enois
Forumet er livet
Lille kjære du.
Så rart at du kunne forsvinne så fort. Vi som trodde vi hadde for alltid å lære å kjenne deg på. I hvert fall mer enn ni fattige uker.
Du skulle vokse deg stor og sterk i mamma sin mage, og vi skulle elske deg høyere enn alt til sammen. Vi hadde så vidt begynt å knytte bånd til deg, kanskje like greit.
Pappa hadde begynt å hviske stille og forsiktige ord til deg, som jeg ikke skulle høre, det var deres hemmeligheter. Vi koset magen og prøvde vårt beste på å gi lille den kjærligheten vi følte du trengte.
Av og til stakk det i magen til mamma. Den strekte seg for å gi masse plass til deg. Da sa mamma au også sa vi: Lille må være snill med mamma ja, du må være en snill baby. Og det var du også. Det var bare kroppen min som ville gi deg så mye plass som du fortjente. Du fortjente hele verden av plass. Du fortjente å vokse deg stor og sterk, men det skulle ikke bli sånn. Og så dårlig samvittighet jeg har for de ordene. Vi mente ikke å være strenge, ordene ble sagt med kjærlighet, jeg lover.
Det var noe galt med lille fikk vi vite. Jeg blødde litt en kveld og vi ringte legevakten som beroliget oss, man skulle egentlig blø masse før man trengte å bekymre seg, men jeg var urolig, vi begge var urolige og ville vite mer, så vi fikk ultralyd dagen etterpå for å se om alt var okei. Det var det ikke.
Legen sa ikke så veldig mye, men ga klar beskjed. Alt var ikke som det skulle, du hadde vært død en god stund. Vi ble sendt hjem med piller som skulle støte deg ut av kroppen min. Din plass var ikke lengre inne i magen, trygt og godt gjemt, men en annen plass. Du hadde allerede forlatt oss.
Jeg skulle ønske vi stilte flere spørsmål, men alt var nytt for oss også. Vi satt der med sjokk over hva som nettopp var blitt fortalt. Vi hadde kommet dit for å se at alt var bra. At du lå der og sprelte med armer og ben. Sånn var det ikke. De sa at vi ikke kunne gjort noe annerledes. Feilen lå ikke hos oss. Men hvordan kunne de vite at du ikke lengre var med oss? Hvordan kunne de være så sikre? Enn om jeg hadde telt feil av dagene? Enn om du skulle være så liten? Men vi spurte ikke, og svar får vi heller ikke. Jeg vet i hvert fall med sikkerhet at jeg var med deg da du døde, og sendte deg gode tanker og håpet at du hadde det fint.
Så, kjære lille du. Jeg håper du har det fint der du er nå. Jeg håper verden vil gi deg en ny sjanse. Du er velkommen hit til oss igjen. Vi har plass til deg, og kjærlighet. Her er du allerede elsket, og kommer aldri til å bli glemt. Lille deg, jeg sender deg et forsiktig et kyss til der du befinner deg. Vi kommer alltid til å være mammaen og pappaen din…