Jeg får vel dokumentere dette svangerskapet jeg også. Kan være gøy å se tilbake på, spesielt når vi en dag skal prøve på nummer 3.
I november 2013 bestemte vi oss for at vi skulle begynne å prøve på andremann etter nyttår siden jenta vår da var ett og et halvt. I februar 2014 fikk vi positiv test, men som dessverre endte i MA i april. Fosteret hadde ikke utviklet seg siden uke 5, men jeg begynte ikke å blø før dagen før uke 12. Selvfølgelig var ikke mannen hjemme midt opp i det hele! Typisk.
Jeg hadde en dårlig følelse siden jeg fikk positiv test, da. Kanskje kvinnelig intuisjon?
På tredje forsøk etter det ble jeg endelig gravid igjen, i begynnelsen av juli! Jeg hadde eggløsning like før mannen skulle ut i nordsjøen, så vi gjorde vårt beste, selv om jeg hadde regnet ut at den dagen det var størst sjanse var den dagen han reiste, så jeg hadde mine tvil. Sommerferien kom og gikk og samboeren min spurte om jeg hadde testet. Nei, sa jeg, fordi jeg tviler på at det gikk. Mensen forventet jeg neste dag. Jeg ble så nysgjerrig, så om kvelden tok jeg en test. Negativ, men det var ikke så sjokkerende. En time gikk og jeg gikk på badet for å gjøre meg klar til å legge meg. Nysgjerrigheten grep meg igjen, så jeg plukket opp testen fra bosset for å se. Bare for moro skyld. Den var svak positiv, og i ett sekund jublet jeg, så ble jeg nervøs fordi jeg hadde drukket en del Burn og spist fårepølse, deretter ble jeg redd. Redd for å oppleve en ny skuffelse, selv om denne gangen følte jeg ,eg mindre redd enn sist. Deretter tenkte jeg at testen er tross alt en time gammel og viser nok ikke riktig resultat lenger. Tok en ny test som etter 3-4 minutter viste svak positiv.De neste dagene ble testene sterkere og sterkere, men jeg undertrykte gleden bevisst. Rettere sagt klarte jeg ikke å glede meg fordi det som hadde skjedd i april hadde gitt meg en skikkelig knekk. Hvordan i all verden klarer andre kvinner, som mister gang på gang, å fortsette prøvingen og risikere nok en skuffelse? Det syns jeg er imponerende. Den ene gangen var nok for meg.
Det var skummelt å nærme seg uke 5 siden jeg ante jo ikke om det kom til å leve etterpå. I uke 8 fikk jeg meg en legetime der jeg fortalte legen om bekymringene mine. Hun tok blodprøve, graviditetstest og ultralyd. Graviditetstesten var negativ(!), men deretter svak positiv, og jeg tenkte at kroppen er vel på vei til å støte vekk fosteret. Ultralydapparatet var dårlig, men vi kunne se hjertet som dunket og en liten bønne som bevegde seg litt. Likevel ble jeg ikke beroliget sånn sett, vet fikk jo bekreftelse på at det fortsatt levde. Blodprøven jeg hadde tatt var fin, så jeg ble glad, men da jeg fikk resultatet fra prøve nummer to, kom en kontrabeskjed. Verdiene hadde ikke steget som forventet, så legen bestilte ultralyd på sykehuset samme dag (var i uke 10 da). Måtte vente en LANG time på å komme inn, men da jeg kom inn så alt bra ut! Snill som hun var, satte legen meg opp til ny ultralyd i uke 12 bare for å gi meg bekreftelse på at alt var bra. Grunnen til at HCG-nivået hadde vært lavt da det ble målt var fordi det gjerne synker rundt den tiden. Det skulle fastlegen min ha visst! Det ville spart meg for mye!
I uke 6 kom kvalmen med et pang og jeg var dårlig døgnet rundt i ca tre dager før det dabbet av og holdt seg stabilt til ca uke 15. Trøttheten kom en uke etter. Slet på jobb i tre uker før jeg ble 50% sykemeldt, men deretter 100%. Nå er jeg 17+4 og jeg er fortsatt trøtt! Legen har tatt alle mulige prøver av meg for å finne ut hvorfor, men alle prøver var fine, så hun har innsett nå at det er graviditeten som har skylden. I uke 15 var jeg hos jordmor som viste mye forståelse for trøttheten, og lot meg få høre hjertelyden til det lille trollet! Utrolig deilig!
Fra uke 13 har jeg kjent livmoren når jeg har trykket på magen, og i slutten av den uka begynte jeg å kjenne så smått bevegelser. Bare litt kiling, men nå i uke 17 er det veldig klare dult, så det er ikke tvil om hva som er der inne. Jeg snakker til den lille og er allerede blitt veldig glad i han eller henne!
Selv om jeg er veldig glad nå, så er jeg bekymret for at de skal finne noe galt på ordinær ultralyd. Skrekken er at fosteret skal ha alvorlige feil. Alt man skal være redd for! Skulle ønske jeg kunne bli like naiv igjen som jeg var da jeg ventet førstemann. Det var et fantastisk svangerskap til tross for vond bekkenløsning. Etter ordinær ultralyd, som jeg må flytte på grunn av at samboeren er på jobb, og om alt er bra, DA skal ALLE bekymringer være borte! Nå orker jeg rett og slett ikke å være så usikker lenger.
