Dødt foster uke 17

WCE

WCE

Forumet er livet
Assistert-jentene
Himmelbarn
Da havnet jeg plutselig her inne. Det er det vel ingen som ønsker. Litt kort om min historie. Har to friske barn på 6 og 3 år. Etter andremann har jeg hatt 1 MA oppdaget i uke 10 og 4 tidlige spontanaborter. Vi har tatt prøver for habituell abort som er normale. Vi må gjennom prøverør for å bli gravide i tillegg. Så i oktober hadde vi et nytt forsøk som endte positivt. Var på ul hver uke til uke 13. Hadde organrettet ul 13+1 der alt var perfekt og vi så det var ei jente. På grunn av min nervøsitet hadde jeg ny ul 15+1 og alt var fortsatt fint! Hun hadde fine, sterke hjerteslag og alle mål stemte. Jeg kjente også mye liv. Så kommer vi på OUL igår 17+1 der jeg faktisk var litt nervøs for jeg hadde ikke kjent noe særlig med liv de siste dagene og følte magen hadde klappet sammen litt. UL viser et dødt foster som kun måler 14 uker. Så må ha skjedd rett etter ul i uke 15.

Jeg trodde jeg hadde hatt det tøft tidligere med de jeg har mistet. Men dette her kan ikke beskrives med ord[emoji22][emoji174] Hvordan kommer man seg gjennom dette? Jeg tror ikke jeg tør å bli gravid igjen. Men så er det det da, hvordan akseptere at man ikke får den siste som skulle kommet og som man ønsket?

Skal legges inn om to dager og settes i gang. Gruer meg veldig til dette her og vet jo ikke hva jeg har i vente. Dere som har vært gjennom det må gjerne komme med deres erfaringer. Jeg vet man kan få en del smertestillende. Håper de tar de verste smertene? Føler dette er smertefullt fra før om jeg ikke må gjennom et smertehelvete i tillegg.
 
WCE skrev:
Da havnet jeg plutselig her inne. Det er det vel ingen som ønsker. Litt kort om min historie. Har to friske barn på 6 og 3 år. Etter andremann har jeg hatt 1 MA oppdaget i uke 10 og 4 tidlige spontanaborter. Vi har tatt prøver for habituell abort som er normale. Vi må gjennom prøverør for å bli gravide i tillegg. Så i oktober hadde vi et nytt forsøk som endte positivt. Var på ul hver uke til uke 13. Hadde organrettet ul 13+1 der alt var perfekt og vi så det var ei jente. På grunn av min nervøsitet hadde jeg ny ul 15+1 og alt var fortsatt fint! Hun hadde fine, sterke hjerteslag og alle mål stemte. Jeg kjente også mye liv. Så kommer vi på OUL igår 17+1 der jeg faktisk var litt nervøs for jeg hadde ikke kjent noe særlig med liv de siste dagene og følte magen hadde klappet sammen litt. UL viser et dødt foster som kun måler 14 uker. Så må ha skjedd rett etter ul i uke 15.

Jeg trodde jeg hadde hatt det tøft tidligere med de jeg har mistet. Men dette her kan ikke beskrives med ord[emoji22][emoji174] Hvordan kommer man seg gjennom dette? Jeg tror ikke jeg tør å bli gravid igjen. Men så er det det da, hvordan akseptere at man ikke får den siste som skulle kommet og som man ønsket?

Skal legges inn om to dager og settes i gang. Gruer meg veldig til dette her og vet jo ikke hva jeg har i vente. Dere som har vært gjennom det må gjerne komme med deres erfaringer. Jeg vet man kan få en del smertestillende. Håper de tar de verste smertene? Føler dette er smertefullt fra før om jeg ikke må gjennom et smertehelvete i tillegg.
Klikk for å utvide …


Uff, så trist! Håper dere har god støtte i hverandre og resten sv familien i denne vonde tiden.

