Kjenner det er litt rart egentlig, men alikevell godt.
Har på en måte vist i mange år at det var akuratt de to jeg fikk jeg hadde, men det å få de bekrefta er på en måte en lettelse for alle egentlig.
Pappa har plutselig fått bekrefta hvorfor han aldri har "fått meg til", jeg har plutselig fått bekrefta at ting har vært vannskelig altid på grunn av det, ikke fordi jeg er dum, ubrukelig osv...
Bare det og ha diagnosen på plass busta selvtilitten min noe så sinnsykt.
Det har ikke vært lett å leve ett helt liv med ad/hd, hvor du daglig har fått kjeft for at du ikke prøver nok, lærere har revet seg i håret fordi de ser du kan så mye bedre enn du gjør, du er sinna på deg selv fordi den minst lille ting gjør deg sinna, stressa og ukonsetrert.
At bare en liten forandring i planene kan få deg så sinna at du skjelver og ikke klarer å gjøre noen ting.
Å leve ett halvt liv sinna på seg selv fordi man ikke fungerer som alle andre, bruke ett halvt liv alt man kan for å bare være normal, men feile gang på gang på gang...
Det er så fantastisk deilig å endelig få bekrefta at jeg har hatt rett hele tiden, det er en grunn til at jeg er som jeg er, jeg er ikke bare rar og vannskelig!
På en måte føler jeg meg litt svikta, for at ingen fanget meg opp, ingen har gjort noe, ingen har sett meg... Alle har behadlet meg som om jeg bare var vannskelig og trassig.
Men vet dere hva, jeg har ikke vært vannskelig og trassig, jeg er ikke dum!
Jeg har AD/HD!



Har på en måte vist i mange år at det var akuratt de to jeg fikk jeg hadde, men det å få de bekrefta er på en måte en lettelse for alle egentlig.
Pappa har plutselig fått bekrefta hvorfor han aldri har "fått meg til", jeg har plutselig fått bekrefta at ting har vært vannskelig altid på grunn av det, ikke fordi jeg er dum, ubrukelig osv...
Bare det og ha diagnosen på plass busta selvtilitten min noe så sinnsykt.
Det har ikke vært lett å leve ett helt liv med ad/hd, hvor du daglig har fått kjeft for at du ikke prøver nok, lærere har revet seg i håret fordi de ser du kan så mye bedre enn du gjør, du er sinna på deg selv fordi den minst lille ting gjør deg sinna, stressa og ukonsetrert.
At bare en liten forandring i planene kan få deg så sinna at du skjelver og ikke klarer å gjøre noen ting.
Å leve ett halvt liv sinna på seg selv fordi man ikke fungerer som alle andre, bruke ett halvt liv alt man kan for å bare være normal, men feile gang på gang på gang...
Det er så fantastisk deilig å endelig få bekrefta at jeg har hatt rett hele tiden, det er en grunn til at jeg er som jeg er, jeg er ikke bare rar og vannskelig!
På en måte føler jeg meg litt svikta, for at ingen fanget meg opp, ingen har gjort noe, ingen har sett meg... Alle har behadlet meg som om jeg bare var vannskelig og trassig.
Men vet dere hva, jeg har ikke vært vannskelig og trassig, jeg er ikke dum!
Jeg har AD/HD!