Hva sier han om det selv da?
Får ikke noe ordentlig svar. Mulig det er fordi han er veldig umoden kanskje. Er aldri hans feil da
Hmm.. nei, da er det ikke lett. Alle følelser kommer jo av tanker, men noen ganger går den prosessen så raskt at man ikke har et bevisst forhold til tankene som kommer i forkant. Tror jeg ville forsøkt å spørre han ut litt nærmere, på en utforskende og nysgjerrig måte, og vært veldig forsiktig med fordømmelse eller kritikk. Dere har jo nettopp vært igjennom en vanskelig periode i familien, det kan jo tynge det og. Kanskje lufte det for helsesøster eller kontaktlærer på skolen? Kanskje de har noen tanker? Noen ganger kan det jo være lettere for utenforstående som ser andre deler av livet enn oss foreldre. Skjønner godt du blir gal av det, jeg takler overhodet ikke å leve i dårlig stemningFår ikke noe ordentlig svar. Mulig det er fordi han er veldig umoden kanskje. Er aldri hans feil da
Kan egentlig bare uttale meg ut ifra mine egne opplevelser og teorier om hvorfor jeg var sånn selv. Kan godt hende at årsakene til at gutten din er slik, er helt forskjellige…
Er nok mye riktig det du skriver her. Jeg prøvde i går kveld da vi satt og tegnet. Han ender alltid opp med å bli så sint når han tegner, for han har så høye krav til seg selv. Skryter jeg av han( eller andre gjør det), så blir han så sint og ødelegger det han holder på med. Det gjelder uansett hva han driver med. Han svarer bare at alle andre er mye flinkere og han klarer ingenting. Det er så synd, for han er mye flinkere enn mange andre, men han ser det ikke selv. Dette var bare et eksempel. Alt blir han egentlig sur for.Jeg var en sånn unge selv.
For min del handlet det om at jeg sjelden opplevde å bli hørt/lyttet til/tatt på alvor, eller at foreldrene mine virkelig prøvde å forstå hvordan jeg hadde det, hva jeg likte og ikke likte eller trivdes med. Tror at hvis jeg i voksen alder hadde konfrontert foreldrene mine med at jeg i stor grad opplevde dem slik gjennom hele min oppvekst, ville de prøvd å avfeie og benekte det, og prøve å lete etter eksempler på at de nettopp gjorde det. Men det var altså også hvordan jeg opplevde dem i veldig mange sammenhenger som barn. Og min opplevelse, påvirket igjen følelsene mine, og hvordan jeg oppførte meg overfor dem rundt meg.
Høres ut som at det er verdt å prøve å ta gutten ditt sitt perspektiv, og prøve å se for deg hva som gjør at han ofte er så sur? For jeg kan nesten garantere at det kommer fra et sted. Ingen barn har lyst til å gå rundt og være sure…
