MrsMeoh
Gift med forumet
I går var dagen hvor vi endelig skulle få svar, to uker etter vi var der sist.
For to uker siden fikk vi vite at det sto ikke så bra til med den lille, den var veldig liten i forhold til der jeg var i svangerskapet. Det kunne gå begge veier, selv om jeg følte at hovedvekten lå på det å miste. To uker gikk, uten den minste anelse til å miste. Ikke blod, ikke noen skremmende smerter, ingenting.
Derfor tipper jeg der skjønner at vi var svært spente i går. Hvert minutt vi satt og ventet på å få komme inn varte i evigheter. Alt sto stille, alt unntatt tankene. Nesten 20 minutter etter avtaletidspunktet fikk vi inn. Var med en assistent denne gangen, en student av noe slag sikkert, var hun som utførte ultralyden. Ultralyde førte ikke med seg gode nyheter denne gangen heller. Alt hadde bare stoppet opp. Jeg var irriterende rolig. Det var dette jeg hadde forberedt meg på, selv om håpet lå på en helt annen plass. Siden jeg har en livmorsykdom som gjør menstruasjonene mine svært smertefulle, ba jeg om å slippe å blø ut selv. Jeg visste for meg selv at om jeg måtte blødd ut selv, hadde det blitt sykehus på meg uansett, heldigvis slapp jeg å forklare i den retningen til legen. Han sa ja med en gang. Da var diskusjonen i gang om fastingen man skal ha før narkose. Jeg hadde ikke spist eller drukket siden klokka ni om mårran, og da var klokken nærmere halv to - men smarte jeg hadde tyggis i munnen. Er med på å ødelegge det også.
Jeg ble lagt inn, og fikk informasjon om hvordan det hele skulle foregå. Legen ringte rundt omkring på sykehuset for å sette opp til utskrapningen. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente til rundt klokken seks, for å være fastende. Da jeg ble vist inn på rommet fikk jeg vite at de som jobber med narkosen, ikke brydde seg om tyggisen, siden dette var det eneste. Jeg skulle da ta de modningstablettene, de vaginale, med en gang, så skulle jeg få inn så snart som mulig etter klokka tre.
Rundt klokken fire ble jeg hentet og trillet ned på operasjonsstuen. Etter de var ferdige, våknet jeg av at jeg gråt. Det føltes ut som om at jeg hadde grått i flere timer. Tårene bare rant og rant. Og for ikke å snakke om smertene i magen. De hold stand i flere timer etterpå. Det var som menstruasjonssmertene jeg pleier å ha. Ernæringsmessig er det ikke noe som hjelper av medisiner på de. Så jeg ba en del om smertestillende. Legen om utførte inngrepet ble tydelig bekymret over smertene, man skal visst ikke ha så vondt etter en utskrapning, så han ordnet så jeg fikk en blanding mellom voltaren og morfin, siden morfin alene ikke hjelper. Og ENDELIG ble jeg smertefri. Fysisk ihvertfall, hehe :P
I syv-tiden fikk jeg dra hjem. Rundt klokken 10 var jeg endelig hjemme. Vi hadde vært hjemmefra i 12 timer, og jeg skal si det var noen lange intense timer. Nå er det vel bare å finne seg i det som har skjedd, se frem mot neste menstruasjon (se bort i fra smertene), for å sette i gang med fryseforsøk. Ja, og jeg må finne ut hvordan jeg skal takle dette...
Så, takk for meg jenter, og takk for støtten og hjelpen jeg har fått. Lykke til videre med svangerskapet, fødselen og tilværelsen som småbarns mamma.
For to uker siden fikk vi vite at det sto ikke så bra til med den lille, den var veldig liten i forhold til der jeg var i svangerskapet. Det kunne gå begge veier, selv om jeg følte at hovedvekten lå på det å miste. To uker gikk, uten den minste anelse til å miste. Ikke blod, ikke noen skremmende smerter, ingenting.
Derfor tipper jeg der skjønner at vi var svært spente i går. Hvert minutt vi satt og ventet på å få komme inn varte i evigheter. Alt sto stille, alt unntatt tankene. Nesten 20 minutter etter avtaletidspunktet fikk vi inn. Var med en assistent denne gangen, en student av noe slag sikkert, var hun som utførte ultralyden. Ultralyde førte ikke med seg gode nyheter denne gangen heller. Alt hadde bare stoppet opp. Jeg var irriterende rolig. Det var dette jeg hadde forberedt meg på, selv om håpet lå på en helt annen plass. Siden jeg har en livmorsykdom som gjør menstruasjonene mine svært smertefulle, ba jeg om å slippe å blø ut selv. Jeg visste for meg selv at om jeg måtte blødd ut selv, hadde det blitt sykehus på meg uansett, heldigvis slapp jeg å forklare i den retningen til legen. Han sa ja med en gang. Da var diskusjonen i gang om fastingen man skal ha før narkose. Jeg hadde ikke spist eller drukket siden klokka ni om mårran, og da var klokken nærmere halv to - men smarte jeg hadde tyggis i munnen. Er med på å ødelegge det også.
Jeg ble lagt inn, og fikk informasjon om hvordan det hele skulle foregå. Legen ringte rundt omkring på sykehuset for å sette opp til utskrapningen. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente til rundt klokken seks, for å være fastende. Da jeg ble vist inn på rommet fikk jeg vite at de som jobber med narkosen, ikke brydde seg om tyggisen, siden dette var det eneste. Jeg skulle da ta de modningstablettene, de vaginale, med en gang, så skulle jeg få inn så snart som mulig etter klokka tre.
Rundt klokken fire ble jeg hentet og trillet ned på operasjonsstuen. Etter de var ferdige, våknet jeg av at jeg gråt. Det føltes ut som om at jeg hadde grått i flere timer. Tårene bare rant og rant. Og for ikke å snakke om smertene i magen. De hold stand i flere timer etterpå. Det var som menstruasjonssmertene jeg pleier å ha. Ernæringsmessig er det ikke noe som hjelper av medisiner på de. Så jeg ba en del om smertestillende. Legen om utførte inngrepet ble tydelig bekymret over smertene, man skal visst ikke ha så vondt etter en utskrapning, så han ordnet så jeg fikk en blanding mellom voltaren og morfin, siden morfin alene ikke hjelper. Og ENDELIG ble jeg smertefri. Fysisk ihvertfall, hehe :P
I syv-tiden fikk jeg dra hjem. Rundt klokken 10 var jeg endelig hjemme. Vi hadde vært hjemmefra i 12 timer, og jeg skal si det var noen lange intense timer. Nå er det vel bare å finne seg i det som har skjedd, se frem mot neste menstruasjon (se bort i fra smertene), for å sette i gang med fryseforsøk. Ja, og jeg må finne ut hvordan jeg skal takle dette...
Så, takk for meg jenter, og takk for støtten og hjelpen jeg har fått. Lykke til videre med svangerskapet, fødselen og tilværelsen som småbarns mamma.