Dårlig samvittighet over fremtidig storesøster

[Julibabay20]

Jeg er så trøtt, tung og tiltaksløs nå, har forsovidt vært det noen uker allerede.. Og har så dårlig samvittighet ovenfor jenta mi på 2,5 år..

Jeg leker selvsagt med henne og gir henne all kjærlighet jeg kan, men allikavel føler jeg at jeg ikke strekker til. Hun vil ha meg til å løpe, krype, hoppe osv, men kroppen min orker virkelig ikke. Kan nevne at far er superflink, så det er ikke noe som står på. Er bare jeg som føler at JEG ikke strekker godt nok til.

I tillegg tenker jeg litt på tiden etter lillebror er født også, og hvordan hun vil takle det å dele oppmerksomheten, og sikkert tidvis komme i «andre rekke» da lillebror sine behov for t.d mat må dekkes. Om lillebror blir like dårlig på søvn som storesøster var, så blir nok heller ikke energien noe bedre mtp det me lek osv. Er så redd for at hun skal føle seg som en «nr 2», når lillebror kommer..

Litt rotete innlegg, og vet ikke helt hvor jeg vil med det. Men lurer kanskje på om det er flere som føler det sånn, og går rundt med lignende tanker?

 

[Happymom]

Jeg var helt lik når jeg gikk gravid med nr 2... jeg kasta opp daglig til uke 22. Jeg taklet ikke lukten av varm mat, så datteren vår spiste alltid middag med faren mens jeg sovna på sofaen. Så våkna jeg så og si hver kveld på sofaen av at faren kom ned med jenta vår; nydusja og med pussa tenner. Hadde ikke fått med meg kveldsmaten eller at de gikk opp og tok kveldsstellet. Senere fikk jeg svangerskapsforgiftning og ble veldig dårlig, og va sengeliggende. Følte jeg feila på alt! Men jeg husker mange gode klemmer av datteren vår. Faren tok henne ofte inn til meg på rommet, så leste de bok i sengen med meg. Det er ikke så mye vi kan gjøre med det, men heldigvis husker ikke datteren vår dette(hun ble 3 uka før lillebroren ble født).
vi gjør så godt vi kan, og det er alt vi kan gjøre

 

[Evis84]

Ja skjønna deg godt! Eg prøve å forklara ofta til jenta på 3 år at eg kan vera med på leiken men ikkje hoppa og springa. Ho skjønna utrulig masse, strekke ut ei hand og skal hjelpa meg når eg skal reise meg frå golvet og stryke på meg viss eg åkka meg når eg ligge vond eg blir ofta med ho å leika på rommet men seie eg må ligga i hennas seng / puta på golvet. Det syns ho er litt stas.
etter bebis er født så tenker eg at så sant det lar seg gjera så får eg ta kveldsstellet/ lesa bok osv for ho, og far ta bebi. Så ho skal føla seg sett. Evt ta ein tur ut med kun ho ein lørdag på cafe, tur i Hagen, shopping ol.. det vil jo vera naturlig at ein bruka masse tid på babyen, men viktig å la far ta litt meir del så mor kan gjera litt anna med storesøster/bror. Og la barnet ta del i bleieskift, flaske, stell osv. Då føler dei seg inkludert samt at dei vekser på dei oppgavene

 

[Fabmamma40]

Jeg er så trøtt, tung og tiltaksløs nå, har forsovidt vært det noen uker allerede.. Og har så dårlig samvittighet ovenfor jenta mi på 2,5 år..

Jeg leker selvsagt med henne og gir henne all kjærlighet jeg kan, men allikavel føler jeg at jeg ikke strekker til. Hun vil ha meg til å løpe, krype, hoppe osv, men kroppen min orker virkelig ikke. Kan nevne at far er superflink, så det er ikke noe som står på. Er bare jeg som føler at JEG ikke strekker godt nok til.

I tillegg tenker jeg litt på tiden etter lillebror er født også, og hvordan hun vil takle det å dele oppmerksomheten, og sikkert tidvis komme i «andre rekke» da lillebror sine behov for t.d mat må dekkes. Om lillebror blir like dårlig på søvn som storesøster var, så blir nok heller ikke energien noe bedre mtp det me lek osv. Er så redd for at hun skal føle seg som en «nr 2», når lillebror kommer..

Litt rotete innlegg, og vet ikke helt hvor jeg vil med det. Men lurer kanskje på om det er flere som føler det sånn, og går rundt med lignende tanker?

Min søster hadde det helt likt. Og når ho lille kom så sa hun til familiemedlemmer på forhånd av besøk at de måtte gi storebroren litt oppmerksomhet først. Og det funka veldig fint ♡♡♡

 

[Lotta915]

Sånn har jeg det også, min ble 2 år i vinter. Så ble jeg akutt helt sengeliggende og fikk ennå dårligere samvittighet. Så ser jeg hvor gøy de har det sammen, 2 åringen og gubben. Nå har de interne leker som kun er det i mellom. Om jeg prøver å være litt med, så er jeg nesten i veien

 

[Tiriltoppen]

Føler det på akkurat samme måte. Ho er 3,5 år og jeg orker ikke fly rundt, så det vi leker sammen er rolige aktiviteter som tegning, perling, pusle osv. Ikke klarer jeg å legge ho engang, fordi jeg får såååå vondt av å ligge i senga hennes
Ho har også ferie når jeg har termin selvom vi prøvde å unngå det. Men er veldig spent på hvordan formen er etter fødsel. Håper jeg orker å gå litt turer så ho får sykla litt osv. Men prøver å fortelle at lillebror vil trenge mamma mye og at han kun får mat av puppen i begynnelsen. Så får vi bare gjøre det beste vi kan og inkludere dem så mye som overhode mulig

