Jeg er en dame på 40 år, har tre barn fra før av. Hvor de to elste har en annen pappa. Har en felles sønn på 2 år med min nåværende samboer. Jeg burde egentlig være ferdig med barn. Men var i igjenom er MA i fjord og etter det kjendte jeg at jeg var ikke ferdig. Jeg har ønske om ett barn til så minstemann kan få ett gjevnaldrene søsken. Min man han er derimot ikke enig. Han ble skremt av sisteman da han var veldig urolig og skrek mye det halve året. Så han deler ikke dette ønsket med meg. Han er redd at forholdet ikke skal tåle en til. Nå er det alikavel blitt til at jeg har blitt uplanlagt gravid! Dette var vanskelig nok fra før. Men var på tidlig ul i går for å se hvor langt på vei jeg har kommet. Til min store forskrekkelse så ble det avdekket at jeg venter eneggete tvillinger!!! To små bankende hjerter fant hun!! Jeg er knust, for da mannen i utgangspunktet ikke ville at vi skulle beholde en, er jo dette sjanseløst! noen som har vært igjenom lignende situasjon? Jeg er helt knust jeg nå av dette
Bunnløs fortvilet situasjon , gravid med tvillinger
- Trådstarter 2påvei81
- Opprettet
Har ikke vært gjennom noe slikt, men tenker at du først må snakke med mannen din om dette. Det er ikke den samme diskusjonen man har når man snakker om fremtiden og hva man ønsker eller ikke, og den diskusjonen dere får nå som det allerede er to babyer i magen.
Å bli uplanlagt gravid er begges ansvar, og nå må dere snakke sammen. Jeg tror ikke du skal krisemaksimere før du vet hva han synes om dette. I tillegg, husk at han må få litt tid til å finne ut hva han føler. Første reaksjon vil jo sikkert være sjokk.
Snakk med Amathea(?), de kan hjelpe deg å sortere tanker
Ikke lett, men er det jo sånn og kan være godt å få snakke med noen som har god erfaring med vanskelige følelser rundt graviditet
Lykke til kjære deg
Ikke lett, men er det jo sånn og kan være godt å få snakke med noen som har god erfaring med vanskelige følelser rundt graviditet
Lykke til kjære deg
Jeg har snakket med han , og tvillinger er uaktuelt sier han
så det er ikke noe å gjøre jeg skjønner det ser håpløst ut, og han har sikkert rett og. Tvillinger er galskap for oss i vår situasjon! Men det gjorde noe med meg når jeg fikk se de to pitte små bankende hjertene i går på tul! Så det knuser meg å tenke på å gjeninnføre detSnakk med Amathea(?), de kan hjelpe deg å sortere tanker
Ikke lett, men er det jo sånn og kan være godt å få snakke med noen som har god erfaring med vanskelige følelser rundt graviditet
Lykke til kjære deg
ja jeg snakket med amathea før ul, da var ting også usikkert, men der var det i alle fall håp. For 1 baby kunne jeg klart å ta hovedansvaret på om han ikke orket, men to små, da MÅ jeg ha hjelp! De skulle ringe tilbake til meg på mandag.
Familievern? Noen grunn til at det er galskap? Økonomi, bosituasjon, jobb osv?
har ingen familie her, venner har nok med sitt. Vi har alledere ett rom for lite på de tre vi har nå.
Ikke stor nok bil heller. Mannen har reisejobb i tilegg til dagjobb når han er hjemme. Jeg er delvis uføre. Alså lista er bare endeløs lang
Familievernkontoret er et tilbud fra kommunen (?) for familier i trøbbel.
Vanskelig situasjon. Og jeg skal ikke uttale meg om hvordan det er å ha tvillinger, for der vet jeg ikke. Likevel: å ha barn, særlig da de minste, er jo heftig. Den første tida er intens. Jeg har to tette med under 19 år mellom. Første tida med minste var både nydelig og vanskelig, for det var en storebror som også var liten, og følte jo at jeg ikke strakk til når begge ville være med meg. Pappaen gjorde jo sin del, men begge ungene hadde jo også behov for begge foreldrene. Jeg tenker at med tvillinger vil ma også sikkert føle på utilstrekkelighet.Jeg har snakket med han , og tvillinger er uaktuelt sier han
Samtidig så er det én ting jeg har lært og som jeg holder fast ved: alt er en fase, det går over- på godt og vondt. De jeg ser som har tvillinger nå, altså de som er 2-4 år har jo betydelig mindre arbeid med de ungene enn det jeg kan tenke meg de hadde da de var babyer. Jeg er ikke sikker på at de med tvillinger har mer arbeid eller strev enn oss, med to barn med 19 mnd mellom. Så det jevner seg ut. Jeg er ikke sikker på om det merkes så vanvittig godt at det er mer enn én etterhvert som den babyfasen gir seg.