Du får masse smertestillende. Jeg fikk morfin, og kjente dermed nesten ingenting, ihvertfall sammenlignet med en vanlig fødsel til termin.
 
Stor klem

Tror du får alt du måtte trenge av smertestillende for å slippe vondtene fra riene.

Lykke til!
 
Det hele er en grusom prosess. Det er vanskelig og det vil ta tid før man begynner å leve er normalt liv igjen. Min førstefødte ligger i en kiste, det var ikke sånn det skulle bli. Nå har ikke jeg født før eller noe sånn så vet ikke hvordan smertene er da men jeg syntes dette var greit sånn smerte-messig, jeg fikk morfin (ikke mye) men det verste var det psykiske. Hadde selvfølgelig vondt ved rier og litt utpressing men det var det psykiske som definitivt var verst. Jeg fødte i månedsskifte oktober/november, er fortatt ikke meg selv igjen. Deprimert og ustabil. Jeg begynte i jobb etter 2 ukers sykemelding etterpå. For meg var nok det litt tidlig og det har satt sine spor. Lytt til deg selv og det du trenger i denne grusomme tiden. Vi er mange i samme båt her inne, ikke så lett å finne trøst i det men godt å vite at andre faktisk har kommet seg gjennom det. Jeg tenker på deg og det du skal igjennom. Stor klem[emoji173]️
 
Kjære deg, så leit at du måtte oppleve dette. Jeg har vært gjennom en senabort i uke 21. Du blir godt ivaretatt på sykehuset og får masse smertestillende, du kan også få epidural om det blir for vondt. For min del var de fysiske smertene like som ved førstemann som ble født rett før termin, men forskjellen var at denne fødselen gikk mye fortere. Fikk morfin og noe å slappe av på og det fungerte bra for meg. Det psykiske er en helt annen bit, men en kommer på en måte ikke unna. Jeg var sykmeldt seks uker etterpå men burde nok blitt hjemme lengre. Mitt råd til deg er å ta imot den hjelpen du kan få, snakk med lege/jordmor eller andre og ta kontakt med Landsforeningen uventet barnedød (LUB)-de har vært uvurderlige for oss i det året som snart har gått siden vi mistet lille. Ønsker deg all mulig lykke til med fødsel [emoji173]️vi tok en del bilder og brukte mye tid sammeb med han etterpå og det har hjulpet oss i vår sorgprosess.
 
Stor klem
Selv hvor makabert det høres ut, så ta bilder, og tilbring tid sammen med lille.
Ellers så er Lub en god ressurs, filmen deres «en stille fødsel» mener jeg du finner på nettsiden, den skal være en god forberedelse på det dere skal igjennom nå
 
WCE skrev:
Da havnet jeg plutselig her inne. Det er det vel ingen som ønsker. Litt kort om min historie. Har to friske barn på 6 og 3 år. Etter andremann har jeg hatt 1 MA oppdaget i uke 10 og 4 tidlige spontanaborter. Vi har tatt prøver for habituell abort som er normale. Vi må gjennom prøverør for å bli gravide i tillegg. Så i oktober hadde vi et nytt forsøk som endte positivt. Var på ul hver uke til uke 13. Hadde organrettet ul 13+1 der alt var perfekt og vi så det var ei jente. På grunn av min nervøsitet hadde jeg ny ul 15+1 og alt var fortsatt fint! Hun hadde fine, sterke hjerteslag og alle mål stemte. Jeg kjente også mye liv. Så kommer vi på OUL igår 17+1 der jeg faktisk var litt nervøs for jeg hadde ikke kjent noe særlig med liv de siste dagene og følte magen hadde klappet sammen litt. UL viser et dødt foster som kun måler 14 uker. Så må ha skjedd rett etter ul i uke 15.

Jeg trodde jeg hadde hatt det tøft tidligere med de jeg har mistet. Men dette her kan ikke beskrives med ord[emoji22][emoji174] Hvordan kommer man seg gjennom dette? Jeg tror ikke jeg tør å bli gravid igjen. Men så er det det da, hvordan akseptere at man ikke får den siste som skulle kommet og som man ønsket?

