Nesten en mnd siden jeg har oppdatert her nå. Jeg er inne å leser og snoker på andre, men vanskelig å sette ord på hvordan en selv har det i dagboken.
Jeg tror dette er pp15, og jeg skulle hatt mensen idag. Ingen mensensmerter, og kroppen lurer meg nok en gang, og håpet stiger. Jeg vet ingenting om denne kroppen lenger. Har jeg EL? eller kanskje ikke. jeg har jo tydeligvis PCO? Hva kan jeg gjøre mens jeg venter, tenker jeg mye på. Men jeg har jo gått på tre runder pergotime, med sjekk hos gyn som ser egg og som sier jeg har EL, så jeg skjønner ingenting. De siste mnd har syklusen min lurt meg hver mnd, med å gå fra å kunne stille klokka etter når tr kommer, til å adde en dag for hver syklus, så jeg hver gang tror jeg er gravid i en hel dag, før jeg dagen etter skal teste og våkner til tr. Duste kropp..
Jeg har ikke testet etter EL eller tatt en g-test på 5 mnd tror jeg. Kunne slettet appen ovia og, men med tanke på IVF i oktober/november er det greit å ha oversikt på syklusene. Det stresser meg og. Jeg har fått beskjed om å begynne på medisiner 23/10, men med de teite syklusene her som endrer seg, er jeg veldig redd for at jeg får mensen mye senere i oktober, og at de ikke har plass. Da tror jeg verden raser sammen akkurat da, for det å ha noe å forholde seg til i alt dette og å glede seg, er det eneste som holder hodet mitt over vann om dagen. jeg bruker all energi på å smile til verden, gratulere venner og familie med babyer og graviditet, mens jeg må lyve for venner og kollegaer som graver og maser om når vi skal ha barn - mens jeg svarer at vi må jo gifte oss først! Men sannheten er jo at vi får jo ikke giftet oss neste år, enda så mye vi vil for vi aner jo ikke hvordan det neste året blir med IVF og alt.
Jeg er lei av å hele tiden være sliten, mangle motivasjon til alt generelt og bare være, mens man venter på at babydrømmen skal gå i oppfyllelse. Det føles så sinnsykt fjern at det noen sinne skal gå. Utrolig negative og dumme tanker - det vet jeg, men frykten for å forbli barnløs for alltid, og å måtte takle det, det gjør meg livredd. Har alltid drømt om barn. Jeg trenger ikke mange barn engang, bare en liten skatt som jeg kan gi all kjærligheten min/vår til. En halvdel av meg og mannen jeg elsker og skal gifte meg med.
Selv om alt idag ser mørkt og kjipt ut, har jeg en spennende høst i vente på jobbfronten, og har tatt på meg videreutdanning og lærling for å ha noe å fokusere på, for jobben min er så fantastisk og alltoppslukende at jeg i de 12 timene jeg er der om gangen, slipper å kjenne på de følelsene, og kan fokusere 100% på jobben jeg gjør og pasientene jeg hjelper.
det er jeg takknemmelig for.
Gleder meg til forumet her på assistert blir fylt av litt mer aktivitet enn hva det er nå (ikke at jeg ønsker noen denne skjebnen!) for det hjelper å lese andres erfaringer, og se at andre lykkes.
selv om deg må være godt å få et svar i det minste. 
