Her er det faktisk et stort diskusjonstema!
1.Ingen av oss er kristne eller tror på Gud og føler derfor at det blir feil å gå i kirken og sverge på noe man ikke kommer til å holde/følge opp.
2. Vi er helt alene her.. Hvem i alle dager skal vi få til å stille som faddere?
3. Dersom ungen ikke døpes, kan det skape frustrasjon dersom h*n ønsker å konfirmere seg eller gifte seg kristelig senere i livet (må døpes i voksen alder)
4. Hele familien min forventer at ungen skal døpes i kirke
5. Skal man videreføre tradisjon fra den ene eller den andre siden av familien? Jeg er døpt, sambo er ikke døpt og det er heller ikke hans søsken.
Hva tenker dere?![]()
Jeg tenker at det handler om religion og ikke tradisjon i mine øyne. Jeg er ikke kristen, heller ikke mannen og da blir det veldig feil (og respektløst) for meg å stå og lyve til presten og si at jeg skal oppdra barnet i kristen tro bare for å følge en tradisjon. Hvis barnet er så bestemt på kristen konfirmasjon senere er det sansynligvis ikke noe problem for det å døpe seg heller..
Vet at mange er uenige med meg i dette, men det er ihvertfall sånn jeg føler det
PS Her blir det nok navnefest
Så koselig det hadde vært når dere reiser til familien din
Og hans familie også såklart 