Skal legges inn om to dager og settes i gang. Gruer meg veldig til dette her og vet jo ikke hva jeg har i vente. Dere som har vært gjennom det må gjerne komme med deres erfaringer. Jeg vet man kan få en del smertestillende. Håper de tar de verste smertene? Føler dette er smertefullt fra før om jeg ikke må gjennom et smertehelvete i tillegg.
Klikk for å utvide …

Kondolere så masse med tapet [emoji173]️
Mistet selv i uke 17 i sommer og vet det ikke er lett. Du må bare bruke tiden til hjelp.
Det som hjalp meg best var å sette meg ned helt alene og skrive ned alt. Følelser fra jeg fikk beskjeden og fram til lillegutt var ute. Samtidig valgte jeg å holde han, legge han i kista og lukke kista selv. Det var ikke lett, men det hjalp godt på å akseptere hva som hadde sjedd og det hjalp å få sagt ordentlig farvell. Å hjemme laget jeg ei lita minnebok med bilder, fot og hånd avtrykk og noen ord.
Mulig noe av det kan muligens hjelpe deg også gjennom prosessen [emoji173]️
Jeg trodde heller ikke jeg kom til å tørre helt å bli gravid igjen, men med tiden til hjelp og verdens beste samboer så er jeg i uke 17 igjen. Det er ikke lett, å det er enormt med bekymringer, men jeg synes det er verdt det [emoji4] for det er noe vi begge virkelig ønsker [emoji4]
Du får det du vil av smertestillende for at du skal kjenne minst mulig.
Jeg synes det mest smertefulle med «fødselen» var å vite at det ville bli tomt i magen etterpå, ikke selve rier og fødselen i segselv. Å de psykiske smertene er det desverre ingen smertestillende som tar. Beste medisinen for de blir tårene og god støtte rundt deg [emoji173]️[emoji173]️
 
Baby[emoji294]️ skrev:
Kondolere så masse med tapet [emoji173]️
Mistet selv i uke 17 i sommer og vet det ikke er lett. Du må bare bruke tiden til hjelp.
Det som hjalp meg best var å sette meg ned helt alene og skrive ned alt. Følelser fra jeg fikk beskjeden og fram til lillegutt var ute. Samtidig valgte jeg å holde han, legge han i kista og lukke kista selv. Det var ikke lett, men det hjalp godt på å akseptere hva som hadde sjedd og det hjalp å få sagt ordentlig farvell. Å hjemme laget jeg ei lita minnebok med bilder, fot og hånd avtrykk og noen ord.
Mulig noe av det kan muligens hjelpe deg også gjennom prosessen [emoji173]️
Jeg trodde heller ikke jeg kom til å tørre helt å bli gravid igjen, men med tiden til hjelp og verdens beste samboer så er jeg i uke 17 igjen. Det er ikke lett, å det er enormt med bekymringer, men jeg synes det er verdt det [emoji4] for det er noe vi begge virkelig ønsker [emoji4]
Du får det du vil av smertestillende for at du skal kjenne minst mulig.
Jeg synes det mest smertefulle med «fødselen» var å vite at det ville bli tomt i magen etterpå, ikke selve rier og fødselen i segselv. Å de psykiske smertene er det desverre ingen smertestillende som tar. Beste medisinen for de blir tårene og god støtte rundt deg [emoji173]️[emoji173]️
Klikk for å utvide …
Takk for et fint svar[emoji173]️ Fikk dere noe svar på hvorfor det skjedde? Eller visste det på forhånd?

Jeg har valgt foreløpig å ikke se på henne. Vet hun har vært død et par uker og er redd det blir tøft. At jeg vil føle meg enda mer knyttet om du skjønner.

Godt å høre du er gravid på nytt. Kan tenke meg det er tøft! Vet ikke om du har barn fra før? Hadde jeg ikke hatt det hadde jeg nok ikke gitt opp noen gang før vi lyktes. Men har to og dette har vært to tøffe år med mange prøverørsforsøk som har endt i mange aborter. Akkurat nå så vet jeg ikke om jeg tør å påføre kroppen min dette igjen.
 
WCE skrev:
Takk for et fint svar[emoji173]️ Fikk dere noe svar på hvorfor det skjedde? Eller visste det på forhånd?

Jeg har valgt foreløpig å ikke se på henne. Vet hun har vært død et par uker og er redd det blir tøft. At jeg vil føle meg enda mer knyttet om du skjønner.

Godt å høre du er gravid på nytt. Kan tenke meg det er tøft! Vet ikke om du har barn fra før? Hadde jeg ikke hatt det hadde jeg nok ikke gitt opp noen gang før vi lyktes. Men har to og dette har vært to tøffe år med mange prøverørsforsøk som har endt i mange aborter. Akkurat nå så vet jeg ikke om jeg tør å påføre kroppen min dette igjen.
Klikk for å utvide …

Nei fikk desverre ikke noe svar på hvorfor det sjedde. Alle de mangfoldige prøvene de tok var alle fine og slik som de skulle være. De sa at av og til er det desverre bare slik.
Tøft blir det uansett hva du ender opp med å velge vil jeg tro. Slike ting er noe jeg ikke engang unner min verste fiende å måtte gå gjennom engang. Men ta det valget som blir rett for deg [emoji173]️
Jeg har ingen egne barn fra før, kun ei herlig bonusdatter [emoji173]️ jeg slo meg egentlig til ro med at jeg aldri kom til å få egne unger i en alder av 16 da jeg fikk beskjed at sjangsen for å få uten hjelp ville være minimal. Men så møtte jeg drømmemannen og wips så var jeg plutselig gravid. Dette blir vår 3 gang på kort tid så nå holdes alt kryssa i håp om at det skal gå bra [emoji4][emoji173]️

Men bare husk at uansett hva du velger å gjøre, ikke lås følelsene inne, ikke steng alle ute og ikke vær redd for å la tårene trille [emoji173]️
 
Så trist at du måtte bli medlem i denne klubben :(
 
❤️❤️
 
Så innmari leit at du måtte oppleve dette. Det er så hjerteskjærende å få beskjeden om at det ikke er noe liv lengre. :Heartred

Jeg fødte i uke 24 for et år siden, de fysiske smertene var greie nok. Intenst i en times tid, men det gikk ganske fort. Og det hele kom i gang så raskt at de ikke hadde rukket å gi meg noe smertelindring, fikk morfin siste 15-20 minuttene da så fikk letta noe på slutten. Men her var nok jeg litt sein med å si fra om at jeg begynte å kjenne noe, og så gikk det litt fortere enn det visstnok vanligvis setter i gang.

Jeg anbefaler å se henne etterpå. Jeg valgte å ikke se med en gang, men fikk gutten inn på rommet seinere. Det var godt og vondt på samme tid, og det er ikke uten grunn at de sterkt oppfordrer til å se babyene etterpå. Eneste vi angrer på er at vi ikke tok bilder selv der og da, men vi ble bare sittende stille og se på gutten (vi fikk med et par bilder fra sykehuset da, i tillegg til hånd og fotavtrykk). Det var på en måte fredfylt, og gjorde det lettere på mange måter. Det hadde jeg ikke trodd på forhånd. Jeg hadde trodd det skulle være kjempevondt å se han, og det var jo forsåvidt det - men det var samtidig godt å få den avslutningen.


