Når jeg ligger inntil min fire år gamle skatt om kvelden, og leser bok eller bare koser, så kjenner jeg hvor utrolig heldig jeg er. Jeg kjenner de små føttene som stryker inntil mine bein, de små hendene som koser på magen og det lille hodet som smyger seg helt inntil min kropp. Det er en følelse av pur lykke, og jeg erkjenner at jeg har alt jeg egentlig kan ønske meg her i verden. 
Jeg ønsker et barn til. Jeg ønsker at min flotte gutt skal få et søsken å dele livet med. Men samtidig vet jeg at jeg er utrolig heldig allerede. Etter å ha lest noen dagbøker her inne, med kvinner som har holdt på i mange år uten en gang å lykkes med nummer en, så tar jeg meg litt i det og tenker. Jeg er egentlig heldig
