Dødsfall i nær familie..

HønseLovisa

HønseLovisa

Forumet er livet
jentene i juni13
Flere som har opplevd dødsfall i nær familie mens de har vært gravide? Jeg skal i begravelse til min farfar på fredag, og det er sprøtt hvor mange forskjellige følelser jeg sliter med.. Tror lillingen i magen tuller med hormoner og alt annet, så jeg føler meg litt sprø.. Sterke følelser der man ikke hadde forventa så mye følelser..
 
Kondolere. Ikke opplevd det sjøl, men kommer nok til å bli veldig rart denne julen å være gravid. Min bestefar døde første juledag i fjor, og nå bor vi i huset hans. Så blir nok en veldig spesiell jul i år. Hormoner løper løpsk, og griner for alt og ingenting nå. Lykke til på fredag:)
 
Ja :( bestemoren min døde når jeg var 7 mnd på vei, og morfaren min døde dagen etter jeg føda :'(
så det var 2 nærme på kort tid..
 
Huff, kondolerer! Livet er rart... Min bestevenninne fant ut at hun var gravid dagen før hun skulle begrave farmoren sin. Det ble en spesiell dag kan man si. Trist og merkelig på en gang. Hun følte liksom at hun fortalte det til farmoren sin idet de tok ordentlig farvel, mens ingen av de andre rundt henne i kirken ante noe som helst. Trist, merkelig, og litt fint på en gang. Livets gang er fascinerende.

Jeg har aldri vært gravid og mistet noen, men jeg må si at jeg har tenkt mye på besteforeldrene mine nå som jeg venter min første. Jeg har ingen besteforeldre igjen, og det er jo litt sårt i stunder som dette. Tenkte mye på de før bryllupet mitt også.

Håper det går bra med deg, og at du får snakket ut om det du føler! Ta vare på hverandre, og lykke til i begravelse!
 
kondolere... så trist når sånt skjer...
aldri vært gravid når sånt hender.... men begravelse er sterkt i seg selv..selv om man ikke står nær avdøde.
jeg slipper alltid tårer da, og det er godt og, viktig å få det ut.. sender en klem til deg
 
Jeg mistet min farfar i slutten av oktober og jeg var totalt knust og ødelagt :/ Gråt og gråt! Hormonene knakk meg totalt og det er den værste begravelsen jeg har vært med på :/ Håper jeg ikke opplever gravid og begravelse noen gang igjen!! Kondolerer så mye :(
 
Mistet pappa plutselig i slutten av oktober.... Har ennå ikke funnet ut hvordan jeg skal takle det.. Men en må bare komme seg gjennom det..
 
HønseLovisa skrev:
Flere som har opplevd dødsfall i nær familie mens de har vært gravide? Jeg skal i begravelse til min farfar på fredag, og det er sprøtt hvor mange forskjellige følelser jeg sliter med.. Tror lillingen i magen tuller med hormoner og alt annet, så jeg føler meg litt sprø.. Sterke følelser der man ikke hadde forventa så mye følelser..
Klikk for å utvide …

når jeg var gravid med nr 1, så døde min mormor ca 2 uker før min sønn blei født. har altid hatt et nært bånd med mormor. men blei litt sur for at hun ikke holdt ut litt lengre sånn hu fikk møtt åldebarnet sitt før hun døde. hadde låft henne at jeg sko ta med sønnen min på sykehuset å besøke henne når han var født. men er ikke sur lengre, var bare hormonene så va litt ute av styr.

nå er jeg jo på vei med nr 2, å det er akuratt 1 år siden mormor døde, så merker det er litt trist at hu aldri fikk møte mine barn. meg jeg vett også at hun har det bedre der hun er nå. tanken på kor syk hun var når hun døde.
 
Takk for alle svarene.. Det er så slemt å si det, men det er nesten litt godt å høre at flere har opplevd det.. Helt sprøtt så mye følelser man har plass til i en kropp..
 
Kondolerer <3
Når jeg gikk med storesøster døde farmor 2 mnd før termin...husker det var veldig tungt, selv om det var noe vi visste kom til å skje. Vendepunktet ble etter begravelsen...følte en rar lettelse og følte at vi fikk tatt ordentlig farvel.

For 1 måned siden døde farfar...følte det på samme måten som når farmor døde. Også nå var vendepunktet begravelsen, der vi fikk sagt farvel.

Er ikke så mye trøst i det akkurat nå, men; Det blir bedre med tiden :)
Ikke hold noe tilbake...gråt og slipp ut alle følelsene.
 
Niesa mi på 11 år døde da jeg var åtte uker på vei. Vi hadde visst at det kom til å skje siden sommeren, og vi hadde vel også litt kvaler med å velge å lage barn når søstera han sitt barn skulle dø.

Skulle ønske jeg også kunne si at jeg ble knust, men jeg følte ikke så mye. Tror kanskje det blir for mye å ta inn over seg. Jeg gråt jo litt, men ikke så mye. Syntes mer det å se hvor glad alle hadde vært i henne vekket såre følelser over ting fra egen barndom. Følte meg generelt mer sårbar. Vanskelig å si hva som er hormonelt eller ikke.

Har vært en rar høst, og vi vil nok merke det mer med at hun f,eks ikke kommer til jula, ikke får møte barnet o.l

Kondolerer forresten. Livet er rart, og det gode og vonde, liv og død kommer om en annen.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp