Dårlig samvittighet!

[Den perfekte mor er påan igjen]

Er det normalt eller kan jeg være på vei over i en depresjon?
Jeg har tre barn på 18, 15 og 2. I tillegg gravid 40+2 i dag. Jeg har dårlig samvittighet for de eldste fordi «alt» er lagt opp etter den minste. Så har jeg dårlig samvittighet for den minste fordi jeg er så sliten at jeg ikke orker å leke så mye med han, sender han i barnehage hver dag. Jeg har dårlig samvittighet for lillebror i magen fordi han har blitt viet lite oppmerksomhet. Lite snakket med og tid til å glede seg over. Kan ta meg i å tenke, selv hvor sliten og lei jeg er av å være gravid, at så lenge han er i magen så er det lite bry med han!
Jeg gruer meg til å være borte fra 2-åringen under fødsel og barsel, og jeg frykter at overskuddet ikke kommer tilbake. Jeg har dårlig samvittighet for at alt havner på mannen min. Han står opp med 2-åringen hver dag hver helg, han leker med han og han tar også det meste av andre aktiviteter.
Nå kan jeg sove ut i helgene, og jeg sover hver dag mens 2-åringen er i barnehagen. Når minsten blir født kan jeg ikke lenger det, og jeg er utslitt nå mens jeg kan sove! Hvordan skal dette gå?

 

[Snart2barnsmamma36]

Huff, høres ikke ut som en god situasjon❤ Depresjon eller ikke. Jeg tenker det er lurt å prate med jordmor eller fastlege allerede nå om tankene og følelsene du sitter på slik at de kan følge deg opp raskt i etterkant hvis du går mot en depresjon. Kanskje det kan hjelpe bare å prate om det og ha noen å sparre med.
Har du snakket med samboeren din om alt dette du kjenner på? Ikke sikkert han ser like mørkt på det å stå opp med 2 åringen som du føler dårlig samvittighet for.
18 og 15 åringen skal selvfølgelig ikke glemmes, men de er også så store at man kan prate med de og forklare litt uten at de skal ende opp med noe ansvar for dine følelser.

Jeg sitter med dårlig samvittighet fordi jeg holder 2 åringen hjemme pga smitte og ikke klarer å gi henne like mye som bhg gjør, selv som pedagog som har jobbet 10 år i bhg. Det blir så mye tid foran skjermen noen dager fordi jeg MÅ ha litt ro og mulighet til å gjøre litt praktisk hjemme og slappe av utenom den tiden hun sover midt på dagen.
Jeg syns ikke du skal ha dårlig samvittighet for at 2 åringen får sosial omgang i bhg. Han har det nok veldig bra i bhg sammen med venner og voksne han er trygg på❤ Selv om du føler på mindre overskudd og tid til han så får han nok masse fra alle andre rundt som er glad i han.

Ble litt langt, men oppsummert så tenker jeg å snakke med samboer og lege/jordmor/kommende helsesykepleier er første steg slik at du får sortert tankene og hjelp slik at du kanskje unngår en mulig depresjon❤

 

[Smultring]

Syns du fikk du klokt svar over her Sender deg gode tanker

 

[Den perfekte mor er påan igjen]

Takk for svar
Jormor har jeg ikke sånn supertillit til, men helsesykepleier kan jeg absolutt snakke med. Jeg har ikke nevnt det for samboer heller, og jeg er helt sikker på at han sier at han har det greit, og at alt ordner seg. Bare litt mer usikker på om jeg greier å tro på det

Men bare det å få skrevet det ned sorterer jo litt. Dessuten er det strålende vær ute, og jeg kjenner snev av overskudd for øyeblikket. Kanskje er jeg bare gåen som et resultat av termindato i dag og litt restsymptomer etter covid

 

[Itsgonnabe3]

Takk for svar
Jormor har jeg ikke sånn supertillit til, men helsesykepleier kan jeg absolutt snakke med. Jeg har ikke nevnt det for samboer heller, og jeg er helt sikker på at han sier at han har det greit, og at alt ordner seg. Bare litt mer usikker på om jeg greier å tro på det

Men bare det å få skrevet det ned sorterer jo litt. Dessuten er det strålende vær ute, og jeg kjenner snev av overskudd for øyeblikket. Kanskje er jeg bare gåen som et resultat av termindato i dag og litt restsymptomer etter covid

Jeg sliter med barselstårer og nedstemthet etter fødsel og fikk samtale med helsestasjon. Er ikke deprimert men det hjelper veldig å få tømt tankene sine til en person som bare lytter og skjønner. Jeg føler jeg belaster pappan, mamma og venner med å «klage» over ting som bare er et problem i mitt hode - selv om ingen selvsagt sier at jeg gjør det. Men anbefaler en lavterskel prat med helsesykepleier for det hjelper så mye å si ting høyt bare.