En kommer nok aldri helt over noe sånt, men med tid og stunder så blir ikke det like gjennomborende vondt. I starten så er det så altoppslukende, og jeg tror jeg grein hver dag de første månedene etterpå. Nå går det stort sett bra, men av og til kjenner jeg det stikker skikkelig til. Jeg begynte litt raskt i jobb (etter tre uker) og med endel prosjekter, og jeg fikk en fysisk og psykisk reaksjon kort tid etterpå (hadde i tillegg hatt et ganske belastende og turbulent år frem til da). Fikk også god hjelp av spesialsykepleier i kommunen, og også på psykiatrisk poliklinikk til å endre tankemønster. Det tok sin tid, men hjalp veldig.
 
Glemte å si at vi fikk snakke med sykehuspresten etter fødselen og fikk veiledning videre derfra med tilbud om noen å snakke med i ettertid også. Det er en god støtte og ta.
Og finner dere senere ut at dere skal gi det et nytt forsøk i å få en ny baby så får du også tilbud om ekstra støttespiller [emoji173]️ jeg startet hos jordmor tidlig og har fått tilbud om samtaler med spesialister som skal hjelpe med det psykiske å gå gravid igjen.

[emoji173]️[emoji173]️
 
Kondolerer ❤

Jeg var gjennom en senabort i begynnelsen v november. Det er uten tvil det tyngste jeg noen gang har vært gjennom, men tro det eller ei, jeg savner faktisk den dagen litt. Den var vond, men nå savner jeg den følelsen av å holde han og kunne se han.

Smertene var fødselssmerter, men jeg fikk morfin og noe annet, så det tok kanskje toppen. Det var overkommelig ihvertfall. I tillegg tror jeg morfinen gjorde at jeg ikke var så voldsomt emosjonell mens fødselen pågikk. Jeg konsentrerte meg mer om den jobben jeg skulle gjøre.

Ikke vær redd for å endre mening om å se henne. Mannen min ville absolutt ikke se Han, noe som jeg respekterte. Men så endte han opp med å se han likevel, og det angrer han ikke på i dag. For meg er dette fine minner oppi alt det vonde. Hvis dere bestemmer dere for å ikke se henne kan sikkert jordmor ta bilder og legge i journalen dersom dere føler for å se de på et senere tidspunkt.
 
❤️❤️❤️
 
WCE skrev:
Da havnet jeg plutselig her inne. Det er det vel ingen som ønsker. Litt kort om min historie. Har to friske barn på 6 og 3 år. Etter andremann har jeg hatt 1 MA oppdaget i uke 10 og 4 tidlige spontanaborter. Vi har tatt prøver for habituell abort som er normale. Vi må gjennom prøverør for å bli gravide i tillegg. Så i oktober hadde vi et nytt forsøk som endte positivt. Var på ul hver uke til uke 13. Hadde organrettet ul 13+1 der alt var perfekt og vi så det var ei jente. På grunn av min nervøsitet hadde jeg ny ul 15+1 og alt var fortsatt fint! Hun hadde fine, sterke hjerteslag og alle mål stemte. Jeg kjente også mye liv. Så kommer vi på OUL igår 17+1 der jeg faktisk var litt nervøs for jeg hadde ikke kjent noe særlig med liv de siste dagene og følte magen hadde klappet sammen litt. UL viser et dødt foster som kun måler 14 uker. Så må ha skjedd rett etter ul i uke 15.

Jeg trodde jeg hadde hatt det tøft tidligere med de jeg har mistet. Men dette her kan ikke beskrives med ord[emoji22][emoji174] Hvordan kommer man seg gjennom dette? Jeg tror ikke jeg tør å bli gravid igjen. Men så er det det da, hvordan akseptere at man ikke får den siste som skulle kommet og som man ønsket?

Skal legges inn om to dager og settes i gang. Gruer meg veldig til dette her og vet jo ikke hva jeg har i vente. Dere som har vært gjennom det må gjerne komme med deres erfaringer. Jeg vet man kan få en del smertestillende. Håper de tar de verste smertene? Føler dette er smertefullt fra før om jeg ikke må gjennom et smertehelvete i tillegg.
Klikk for å utvide …
Å så trist å høre WCE [emoji173]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp