Hilde J
Blir kjent med forumet
Den 4. januar våknet jeg klokken 06.30 av at jeg hadde vondt i magen. Det gikk ganske fort over og jeg sovnet igjen, bare for å bråvåkne 4 minutter senere. Vondt i magen igjen? Så raskt? Jeg lå våken og prøvde å følge med på hvor lange og hvor lang tid imellom riene det var. De kom ganske regelmessig, så da vekkerklokken til mannen min ringte klokken 07.00 spurte jeg om han var sikker på at han skulle på jobb den dagen... Han svarte:"Ja. Eller... Eh... Nei?" Han hadde jo nettopp våknet og var litt forvirret [;)].
Etter at han hadde fulgt med på tidene i ca 15 minutter ba han meg om å ta en telefon til sykehuset. Der fikk jeg beskjed om at det sikkert ikke hadde stabilisert seg enda og at det kunne ta mange timer enda så vi fikk smøre oss med tålmodighet.
En halv time senere kunne mannen min fortelle meg omtrent på sekundet når den neste rien ville komme, så mer stabilt enn det kunne det vel knapt bli? Dermed ringte jeg igjen. Denne gangen fikk jeg beskjed om at jeg kunne stelle meg, spise litt frokost og så vurdere om vi skulle komme oppover.
I løpet av en kort dusj hadde jeg 3 rier og kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle få tørket meg og kledd på meg. Frokosten ble ikke mer enn en halv brødskive før vi kastet oss i bilen.
Heldigvis tok det bare 10 minutter å kjøre til Akershus Universitetssykehus. Vi parkerte på korttidsparkeringen rett utenfor akuttmottaket, og på de få meterne over veien måtte jeg ta 2 pauser for å puste meg gjennom riene.
Klokken 09.40 var vi endelig inne på føden. Jeg ble undersøkt, og mens jordmor sjekket åpningen kom den første pressrien. Jeg hadde allerede 8 cm åpning, og ennå hadde ikke vannet gått! Dermed måtte jordmor ta hull. Vannet var skittent, så flere ble tilkalt for å hjelpe til. Siden Ahus ikke tilbyr lystgass fikk jeg bare en oksygenmaske å puste gjennom. Det var utrolig tungt å puste ut i den masken. Men etter en kort stund fisket mannen min enden av slangen opp fra gulvet og spurte om den kanskje skulle sitte fast et sted? Den ble koblet til en maskin, og plutselig ble det mye lettere å puste. I mellomtiden hadde fosterlyden gått ned. Dermed måtte de hjelpe til med tang for å få ut gullet vårt. Hun hadde navlestrengen rundt halsen, og i og med at den bare var litt over 50 cm lang klusset de litt for å få henne trygt ut. Heldigvis gikk det bra [:)] og Mia ble født klokken 10.35, under en time etter at vi kom til sykehuset!
Etter fødselen måtte jeg sy. I og med at fødselen foregikk uten smertestillende av noen type var det vel bare passende at lokalbedøvelsen ikke virket?
Etter at han hadde fulgt med på tidene i ca 15 minutter ba han meg om å ta en telefon til sykehuset. Der fikk jeg beskjed om at det sikkert ikke hadde stabilisert seg enda og at det kunne ta mange timer enda så vi fikk smøre oss med tålmodighet.
En halv time senere kunne mannen min fortelle meg omtrent på sekundet når den neste rien ville komme, så mer stabilt enn det kunne det vel knapt bli? Dermed ringte jeg igjen. Denne gangen fikk jeg beskjed om at jeg kunne stelle meg, spise litt frokost og så vurdere om vi skulle komme oppover.
I løpet av en kort dusj hadde jeg 3 rier og kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle få tørket meg og kledd på meg. Frokosten ble ikke mer enn en halv brødskive før vi kastet oss i bilen.
Heldigvis tok det bare 10 minutter å kjøre til Akershus Universitetssykehus. Vi parkerte på korttidsparkeringen rett utenfor akuttmottaket, og på de få meterne over veien måtte jeg ta 2 pauser for å puste meg gjennom riene.
Klokken 09.40 var vi endelig inne på føden. Jeg ble undersøkt, og mens jordmor sjekket åpningen kom den første pressrien. Jeg hadde allerede 8 cm åpning, og ennå hadde ikke vannet gått! Dermed måtte jordmor ta hull. Vannet var skittent, så flere ble tilkalt for å hjelpe til. Siden Ahus ikke tilbyr lystgass fikk jeg bare en oksygenmaske å puste gjennom. Det var utrolig tungt å puste ut i den masken. Men etter en kort stund fisket mannen min enden av slangen opp fra gulvet og spurte om den kanskje skulle sitte fast et sted? Den ble koblet til en maskin, og plutselig ble det mye lettere å puste. I mellomtiden hadde fosterlyden gått ned. Dermed måtte de hjelpe til med tang for å få ut gullet vårt. Hun hadde navlestrengen rundt halsen, og i og med at den bare var litt over 50 cm lang klusset de litt for å få henne trygt ut. Heldigvis gikk det bra [:)] og Mia ble født klokken 10.35, under en time etter at vi kom til sykehuset!
Etter fødselen måtte jeg sy. I og med at fødselen foregikk uten smertestillende av noen type var det vel bare passende at lokalbedøvelsen ikke virket?
![[trultemor]](/data/avatars/m/28/28651.jpg?1298548165){kind=avatar}