 

[Den perfekte mor er påan igjen]

Jeg er bare litt engstelig for å måtte «stå for» mine tanker nå, i tilfelle de bare forsvinner etterhvert Da vil jeg jo helst bare glemme dem selv også, og ikke bli konfronterert med dem senere. Men nå nærmer det seg uansett at helsestasjonen blir hyppig besøkt, så det spørs om ikke jeg ihvertfall skal nevne det om ikke disse følelsene forsvinner med fostervannet

 

[Snart2barnsmamma36]

Jeg er bare litt engstelig for å måtte «stå for» mine tanker nå, i tilfelle de bare forsvinner etterhvert Da vil jeg jo helst bare glemme dem selv også, og ikke bli konfronterert med dem senere. Men nå nærmer det seg uansett at helsestasjonen blir hyppig besøkt, så det spørs om ikke jeg ihvertfall skal nevne det om ikke disse følelsene forsvinner med fostervannet

Kjenner meg så godt igjen i akkurat det der! Tenker det er lurt å nevne det, men at det er lov å si akkurat det du skrev her. Og så kan du lage en avtale med helsesykepleier om at du ikke vil ha masse spm om det hvis det bedrer seg og du sier ifra om at du har det bedre og at de negative tankene er borte.

 

[Katti]

Føler sånn med deg! Jeg har tenkt nesten alle de tankene <3

Dette er lettere å si til andre enn seg selv, men: om du tar vare på deg nå, gjør du det som er best for alle barna dine også. Om du skal kunne gi god omsorg til dem, må du først ha omsorg for deg selv. 2-åringen har det antagelig helt topp i barnehagen. Tenåringene er store nok til å forstå at du er sliten, at dette er en kort periode, og ikke handler om at du ikke bryr deg om dem (hvis ikke kan du forklare dem det). Den lille i magen har det antagelig utmerket, hører stemmen din hele dagen, og aner ikke om du snakker til babyen eller noen andre. Samboeren din tar mer av jobben med barna nå, men du gjør en formidabel jobb med å lage et nytt familiemedlem. Hvis det er en tid i livet det er nåde lov og fornuftig å legge seg ned, samle krefter, og la andre styre skuta en stund, så er det nå.

Og helt enig i at det er lurt å snakke med noen, som de sier over.

Heia deg, og lykke til! <3

 

[B]

Er det normalt eller kan jeg være på vei over i en depresjon?
Jeg har tre barn på 18, 15 og 2. I tillegg gravid 40+2 i dag. Jeg har dårlig samvittighet for de eldste fordi «alt» er lagt opp etter den minste. Så har jeg dårlig samvittighet for den minste fordi jeg er så sliten at jeg ikke orker å leke så mye med han, sender han i barnehage hver dag. Jeg har dårlig samvittighet for lillebror i magen fordi han har blitt viet lite oppmerksomhet. Lite snakket med og tid til å glede seg over. Kan ta meg i å tenke, selv hvor sliten og lei jeg er av å være gravid, at så lenge han er i magen så er det lite bry med han!
Jeg gruer meg til å være borte fra 2-åringen under fødsel og barsel, og jeg frykter at overskuddet ikke kommer tilbake. Jeg har dårlig samvittighet for at alt havner på mannen min. Han står opp med 2-åringen hver dag hver helg, han leker med han og han tar også det meste av andre aktiviteter.
Nå kan jeg sove ut i helgene, og jeg sover hver dag mens 2-åringen er i barnehagen. Når minsten blir født kan jeg ikke lenger det, og jeg er utslitt nå mens jeg kan sove! Hvordan skal dette gå?

Sniker og tenker som de over at du bør snakke med både mannen din og lege. Det høres ut som litt mer enn den "vanlige" dårlige samvittigheten.

Jeg vil gjerne si noe til deg også som jeg er sikker på du vet. Det er at nå er du både annen type sliten og annen type tankefull enn du blir når barnet kommer. Den slitenheten du føler når du må hvile om dagen og kjenner at du ikke fungerer ellers, skyldes svangerskapet. Du kan si at du på en måte ikke helt er deg selv. Du skal ikke tenke at du ikke har grunn til å være sliten og lure på hvordan det skal gå når baby kommer. I svangerskapet er det masse hormoner i sving, og både det og den fysiske påkjenningen med svangerskapet gjør deg mer sliten. Du får en baby som krever noe når den er født, det er riktig, men du får samtidig deg slev tilbake igjen. Kroppen din blir mer normal igjen, og det blir ikke så tungt med alt.

Det at du føler deg så sliten og bare vil sove, kan også være tegn på svangerskapsdepresjon. Jeg synes du bør ta opp dette både med mannen og med lege, du skal ikke gå alene ig ha vondt inni deg.