Bonusbarn

[LilleSpetakkel]

Jeg har selv vært og er bonusbarn, hvor jeg har blitt så inderlig hatet fra dag 1. Stemoren min har vært sammen med min pappa siden jeg var rundt 10-11, og er sammen den dag i dag. Fra dag 1 har hun mislikt og hatet meg, sikkert fordi jeg hadde et så godt forhold til pappa. Hun har også vist det veldig tydelig gjennom spesielt tenårene mine, da hun faktisk gikk rundt og kalte meg stygg, fæl, forferdelig, drittunge osv osv osv. Pappa syntes det var en vanskelig situasjon å være i og begynte bare å ignorere alt. Hvis jeg spurte om å hjelpe til å lage middag, dekke bordet osv fikk jeg bare til svar "Skal du liksom være snill?" og lignende. Jeg kjøper bursdagsgaver til henne hvert år og, men får verken gave eller så mye som en gratulasjonsmelding tilbake på min bursdag. Jeg får ikke være barnevakt til hennes og min pappas felles barn, som bare er 1 år (og jeg er 21), mens hennes barn på 15 og 19 får lov. Jeg er på besøk hos dem 1 gang i uken, pga min pappa og lillesøster, men stemoren min og jeg snakker ikke lenger sammen eller ser på hverandre. Hun svarer ikke når jeg spør henne om noe, og alle samtaler jeg er en del i unngår hun eller starter en ny samtale. Jeg kan ikke skjønne hva som har fått henne til å hate meg så sterkt fra jeg bare var 10-11 år og til den dag i dag.

Jeg har også blitt behandlet dårlig av eks-stefar, han utøvde fysisk og psykisk vold mot meg og min mor (ikke mine 2 yngre søstre). Men han tror/vet jeg bare var gal, og vil ikke regne han som et oppegående menneske. Har heldigvis den dag i dag en veldig flott stefar som behandler mamma og vi barna godt

 

[Jorlin]

Altså jeg er et bonusbarn selv, og må si det at hadde det ikke vært for min stemor så hadde ikke jeg hatt et så godt forhold til pappa

Som jeg skulle skrevet det selv. Men jeg har ikke noe godt forhold til stemoren min, egentlig ikke noe forhold i det hele tatt.

 

[Caritas]

Jeg blir ofte sjokket over hva folk jeg kjenner sier om bonusbarna sine. Har aldri hørt så ille som at de ønsker dem bort, eller hater dem, men det er MYE mangel på forståelse, og null evne til å ta barnas perspektiv. Og selvfølgelig null respekt for at det er foreldrene som bestemmer over barnets oppdragelse.

 

[Fru.Maja]

Tenk at voksne mennesker kan være så stygge mot barn. Gå i terapi og vent med egne barn!

 

[Mrs. Lynch]

Jeg har selv vært og er bonusbarn, hvor jeg har blitt så inderlig hatet fra dag 1. Stemoren min har vært sammen med min pappa siden jeg var rundt 10-11, og er sammen den dag i dag. Fra dag 1 har hun mislikt og hatet meg, sikkert fordi jeg hadde et så godt forhold til pappa. Hun har også vist det veldig tydelig gjennom spesielt tenårene mine, da hun faktisk gikk rundt og kalte meg stygg, fæl, forferdelig, drittunge osv osv osv. Pappa syntes det var en vanskelig situasjon å være i og begynte bare å ignorere alt. Hvis jeg spurte om å hjelpe til å lage middag, dekke bordet osv fikk jeg bare til svar "Skal du liksom være snill?" og lignende. Jeg kjøper bursdagsgaver til henne hvert år og, men får verken gave eller så mye som en gratulasjonsmelding tilbake på min bursdag. Jeg får ikke være barnevakt til hennes og min pappas felles barn, som bare er 1 år (og jeg er 21), mens hennes barn på 15 og 19 får lov. Jeg er på besøk hos dem 1 gang i uken, pga min pappa og lillesøster, men stemoren min og jeg snakker ikke lenger sammen eller ser på hverandre. Hun svarer ikke når jeg spør henne om noe, og alle samtaler jeg er en del i unngår hun eller starter en ny samtale. Jeg kan ikke skjønne hva som har fått henne til å hate meg så sterkt fra jeg bare var 10-11 år og til den dag i dag.

