Da sitter jeg her da

[SillyDilly]

Nå er klokken 00.12, og det er vell fortsatt et par timer til jeg får sove.

Når kvelden kommer så er det som om noe skjer med meg, jeg gruer meg til å våkne opp, og jeg gruer meg til i morgen dagen. Jeg tenker at hvis jeg bare er våken går det sikkert over, men det resultere kun i en natt uten søvn, og en skikkelig slitsom dag foran meg.

Hele livet mitt har jeg vært en leder og tatt vare på andre - mine yngre søsken når min mor var ruset, lederen i klassen, vennegjengen osv osv. Pga dette er det også alltid jeg som må ta fallet når noe skjer. Skjer det noe i vennegjengen blir jeg synderen, skjer det noe noen steder føles det som jeg må ta fallet. Jeg er flink til å lede, og kanskje for ivirig, for jeg ender alltid opp med alt ansvaret, og ingen andre som gidder å hjelpe - jeg klarer ikke alt alene[&o]

Jeg prøver å holde meg opptatt med ting så jeg slipper å "kjede" meg, eller være alene, men når tiden kommer for å gjøre noe gjemmer jeg meg å skuffer alle. De fleste vet at jeg sliter, men ikke omfanget av det, og heller ikke at jeg ikke bruker det som en unnskyldning, men at det er en realitet.
Samboeren min har endelig begynt å skjønne meg, MEN alikevell hva hjelper det? Jo det er deilig å ha noen å gjemme seg hos, men det ødelegger HELE livet mitt! Jeg fungerer ikke på skolen, i morgen skulle jeg ha levert en oppgave, men kom halveis så bare gadd jeg ikke mer! Finner ingen motivasjon til å gjøre det heller[8|] Når helgene kommer vil jeg slappe av med sambo og mini, men vi kan jo ikke sitte oppå hverandre hver helg, og har ikke akkurat det største nettverket av venner med barn da jeg kun er 19år[&o] Så da er jeg med mine venner og han spiller - være med mine venner vil si å feste da det er dette de gjør - feste = alkohol, og dette gir en SINNSYK angst dagen etterpå! Hvorfor lærer jeg ikke? Nei det er ikke godt å si! Jeg har så syyke oppturer og nedturer. Bare på en fest kan jeg bestemme og ombestemme meg 20 ganger om jeg skal hjem eller ut på byen. Plutselig er jeg helt i hundre, og noen minutter etterpå lander jeg som et flykræsj. Jeg har vært hos legen min, og sagt hva jeg sliter med, har også en veldig trøblete oppvekst i et hjem med vold, og to narkomane foreldre, det er også ADHD i familien min. Jeg har sagt til legen min at jeg ikke kan kontrollere sinneutbruddene mine, og jeg er så stresset med angsten at jeg ikke fungerer i dagliglivet - noe som førte til magesår.

Nå er livet mitt regelrett på vei ganske nedover, og jeg kommer til å ødelegge på skolen, forholdet mitt og sikkert de fleste venneforholdene også. Det syntes også fysisk! Hvorfor er det, det eneste legen kan gjøre å sende en henvisning og be meg vente opp til 6mnd på svar? Hva skal jeg gjøre de 6mnd da? Gjemme meg og håpe det ikke vil få konsekvenser? Bare sette livet mitt på hold?

Huff nei, vet snart ikke om noe hjelper lenger
 
Noen råd?

 

[x1xBitzyh]

synes det er litt rart at ikke du har fått time litt kjappere..!

Du trenger noen å snakke med og du trenger å slippe tak i lederstillingen litt så alt ikke blir for mye for deg.
Hadde jeg vært deg hadde jeg sluppet den helt for å bygge den opp igjen, du har blitt mamma og du har laget en endring på livet ditt (kanskje trenger du finne ut hvor mye du kan påta deg?)- om du vil det eller ei... Livet ditt kommer ikke til å bli det samme som før, du har en liten guttunge hvor de har en tequila og det er ikke mange 19 åringer som klarer det du driver med nå, fest-skole-mamma-samboer-husmor-leke leder-ta alle besluttninger-ta alt ansvar.

Til og med jeg måtte si til meg selv at jeg virkelig ikke kunne være barnevakten til mine med studenter bare fordi de hellere vil feste enn å gjøre VÅR oppgave ferdig!! FYYYY så sint jeg ble da! Om de fikk levert oppgaven vet jeg ikke noe om[8D] jeg tok meg perm fordi det ble for mye alt som var.. og GUD SÅ GODT!! Jeg gleder meg til å begynne til "neste år", men jeg takler virkelig ikke å tenke på å studere nå. Jeg har fått oppgaver av personen jeg går hos og jeg trives med det.. får beskjed om å gå en tur 2 ganger i uka, å skrive, tegne og gjøre det jeg elsket å gjøre før.

 

[SillyDilly]

ORIGINAL: blomsten min

synes det er litt rart at ikke du har fått time litt kjappere..!

Du trenger noen å snakke med og du trenger å slippe tak i lederstillingen litt så alt ikke blir for mye for deg.
Hadde jeg vært deg hadde jeg sluppet den helt for å bygge den opp igjen, du har blitt mamma og du har laget en endring på livet ditt (kanskje trenger du finne ut hvor mye du kan påta deg?)- om du vil det eller ei... Livet ditt kommer ikke til å bli det samme som før, du har en liten guttunge hvor de har en tequila og det er ikke mange 19 åringer som klarer det du driver med nå, fest-skole-mamma-samboer-husmor-leke leder-ta alle besluttninger-ta alt ansvar.

Til og med jeg måtte si til meg selv at jeg virkelig ikke kunne være barnevakten til mine med studenter bare fordi de hellere vil feste enn å gjøre VÅR oppgave ferdig!! FYYYY så sint jeg ble da! Om de fikk levert oppgaven vet jeg ikke noe om[8D] jeg tok meg perm fordi det ble for mye alt som var.. og GUD SÅ GODT!! Jeg gleder meg til å begynne til "neste år", men jeg takler virkelig ikke å tenke på å studere nå. Jeg har fått oppgaver av personen jeg går hos og jeg trives med det.. får beskjed om å gå en tur 2 ganger i uka, å skrive, tegne og gjøre det jeg elsket å gjøre før.

Å gud det hørtes deilig ut med perm. Jeg kan ikke gjøre det i år, må igjennom dette året, men skulle ønske de kunne tilrettelegge det litt for meg. De vet ikke hvordan de skal gjøre det, og jeg vet sannelig ikke. Jeg skal jo også være russ i år, noe kanskje mange syntes er unødendig, men dette er noe jeg har gledet meg til siden jeg begynte på ungdomskolen, så dette har jeg jobbet opp penger til selv også, MEN det er jo en stress faktor uten like, og dette er noe jeg MÅ ordne for ingen andre tar ansvar.[&o]