så jeg var forberedt på at det ville ta tid før neste spire satt.
Litt over en mnds tid etterpå sto jeg igjen på badet med en positiv test i hånda. Denne gangen med litt vondt i magen og minnene fra forrige gang friskt i minne. Den første uka gikk greit, men så starta blødningene sånn smått igjen. Når jeg ringte legen fikk jeg bare ett krasst svar tilbake om at de ikke kunne gjøre noe og at det ikke var noe poeng å gå til legen så tidlig (dette var i uke 5), men jeg fikk komme inn til en turnuslege. Han hadde ikke noe erfaring med saken, og rådførte seg med en helsesekretær. Det var samme beskjeden fra han også, han kunne ikke gjøre noe som helst, men jeg måtte bare ringe om jeg var bekymret. Jeg prøvde å ringe noen ganger etter dette, men fikk beskjed om å slappe av, og at de ikke kunne gjøre noe fra eller til.
Blødningene tok seg opp og på søndag startet smertene også. Legekontoret ville fortsatt ikke ha meg der, men på tirsdag krangla jeg meg til å få ta en HCG-prøve før jeg gikk på jobb. Arbeidsdagen ble ett helvette uten like, og etter store smerter som kom og gikk kjentes det ut som alt inni kroppen min var på tur ut. I ettertid forstår jeg jo at smertene var rier, men den tanken slo meg ikke der og da. Jeg gikk iallefall på toalettet for å prøve å finne ut hva som foregikk og før jeg visste ordet av det satt jeg plutselig der med det som skulle blitt en baby i hånda. Jeg var fullstendig i sjokk, og tankene mine var ikke rasjonelle for fem flate øre så jeg fullførte arbeidsdagen før jeg dro hjem og lå på sofaen i store smerter resten av kvelden.
Dagen etter var jeg i bedre form, men kroppen min var øm og blødningene var fortsatt store. På torsdag var det tid for ny HCG-prøve. Jeg følte meg fortsatt gravid, og lurte en stund på om det hadde vært to der inne. Det var frem til legen min ringte kl 10 i dag (lørdag) og kunne fortelle meg at verdiene hadde sunket men at han ville jeg skulle sette kursen mot sykehuset for å være sikker på at kroppen har ordna opp selv og at det ikke ligger igjen rester så jeg får infeksjon. Han vil ha meg på kontoret sitt igjen på tirsdag for nok en runde med prøver, og en samtale. Han er av den typen lege man bare kan drømme om å få, men helsesekretærene på senteret har hele tiden nektet meg å snakke med han. Nå føler jeg meg helt tom, og etter denne prosessen er jeg i tvil om jeg i det hele tatt vil ha flere barn, men nå er han iallefall på banen og han har lovet meg time senest dagen etter om jeg ringer, og det føles veldig betryggende.
Jeg ønsker alle sammen lykke til, og håper dere kommer bedre ut av dette svangerskapet enn jeg gjorde!
Ta vare på deg selv!