I november 2013 bestemte vi oss for at vi skulle begynne å prøve på andremann etter nyttår siden jenta vår da var ett og et halvt. I februar 2014 fikk vi positiv test, men som dessverre endte i MA i april. Fosteret hadde ikke utviklet seg siden uke 5, men jeg begynte ikke å blø før dagen før uke 12. Selvfølgelig var ikke mannen hjemme midt opp i det hele! Typisk.
Jeg hadde en dårlig følelse siden jeg fikk positiv test, da. Kanskje kvinnelig intuisjon?
På tredje forsøk etter det ble jeg endelig gravid igjen, i begynnelsen av juli! Jeg hadde eggløsning like før mannen skulle ut i nordsjøen, så vi gjorde vårt beste, selv om jeg hadde regnet ut at den dagen det var størst sjanse var den dagen han reiste, så jeg hadde mine tvil. Sommerferien kom og gikk og samboeren min spurte om jeg hadde testet. Nei, sa jeg, fordi jeg tviler på at det gikk. Mensen forventet jeg neste dag. Jeg ble så nysgjerrig, så om kvelden tok jeg en test. Negativ, men det var ikke så sjokkerende. En time gikk og jeg gikk på badet for å gjøre meg klar til å legge meg. Nysgjerrigheten grep meg igjen, så jeg plukket opp testen fra bosset for å se. Bare for moro skyld. Den var svak positiv, og i ett sekund jublet jeg, så ble jeg nervøs fordi jeg hadde drukket en del Burn og spist fårepølse, deretter ble jeg redd. Redd for å oppleve en ny skuffelse, selv om denne gangen følte jeg ,eg mindre redd enn sist. Deretter tenkte jeg at testen er tross alt en time gammel og viser nok ikke riktig resultat lenger. Tok en ny test som etter 3-4 minutter viste svak positiv.De neste dagene ble testene sterkere og sterkere, men jeg undertrykte gleden bevisst. Rettere sagt klarte jeg ikke å glede meg fordi det som hadde skjedd i april hadde gitt meg en skikkelig knekk. Hvordan i all verden klarer andre kvinner, som mister gang på gang, å fortsette prøvingen og risikere nok en skuffelse? Det syns jeg er imponerende. Den ene gangen var nok for meg.
Det var skummelt å nærme seg uke 5 siden jeg ante jo ikke om det kom til å leve etterpå. I uke 8 fikk jeg meg en legetime der jeg fortalte legen om bekymringene mine. Hun tok blodprøve, graviditetstest og ultralyd. Graviditetstesten var negativ(!), men deretter svak positiv, og jeg tenkte at kroppen er vel på vei til å støte vekk fosteret. Ultralydapparatet var dårlig, men vi kunne se hjertet som dunket og en liten bønne som bevegde seg litt. Likevel ble jeg ikke beroliget sånn sett, vet fikk jo bekreftelse på at det fortsatt levde. Blodprøven jeg hadde tatt var fin, så jeg ble glad, men da jeg fikk resultatet fra prøve nummer to, kom en kontrabeskjed. Verdiene hadde ikke steget som forventet, så legen bestilte ultralyd på sykehuset samme dag (var i uke 10 da). Måtte vente en LANG time på å komme inn, men da jeg kom inn så alt bra ut! Snill som hun var, satte legen meg opp til ny ultralyd i uke 12 bare for å gi meg bekreftelse på at alt var bra. Grunnen til at HCG-nivået hadde vært lavt da det ble målt var fordi det gjerne synker rundt den tiden. Det skulle fastlegen min ha visst! Det ville spart meg for mye!
I uke 6 kom kvalmen med et pang og jeg var dårlig døgnet rundt i ca tre dager før det dabbet av og holdt seg stabilt til ca uke 15. Trøttheten kom en uke etter. Slet på jobb i tre uker før jeg ble 50% sykemeldt, men deretter 100%. Nå er jeg 17+4 og jeg er fortsatt trøtt! Legen har tatt alle mulige prøver av meg for å finne ut hvorfor, men alle prøver var fine, så hun har innsett nå at det er graviditeten som har skylden. I uke 15 var jeg hos jordmor som viste mye forståelse for trøttheten, og lot meg få høre hjertelyden til det lille trollet! Utrolig deilig!
Fra uke 13 har jeg kjent livmoren når jeg har trykket på magen, og i slutten av den uka begynte jeg å kjenne så smått bevegelser. Bare litt kiling, men nå i uke 17 er det veldig klare dult, så det er ikke tvil om hva som er der inne. Jeg snakker til den lille og er allerede blitt veldig glad i han eller henne!
Selv om jeg er veldig glad nå, så er jeg bekymret for at de skal finne noe galt på ordinær ultralyd. Skrekken er at fosteret skal ha alvorlige feil. Alt man skal være redd for! Skulle ønske jeg kunne bli like naiv igjen som jeg var da jeg ventet førstemann. Det var et fantastisk svangerskap til tross for vond bekkenløsning. Etter ordinær ultralyd, som jeg må flytte på grunn av at samboeren er på jobb, og om alt er bra, DA skal ALLE bekymringer være borte! Nå orker jeg rett og slett ikke å være så usikker lenger.
Joda, det var litt trasig å måtte vente mens man satt og kjente på nervene, men sånn er det bare. Jeg er uansett vant til å vente en stund når jeg enten er på sykehuset eller på legekontoret.