Jeg har også blitt behandlet dårlig av eks-stefar, han utøvde fysisk og psykisk vold mot meg og min mor (ikke mine 2 yngre søstre). Men han tror/vet jeg bare var gal, og vil ikke regne han som et oppegående menneske. Har heldigvis den dag i dag en veldig flott stefar som behandler mamma og vi barna godt

Så utrolig vondt å lese Håper hun skjønner at dette ikke bra for 1åringen sin også? Og jeg forstår ikke hvordan din far kan godta det..

 

[LilleSpetakkel]

Så utrolig vondt å lese Håper hun skjønner at dette ikke bra for 1åringen sin også? Og jeg forstår ikke hvordan din far kan godta det..

Jeg synes oppriktig synd på lillesøsteren min som har henne som mamma. Men av deg jeg ser behandler hun hvertfall lillesøsteren min mye mye mye bedre enn noen av oss andre barna. Stemoren min er en veldig bestemt og sta dame, noe jeg forsåvidt er også, og pappa har vel bare følt at han ikke vil ta noens side - med mindre når han har sett/hørt henne si type ting som at jeg er stygg osv, da sier han jo selvsagt fra. Men "vanlige" krangler holder han seg unna. Merkelig hvordan vi mennesker er skrudd sammen, og klarer å bli vandt med de fleste situasjoner.. Nå har jo dette pågått i 10 år omtrent.

 

[M+A=baby]

Jeg følte meg bare sånn passe likt av pappas ekskone. Det var helt tydelig for meg at jeg ikke var hennes barn, og det var stor forskjellsbehandling mellom meg og halvsøsteren min.
Jeg ble veldig glad da hun og pappa skilte seg!

 

[rosaskumpute]

Har ikke bonusbarn, men en fosterbror. Like glad i han som med mine egne brødre av samme kjøtt og blod

 

[Bruker13an]

Jeg har selv en bonusmor og en bonusfar, er også bonusmor til verdens herligste 4åring.

Jeg og bonusmoren min har en skremmende fortid, vi har virkelig hatet hverandre, helt fra de flyttet sammen når jeg var 14, til jeg var ca 18 (er 21 nå) vi krangla så det føyk, jeg er sikker på jeg brukte alle de stygge ordene i ordboka for å såre henne mest mulig. Jeg hadde mine grunner. Men jeg forstår godt at hun mislikte meg, problemet var måten hun *viste* det på. Istedenfor å spøre meg om hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, kastet de meg ut hjemmefra. Det endte med psykologtimer, der vi til slutt fant en løsning. Hun er nå blitt den jeg ringer til for å få råd, den jeg ringer til når jeg trenger en som kan holde hånda mi hvis jeg skal til legen, hun har blitt en stor støttespiller i livet mitt. Men jeg klandrer ikke henne for å en gang i tiden har hatet meg.

Jeg har verdens beste bonussønn. Jeg og barnefaren ble sammen da han var nesten 2år. Barnemoren brydde seg lite om ungen, hun forsvant i etpar mnd å vi visste aldri om hun skulle ha noe med barnet å gjøre. Jeg har alltid likt barn, så vi kom overens siden dag 1. Det tok 3 uker før han begynte å kalle meg mamma, selvom ingen av oss hadde oppfordra han til det. Jeg har ingen barn, så for meg er han "mitt", jeg behandler han som han skulle hvert min, å det har aldri hver noe problemer. Men det nytter ikke å si "du visste jo at h*n hadde et barn fra før" får hvis man selv ikke har noen barn, vet man virkelig ikke hva man går til! Jeg ble bonusmor i en alder av 18 år. Jeg visste ikke at livet mitt skulle gå fra jentekvelder og fester, til bleieskift og barnegråt. Men det blir litt som du gjør det til selv. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å være en del av mitt bonusbarn sitt liv og fremtid.