Jeg tenker at du må kjenne på hva du kan leve med. Dere er to i forholdet, men den som har barn i magen har en særegen posisjon og vetorett.
Så håper jeg de som har tvillinger kanskje kan komme på banen og fortelle litt om hvordan det er.
Jeg er gravid med tvillinger, er førstegangs så situasjonen er ikke det samme. Jeg vet ikke hvordan det blir når disse to kommer ut, jeg vet jo tross alt ikke hva jeg får. Selvom din forrige baby skrek mye, så betyr jo ikke det at neste blir det samme. Og selvom det kan høres ut som det blir mye med 2 på en gang, så er ikke det gitt at stemmer.
Mange på jobben min som har uffet seg og sagt at jeg kommer til å få det travelt. Men for meg er det en holdningssak. Selvfølgelig lettere at disse 2 blir de første, men skulle nok gått om de var nr 2 og 3 også.
Permisjonstiden blir også annerledes dere får flere uker, og dere kan være hjemme samtidig! Altså kan det være lettere å avlaste hverandre(tenker jeg da). Så trenger ikke begge gå rundt på for lite søvn(selvom det blir sikkert en periode med det også).
Nå er jo mannen din forhåndsinnstilt på katastrofe, men altså hvorfor er han med på ubeskyttet sex hvis han ikke vil ha flere barn?(mulig jeg antar dette da, men du får korrigere om jeg tar feil)
Jeg ville ha prøvd å lest meg opp på dette med tvillinger, eventuelt spør på tvillingforumet her inne eller tvillingmødre på facebook om erfaringer. Og det gjelder begge to, dere må begge to sette dere inn i det så kan det bli lettere of eventuelt ta et valg. Kanskje til og med parterapi hadde vært en idé, så får dere jobbet dere gjennom ting og eventuelt tatt en avgjørelse for fremtiden.
Mange på jobben min som har uffet seg og sagt at jeg kommer til å få det travelt. Men for meg er det en holdningssak. Selvfølgelig lettere at disse 2 blir de første, men skulle nok gått om de var nr 2 og 3 også.
Permisjonstiden blir også annerledes dere får flere uker, og dere kan være hjemme samtidig! Altså kan det være lettere å avlaste hverandre(tenker jeg da). Så trenger ikke begge gå rundt på for lite søvn(selvom det blir sikkert en periode med det også).
Nå er jo mannen din forhåndsinnstilt på katastrofe, men altså hvorfor er han med på ubeskyttet sex hvis han ikke vil ha flere barn?(mulig jeg antar dette da, men du får korrigere om jeg tar feil)
Jeg ville ha prøvd å lest meg opp på dette med tvillinger, eventuelt spør på tvillingforumet her inne eller tvillingmødre på facebook om erfaringer. Og det gjelder begge to, dere må begge to sette dere inn i det så kan det bli lettere of eventuelt ta et valg. Kanskje til og med parterapi hadde vært en idé, så får dere jobbet dere gjennom ting og eventuelt tatt en avgjørelse for fremtiden.
Altså, DETTE svaret
Elsker ordet du bruker, holdningssak! Akkurat det jeg også tenker om ganske mye når det kommer til baby og barn, det handler såå mye om hvordan man går inn i det selv Altså, DETTE svaret
Takk
blir egentlig provosert når folk har uffet seg, joda det kom jo som et sjokk, men det her skal gå helt fint. En kommer langt med en positiv innstilling og holdning. Skjønner ikke hvorfor folk skal lempe sin negative innstilling over på andre, det er unødvendig og bidrar ikke med noe produktivt.
Takk
mange tvillingforeldre takler det helt supert så tenker vi hadde ikke fått tvillinger om det var umulig. Heldige dere som får oppleve det
Takk
Jeg tenker i dette tilfellet at man mer gjør seg tanker om den framtidige velferden i hverdagen til barna, enn at begrepet tvillinger er utslagsgivende.
Ja det er nettopp det, mannen er helt klar nå. Han forlater meg om jeg beholder han sa før at han ikke skulle gå, men var redd forholdet ikke tålte det, til å regelrett nå true! Han sier og han ikke vil bli kjendt med barna en gang , for han vil ikke bli glad i de.
Jeg kan ikke tro han mener disse tingene. For det er ikke slik jeg kjenner han! Er 10 uker på vei nå, så tiden begynner snart å renne ut
Altså, vet ikke mannen din at sex kan føre til babyer?! Kjenner jeg blir skikkelig provosert av dette. Nå er ikke jeg ufør så kan ikke uttale meg om å oppdra unger som halvt ufør men jeg hadde aldri valgt en mann fremfor barna mine. Er 3 barns mamma der 2 av dem kom uten å være planlagt men kunne ikke sett for meg et liv uten dem. Hadde en mann truet meg på den måten din gjør hadde jeg vist ham hvor ytterdøren er og sagt «was nice knowing u». Joda jeg skjønner at å være gravid med tvillinger må føles overvelmende, og ikke er jeg abortmotstander men måten dere har blitt gravid på er jo begges skyld. Ut ifra innlegget ditt ser det ikke ut som dere har brukt beskyttelse, og mannen din kunne ha kuttet strengen før han kom i denne situasjonen hvis han var såpass klar på å ikke få flere barn så han kan virkelig skylde seg selvJa det er nettopp det, mannen er helt klar nå. Han forlater meg om jeg beholder han sa før at han ikke skulle gå, men var redd forholdet ikke tålte det, til å regelrett nå true! Han sier og han ikke vil bli kjendt med barna en gang , for han vil ikke bli glad i de.