 

[Lillefrø2016]

Forstår deg så inderlig godt! Min 2-åring har heldigvis en storesøster hun kan få oppmerksomhet fra og pappaen er flink å gi henne masse oppmerksomhet. Men hun vil helst at ‘mamma skal skifte bleien’, ‘mamma skal løfte opp i sengen’, ‘mamma skal bære meg’... så jeg prøver å møte henne på de tingene jeg klarer å bidra med som tannpuss osv. og ting som ikke involverer bæring/løft og andre store fysiske anstrengelser. Og masse kos når vi sitter i sofaen sammen. Hun har ‘mistet‘ mye av mammaen sin i løpet av dette svangerskapet. Først ble puppen ‘tom’ så måtte slutte å amme, så kunne ikke mamma bære henne lenger og jeg merker at hun synes det er sårt. Hun har også vært mye sint og lei seg de siste ukene går mye utover storesøsteren som hun helt uprovosert slår og kniper. Hun er jo også 2 og de går gjennom en sånn fase uavhengig av om det er baby på vei eller ikke, men det er mange store forandringer for henne og jeg får dårlig samvittighet da jeg føler at jeg ikke klarer å stille opp for henne i samme grad som før. Tror det viktigste er at man gjør det veldig tydelig for dem at det ikke er noe de har gjort galt, at de er elsket, men at mamma bare er litt sliten for tiden. Ikke skylde for mye på babyen i magen, for da kan den fort bli en negativ assosiasjon... Det er en utfordrende balansegang, men det går stort sett bra. Min 4-åring kan ikke huske at det har vært en tid før lillesøster kom (hun var 23mnd da hun ble født) og gikk gjennom denne fasen etter hun var blitt storesøster. Vi var veldig opptatt av at hun skulle få masse oppmerksomhet og involverte henne ved å gi henne små oppgaver som hun kunne mestre (som å hente bleier til babyen, synge for babyen osv) og hun fikk sitte i armkroken min når jeg ammet minste. Små ting som betyr masse for dem Masse lykke til, det går nok veldig bra

 

[Missy95]

Kjenner meg veldig godt igjen! Har en ganske aktiv 4-åring (blir 5 om noen måneder). Og han synes det er vanskelig å sitte stille hele tiden og vil gjerne ut å løpe eller herje på rommet sitt osv. Det fungerer dårlig for meg som da sliter med ekstrem kvalme og oppkast og til tider bekkenproblemer... Ser jo også at han blir tydelig skuffet når jeg sier jeg ikke orker akkurat den ene leken, selv om han forstår hvorfor det er sånn. Faren prøver så godt han kan å være med, men ikke alltid han orker heller da han har en fysisk tung jobb.

Prøver nå å gi han litt mer oppmerksomhet i form av stillesittende aktiviteter. Så nå har vi nettopp startet å lese den illustrerte utgaven av Harry Potter 1, og avtalt at det er bare en bok for meg og han. Det er kjempekoselig å sitte å lese den, selv om det varierer alt fra 5-20 minutter lesetid.

Akkurat nå gruer jeg meg egentlig mest til sommerferien med nyfødt. Er så redd for at storebror skal føle at vi glemmer han fordi vi mest sannsynlig ikke kommer til å finne på og farte så mye rundt som vi vanligvis har gjort. Noe finner vi selvsagt på, men føler utvalget blir så begrenset for storebror når vi plutselig skal tilpasse hele ferien til en nyfødt.

 

[Leah123]

Viktig dere har fokus på "hver deres" når babyen er født. Og bytter litt på. Og når du ammer er det fint om storesøster kan sitte i armkroken For eks for å se TV eller prate.
Mannfolka må nok steppe litt ekstra opp for søsken (og mor og baby) i starten av barseltiden hvor vi er rimelig slitne og med evt ammefokus.

 

[blomsterpiken]

Jeg er så trøtt, tung og tiltaksløs nå, har forsovidt vært det noen uker allerede.. Og har så dårlig samvittighet ovenfor jenta mi på 2,5 år..

Jeg leker selvsagt med henne og gir henne all kjærlighet jeg kan, men allikavel føler jeg at jeg ikke strekker til. Hun vil ha meg til å løpe, krype, hoppe osv, men kroppen min orker virkelig ikke. Kan nevne at far er superflink, så det er ikke noe som står på. Er bare jeg som føler at JEG ikke strekker godt nok til.

I tillegg tenker jeg litt på tiden etter lillebror er født også, og hvordan hun vil takle det å dele oppmerksomheten, og sikkert tidvis komme i «andre rekke» da lillebror sine behov for t.d mat må dekkes. Om lillebror blir like dårlig på søvn som storesøster var, så blir nok heller ikke energien noe bedre mtp det me lek osv. Er så redd for at hun skal føle seg som en «nr 2», når lillebror kommer..

Litt rotete innlegg, og vet ikke helt hvor jeg vil med det. Men lurer kanskje på om det er flere som føler det sånn, og går rundt med lignende tanker?

Kjenner meg veldig igjen, både fra forrige svangerskap og dette. Ved forrige svangerskap var kommende storebror 7, og jeg fikk tidlig bekkenløsning - noe som medførte at jeg tidlig ikke kunne gjøre så mye sammen med han. Så kom barseltiden med det den medbringer, og samvittigheten ble ikke bedre. Heldigvis har jeg en flott samboer som gjorde mye med sønnen min i denne perioden.
Så ble jeg gravid igjen 10 måneder etter fødsel Lille jenta litt over 1 år skjønner ikke hvorfor mamman ikke kan løfte henne og være til stede som før, og snart kommer det ei lita ei til som vil trenge oss mye i begynnelsen... Heldigvis er det bare en periode, så er man mer på "g" igjen ♡