Da har eg vært på volvat.. alt såg fint ut, modne egg låg klare i høyre eggstokk som slippes en av de neste dagene..
Hun ville at eg skulle ta blodprøver 2 eller 3 dag under mens, og at mannen ville teste seg..
Om prøvene er bra ifra han så måtte vi prøve 6-8 - 1 år til alene.. for så om det ikke går må eg ta kikhullsoperasjon..
Om prøvene hans ikke er bra er det eventuelt prøverør..
Men vi kjenner på det at vi er slitne av all denne prøvingen, så om det ikke klaffer denne mnd så blir det pause ..
Trenger virkelig noen solskinnshistorier no kjenner eg.. glad det ikke er noe galt med meg, men samboer sier han ikke vil ta prøven men han skal gjøre det, eg tror han er veldig redd for at det er noe galt med han.. han er veldig følsom av seg, men liker ikke prate om ting ..
Hvor lang tid har dere brukt på å bli gravid?
Vi begynte å prøve i juni 2015 prøvde et år uten noe som helst resultat. Fikk da beskjed fra legen om å "prøve litt til" selv ...etter et halvt år til så valgte vi, som dere, å bli undersøkt privat (Desember 2016) for å få litt fortgang i prosessen. Følte jo egentlig allerede da at det offentlige er treige til å sende en videre (man sier jo faktisk at man har et fertilitetsproblem allerede etter 6 mnd uten resultat, men at man skal søke hjelp etter 1 år).
De fant ingenting feil med verken meg eller mannen og vi fikk derfor (igjen) vite at vi kunne prøve et halvt års tid selv, at vi nok bare hadde vært veldig uheldige...det ga ikke noe resultat. Juni 2017 ble endelig henvisning til IVF sendt til Sykehuset i Telemark og pga av sommerferie og lang ventetid hadde vi først 1. IVF forsøk januar 2018. Dessverre endte vi ikke med noe å sette inn den gangen (1. forsøket er jo også ofte på mange måter litt en "testrunde") og måtte vente til mai 2018 for neste forsøk.... men DA satt spira og hun er rett rundt hjørnet nå
Solskinnshistorie til slutt sånn sett, men det endte jo så med at jeg fikk min første positive test på 3-årsdagen for da vi begynte å prøve (jeg hadde jo egentlig forestilt meg å være gravid med barn nummer 2 nå og at jeg skulle ha fått første før jeg ble 30, men sånn ble det jo ikke). Grunnen til at jeg ramser opp alt dette for deg er at hvis jeg kunne reise tilbake i tid, så hadde jeg nok pushet litt mer på å komme meg inn i fertilitetsbehandling litt tidligere, i hvert fall hvis det skal være i det offentlige, mest pga all ventetiden. Vi var jo faktisk ganske så heldige med hvor fort vi fikk resultat med IVF. For vår prosess tenker jeg at halvdelen av de 3 årene vi prøvde gikk med på venting. Det er ingen tvil om at det er SÅ mye greiere hvis man blir gravid av seg selv, men etter 1 år har man jo faktisk rett til utredning og evt. henvisning til ferilitetsbehandling… og etter 1 år har man faktisk også prøvd ganske lenge selv allerede, vil jeg mene!
Skjønner godt at mannen din synes det er følsomme greier...for noen er det jo litt "manndommen" som blir testet
likevel er det jo ikke noe han har kontroll over eller noe som er hans skyld. Det synes jeg også er viktig å huske på, at verken kvinnen eller mannen bør føle skyld for noe som helst, uansett hva prøveresultater viser. Men, hvis dere ønsker barn er det nå en gang sånn at det skal to til å lage et.... og det er like ofte mannen som er mulig årsak som kvinnen. Hvis alt ser normalt ut hos deg og hvis det skulle vise seg at sædkvaliteten kan være problemet i deres tilfelle, synes han da ikke at det er mye bedre å finne ut av det nå slik at dere kan komme dere videre i prosessen og slippe unødig ventetid? Det kan også være at det er som med oss, at man ikke finner noe "feil" med noen av dere.
Og ja, det sliter veldig på en mentalt med prøving osv., det kan bli altoppslukende, så husk å passe på dere selv i prosessen! Ta pauser, reis, kos dere og vær et par. Det ender med barn for de aller aller fleste!
Min mann er heller ikke en som liker å prate om følelser, men det er faktisk noe han har blitt bedre til etter det forløpet vi har vært igjennom, fordi vi har vært nødt til å ta noen runder med oss selv.
Masse lykke til!!
PS. og "unnskyldningen" de bruker på at man er ung synes jeg du bare kan ignorere.... Det sa de også til meg og jeg var eldre enn deg! Når man har prøvd lenge nok sliter det jo like mye på en om man er 23 eller 33.