Sender en klemJa det er nettopp det, mannen er helt klar nå. Han forlater meg om jeg beholder han sa før at han ikke skulle gå, men var redd forholdet ikke tålte det, til å regelrett nå true! Han sier og han ikke vil bli kjendt med barna en gang , for han vil ikke bli glad i de.
for en vond situasjon 
Ja det er nettopp det, mannen er helt klar nå. Han forlater meg om jeg beholder han sa før at han ikke skulle gå, men var redd forholdet ikke tålte det, til å regelrett nå true! Han sier og han ikke vil bli kjendt med barna en gang , for han vil ikke bli glad i de.
Dette høres ut som en ubeskrivelig vanskelig situasjon! Du har sikkert tenkt på dette men spør sånn for sikkerhetsskyld: Hva om du avslutter svangerskapet, hva skjer da? Hvis du avslutter kun på grunn av trusler fra mannen din. Vil du kunne se på han på samme måte? Elske han like høyt som før? Du skriver at du ikke kjenner ham igjen nå, hvordan vil den følelsen være etter avbrutt svangerskap?
Jeg skjønner at det er mye som spiller inn og at situasjonen din gjør det ekstra vanskelig å få to til. Jeg tror likevel at det til slutt helt og holdent må være ditt valg, din avgjørelse basert på alt det komplekse og vanskelige, men også på håp og kjærlighet for de to knøttene. Du skal kunne leve godt etterpå uansett hva du bestemmer deg for og derfor må det være ditt valg ut fra ditt ønske og hva du vurderer som best for deg og dine andre skatter.
Det er med forferdelse jeg leser om utviklingen i USA for tiden. At høyesterett skul kunne bestemme over kvinnens kropp på den måten er grufullt! Uansett valg så må valget ligge hos kvinnen som skal bære frem den lille eller ikke. Her i Norge har vi heldigvis velferdsordninger som skal kunne hjelpe når en er i en så vanskelig situasjon som du er i. Har du satt deg inni hvilke støtteordninger du kan søke om? Hvilke råd og veiledning du kan få?
Sender deg varme tanker! Husk at en ofte er sterkere enn en tror! Det er et enormt tøft valg uansett hva du velger!
Jeg tenker som Siren2022.
Hvis du skal avslutte svangerskapet mener jeg det skal være pga deg selv. At du med din helse osv ikke klarer dette alene. Ikke avslutt for hans del, men se på hva du vil, klarer,takler. For jeg tror også at alene blir du uansett hva du velger, sagt litt brutalt. Jeg tror at enten du beholder eller avslutter svangerskapet, vil du reagere så sterkt på det mannen din har gjort at du ikke klarer tilgi det. Ikke tilgi det han krever, men heller ikke tilgi sviket av at han ikke stiller opp for deg og ungene. Han hjelper deg ikke å finne løsning, han lager mer vansker for deg med å stille ultimatum til deg om et vanskelig valg.
Jeg tror det også blir slik selv om du for dine egne grunner velger å avslutte svangerskapet. For det er noe annet å vurdere alle sider ved det og bestemme det selv, enn å nærmest tvinges av noen andre som ikke gidder høre din side. Det er er gigantisk svik mot deg, det han gjør.
Hvis du skal avslutte svangerskapet mener jeg det skal være pga deg selv. At du med din helse osv ikke klarer dette alene. Ikke avslutt for hans del, men se på hva du vil, klarer,takler. For jeg tror også at alene blir du uansett hva du velger, sagt litt brutalt. Jeg tror at enten du beholder eller avslutter svangerskapet, vil du reagere så sterkt på det mannen din har gjort at du ikke klarer tilgi det. Ikke tilgi det han krever, men heller ikke tilgi sviket av at han ikke stiller opp for deg og ungene. Han hjelper deg ikke å finne løsning, han lager mer vansker for deg med å stille ultimatum til deg om et vanskelig valg.
Jeg tror det også blir slik selv om du for dine egne grunner velger å avslutte svangerskapet. For det er noe annet å vurdere alle sider ved det og bestemme det selv, enn å nærmest tvinges av noen andre som ikke gidder høre din side. Det er er gigantisk svik mot deg, det han gjør.
