Brudd med barnefar i svangerskapet

S-40567958

Første møte med forumet
Skriver her i håp om at det er noen andre som har vært, eller har hørt om liknende situasjon tidligere og som vil dele erfaringer. Jeg og barnefar har bestemt oss for å ikke være kjærester lenger, og jeg har to måneder igjen til termin. Det skal sies at vi aldri har vært samboere eller vært registrert med samme adresse - kun kjærester. Hvordan var livet som alenemamma til å begynne med? Hva slags samværsavtale hadde dere? Hva slags økonomiske rettigheter har jeg (som mor)? Det skal nevnes at far ønsker å ta del i barnets liv, noe som selvfølgelig er veldig fint, men han forstår ikke hvorfor vi ikke kan dele 50/50 fra starten av. Gud forby at jeg hadde nevnt ordet barnebidrag for eksempel. Vi må til familievernkontoret på mekling, men jeg aner ikke hva som møter meg der. Håper noen kan dele litt erfaringer med meg
 
Sånn jeg forstår det så får dere automatisk felles foreldreansvar da barnet er født etter 2020. Likt ansvar, like rettigheter MEN, baby er selvfølgelig mer avhengig av mamma og kommer til å være det i mange måneder om ikke år fremover. Dette kommer veldig ann på barnet og dens personlighet. Noen klarer fint å "bytte" hjem (kommer ann på relasjonen til den andre forelderen, trygg og god må den være!) andre ønsker ikke denne forandringen.

Min var 1,5 år når vi gikk fra hverandre men han var ikke mye tilstede selv om vi bodde sammen. FVK satte ikke opp noe samværsavtale for oss, den kunne vi bli enige om selv men de sa til barnefar at hun var for liten til samvær med overnatting. I mitt tilfelle har barnefar ønsket å leve et liv som ikke inneholder foreldrerollen. Hun er nå 5,5 år, vår samværsavtale har derfor heller ikke bestått av samvær med overnatting men at han kommer på besøk annenhver helg så vi finner på noe sammen alle tre. Noen ganger møter han opp, andre ganger ikke.

Legger ved denne:


Babyen er toralt avhengig av mammaen sin i lang tid så en "samværsavtale" vil nok mest sannsynlig bestå av at far besøker deg/barnet det første året. Når finner dere ut av. Jeg vil anbefale deg å ikke være helt alene etter fødsel med baby men være hjemme hos egne foreldre, ha søsken eller venner i nærheten med lav terskel for å komme innom eller slå av en prat :Heartred Å bli mamma er en helt vill opplevelse og den største forandringen i livet, uavhengig om man er heldig med barseltiden i etterkant eller ikke. Selvfølgelig er det også med tanke på om man virkelig skulle kjenne på at det var vanskeligere enn man hadde forestilt seg på forhånd.

Jeg vet ikke hvordan forholdet mellom deg og kommende barnefar er nå (eller kommer til å bli i fremtiden, man kan ikke se for seg noe man aldri har vært borte i før som det å bli foreldre og skulle oppdra et barn sånn man selv ønsket å oppdra der kanskje den andre forelderen ønsker boe helt annet osv) men fra naturens siden vil ikke hans liv så snudd på hodet som ditt, spesielt når han kommer til å bo alene uten noe baby/barn i hus. Hvordan dere ønsker å gjøre det er opp til dere men det er ikke til å unngå at så lenge dere ikke
bor sammen kommer du til å bli en foreldrer og mamma fra første minutt med alt av det som hører til når det kommer til å heale egen kropp etter graviditet, fødsel og barseltid samtidig som du tar bare på en baby helt avhengig av deg både dag som natt, noe barnefar ikke kommer til å kjenne på før han har ansvaret for en baby 24/7 samtidig som han selv egentlig trenger den samme omsorgen (sykdom/skade osv). Skulle dere bli enige om 50/50 løsning i fremtiden kommer også barnet til å være mye mer selvstendig og selvgående enn de første årene, foreldrerollen forandrer seg like raskt som barnet vokser.

Dine rettigheter får du svar på fra familievernkontoret. Det viktigste er å tenke barnets beste, alltid, men samtidig også prøve å tenke litt lenger frem. Er det ønskelig at barnet skal ha en 50/50 ordning i fremtiden, jobb mot det de kommende årene ved å bygge og trygge opp forholdet mellom barn og far. Dette er fars ansvar, men gi han muligheten. Kan være så "enkelt" som å finne på aktiviteter sammen dere tre frem til barnet er stort nok til og ønsker å være hos barnefar. Er ønsket til barnefar å være like mye i barnets liv som deg klarer han det. Om ikke, tenk at du har ansvaret for at barnet får den stabiliteten som er nødvendig. Noen ganger kan det bety at du er den primære forsørgeren og barnefar ikke er i bildet i det heletatt om det er for uforutsigbart for barnet eller at far har fast så mye han kan ta på seg uten å bli uforutsigbar. Om det er én dag/helg i måneden eller mer/mindre. Viktigste er at barnet skal kunne ha noe fast å forholde seg til, ikke gå rundt i uvitenhet om hvem som kommer til å hente eller avlyse div. avtaler. Jo eldre de blir, jo mer får de med seg av både foreldrenes relasjon til seg(barnet), egne følelser angående foreldrene og foreldrenes personlighet.

Kjærlighet, ærlighet, forutsigbarhet, trygghet, stabilitet, prioritet og det å ta ansvaret på alvor er gode ord å ha med seg i bakhodet når barnet vokser.

Ønsker deg masse lykke til :Heartred
 
Last edited:
Det er en lang, lang vei frem mot 50-50 om man ikke bor sammen fra starten av. Ved brudd senere er jo foreldrerelasjonene mye mer likeverdige for barnet, det blir de ikke her. Det vil nok bli anbefalt et til to år med korte dagssamvær, dog hyppige, og så eventuelt økende mengde overnattingssamvær fra 2-3 år og frem mot skolestart hvor man kanskje vil kunne nærme seg 50-50 om barnet trives med det og foreldresamarbeidet fungerer. Det krever enormt mye av dere foreldre å få til to likeverdige foreldrerelasjoner for barnet når det er brudd før fødsel, og det vil de nok realitetsorientere dere begge på. Du og barnefar må se hverandre flere ganger i uka i flere år før dere kan begynne å leve adskilte liv igjen om målet er 50-50.
 
Samvær med en baby er i hovedsak at far besøker dere hjemme. Hyppigheten bestemmer dere. Som hun over skriver, det er en lang vei å gå om målet er 50/50.
 
Back
Topp