Hei alle sammen[:D]
19 timer med smerte og kun 4 cm åpning var et dårlig utgangspunkt for meg som trodde at fødselen var nær nå... Inn på KK fre 09.15, først en jordmor, så var det vaktskifte og en ny jordmor, men fremdeles ikke noe annet enn rier.... når så tredje vakstifte slo inn og dem så hvor sliten jeg var, ble jeg døset ned ved hjelp av morfin! Der og da veldig bra, men søvnen mellom riene hadde hadde sin pris. For de to-tre min med søvn som kom mellom riene(føltes som en halvtime hvertfall) gjorde det slik at jeg glemte at jeg holdt på med rier, og våkna hver gang med en ny bannesetning og masse smerter, før det hele gikk opp for meg hvor jeg var og hva jeg holdt på med... Stakkar min mann og jordmor sier bare jeg, for dem fikk en grundig verbal gjennomgang;-)
Noe senere begynte morfinen virkelig å slå inn, og da mener jeg virkelig! Ikke bare slo den meg ut, men den begynte å gjøre sitt verk på den lille å... Da hjerterytmen ikke ville stabilisere seg ble det full panikk blant jordmødrene og vi ble i hast flyttet fra storken og inn på føden. Etter mye målinger fram og tilbake, ble det tatt en beslutning; Ungen må ut, og det må foretaes keisersnitt! 20 min etter at jeg ble flyttet over fra storken stopper hukommelsen... 3 timer etter fødselen, fremdeles i ørske våkner jeg inne på et rom og jeg i en sykeseng tilkoblet mye kabler og ustyr... Etter å ha snakket med min mann fikk jeg vite at jeg hadde født lille Robin(der), en liten gutt på 51cm, 3290gram og skikkelig nydelig og velskapt. Hva mer kan en mor ønske seg?
Så etter et noe dramatisk døgn med mye om og men, så endte det hele ut i en fantastisk premie! Her ligger jeg nå i min egen lykkerus og klarer ikke å skille meg fra det lille gullet mitt ikke så mye som et mikrosekund engang!
19 timer med smerte og kun 4 cm åpning var et dårlig utgangspunkt for meg som trodde at fødselen var nær nå... Inn på KK fre 09.15, først en jordmor, så var det vaktskifte og en ny jordmor, men fremdeles ikke noe annet enn rier.... når så tredje vakstifte slo inn og dem så hvor sliten jeg var, ble jeg døset ned ved hjelp av morfin! Der og da veldig bra, men søvnen mellom riene hadde hadde sin pris. For de to-tre min med søvn som kom mellom riene(føltes som en halvtime hvertfall) gjorde det slik at jeg glemte at jeg holdt på med rier, og våkna hver gang med en ny bannesetning og masse smerter, før det hele gikk opp for meg hvor jeg var og hva jeg holdt på med... Stakkar min mann og jordmor sier bare jeg, for dem fikk en grundig verbal gjennomgang;-)
Noe senere begynte morfinen virkelig å slå inn, og da mener jeg virkelig! Ikke bare slo den meg ut, men den begynte å gjøre sitt verk på den lille å... Da hjerterytmen ikke ville stabilisere seg ble det full panikk blant jordmødrene og vi ble i hast flyttet fra storken og inn på føden. Etter mye målinger fram og tilbake, ble det tatt en beslutning; Ungen må ut, og det må foretaes keisersnitt! 20 min etter at jeg ble flyttet over fra storken stopper hukommelsen... 3 timer etter fødselen, fremdeles i ørske våkner jeg inne på et rom og jeg i en sykeseng tilkoblet mye kabler og ustyr... Etter å ha snakket med min mann fikk jeg vite at jeg hadde født lille Robin(der), en liten gutt på 51cm, 3290gram og skikkelig nydelig og velskapt. Hva mer kan en mor ønske seg?
Så etter et noe dramatisk døgn med mye om og men, så endte det hele ut i en fantastisk premie! Her ligger jeg nå i min egen lykkerus og klarer ikke å skille meg fra det lille gullet mitt ikke så mye som et mikrosekund engang!