H
Hengepuppen
Guest
Av alle ting ligger jeg våken og tenker på brystløft i natt.
Har aldri likt puppene mine. Kom tidlig i puberteten og siden har de hengt der. De er "festet" ganske langt ned i utgangspunktet, og i tillegg er de rett og lett ikke "fyllt" nok, så uten vattert spilebh er de flate og henger ca ved midjen. Ikke sånn katastrofalt stygge, langt nedpå navlen, men slik at brystvorten peker nedover, og de blir mer spisse enn runde.
Trodde jeg endelig skulle få fine pupper når jeg ble gravid, har jo hørt alle historiene om puppene som vokser og strutter og alt mulig. Men ikke hadde jeg morgenkvalme, og ingen mat-diller, og sannelig har ikke de flotte gravid-puppene også gått meg hus forbi
Snarere tvert imot, faktisk, synes de henger mer for hver dag som går, og om jeg skal se på genetikken kommer de IKKE til å bli penere igjen etter amming.
Har alltid hatt brystløft i bakhodet. Skal, skal ikke? Synes strengt tatt det er bortkasta å bruke så mye penger på noe jeg strengt tatt kan skjule med push-up. Har heller aldri syntes noe om kirurgi man strengt tatt ikke har bruk for. Samtidig er jeg drittlei av å føle meg som ei gammal kjerring. Stroppeløst og vanlig bikini er uaktuelt, her må det alltid løftes og holdes. Og det går en grense for hvor mye jeg kan løfte uten å faktisk ende opp med å brette dem opp (helt seriøst).
Er konstant plaga av dårlig rygg, men tror nok ikke legen min kommer til å tro at det har med puppene å gjøre, de er ikke noe større enn resten av meg. Så reduksjon er uaktuelt, da blir de altfor små ift resten av kroppen. Og det betyr også at jeg både må bestemme meg, finne rette stedet og betale selv. Vil jeg det?
Kunne kanskje dratt til utlandet, og spart en del tusen. Men tør jeg det?
Vil jeg egentlig si til barna mine at det er greit å fikse på det man ikke er fornøyd med?
Familien min kommer til å reagere temmelig sterkt. Jaja, jeg vet, "drit i familien, gjør det som gjør deg lykkelig". men da har jeg altså valget mellom å holde det skjult, eller å tåle kritikken, og ingen av delene kommer til å gjøre saken noe bedre. Så kommer jeg til å takle det?
Jeg er i det hele tatt veldig åpen, og kommer nok til å ville dele det med familie og nære venner, samtidig som jeg alltid har tenkt at det ihvertfall er mot sin hensikt med plastisk kirurgi om folk vet om det... så hvordan forholder jeg meg til det?
Jeg må ihvertfall gå med disse 75E-dinglepuppene et år til, blir ikke veldig aktuelt å operere mens jeg ammer.
Er det noen som vil dele sine erfaringer med brystløft? Eller noen tanker generelt?
Og for all del, jeg blir glad for alle tilbakemeldinger, men jeg er ikke sikker på om "elsk deg selv, du er fin som du er" er det mest effektive for tiden. Det har tatt meg 30 år å bli såpass fornøyd at jeg kan smile til meg selv i speilet, men puppene kommer jeg nok aldri til å elske.
Har aldri likt puppene mine. Kom tidlig i puberteten og siden har de hengt der. De er "festet" ganske langt ned i utgangspunktet, og i tillegg er de rett og lett ikke "fyllt" nok, så uten vattert spilebh er de flate og henger ca ved midjen. Ikke sånn katastrofalt stygge, langt nedpå navlen, men slik at brystvorten peker nedover, og de blir mer spisse enn runde.
Trodde jeg endelig skulle få fine pupper når jeg ble gravid, har jo hørt alle historiene om puppene som vokser og strutter og alt mulig. Men ikke hadde jeg morgenkvalme, og ingen mat-diller, og sannelig har ikke de flotte gravid-puppene også gått meg hus forbi
Snarere tvert imot, faktisk, synes de henger mer for hver dag som går, og om jeg skal se på genetikken kommer de IKKE til å bli penere igjen etter amming.Har alltid hatt brystløft i bakhodet. Skal, skal ikke? Synes strengt tatt det er bortkasta å bruke så mye penger på noe jeg strengt tatt kan skjule med push-up. Har heller aldri syntes noe om kirurgi man strengt tatt ikke har bruk for. Samtidig er jeg drittlei av å føle meg som ei gammal kjerring. Stroppeløst og vanlig bikini er uaktuelt, her må det alltid løftes og holdes. Og det går en grense for hvor mye jeg kan løfte uten å faktisk ende opp med å brette dem opp (helt seriøst).
Er konstant plaga av dårlig rygg, men tror nok ikke legen min kommer til å tro at det har med puppene å gjøre, de er ikke noe større enn resten av meg. Så reduksjon er uaktuelt, da blir de altfor små ift resten av kroppen. Og det betyr også at jeg både må bestemme meg, finne rette stedet og betale selv. Vil jeg det?
Kunne kanskje dratt til utlandet, og spart en del tusen. Men tør jeg det?
Vil jeg egentlig si til barna mine at det er greit å fikse på det man ikke er fornøyd med?
Familien min kommer til å reagere temmelig sterkt. Jaja, jeg vet, "drit i familien, gjør det som gjør deg lykkelig". men da har jeg altså valget mellom å holde det skjult, eller å tåle kritikken, og ingen av delene kommer til å gjøre saken noe bedre. Så kommer jeg til å takle det?
Jeg er i det hele tatt veldig åpen, og kommer nok til å ville dele det med familie og nære venner, samtidig som jeg alltid har tenkt at det ihvertfall er mot sin hensikt med plastisk kirurgi om folk vet om det... så hvordan forholder jeg meg til det?
Jeg må ihvertfall gå med disse 75E-dinglepuppene et år til, blir ikke veldig aktuelt å operere mens jeg ammer.
Er det noen som vil dele sine erfaringer med brystløft? Eller noen tanker generelt?
Og for all del, jeg blir glad for alle tilbakemeldinger, men jeg er ikke sikker på om "elsk deg selv, du er fin som du er" er det mest effektive for tiden. Det har tatt meg 30 år å bli såpass fornøyd at jeg kan smile til meg selv i speilet, men puppene kommer jeg nok aldri til å elske.
