Jeg og min kjæreste har ikke flyttet sammen ennå, og han har et barn på snart fem år fra tidligere forhold som jeg prøver å bli kjent med, men nå må plutselig ting skje muligens litt forhastet. Med både det å flytte sammen og så å introdusere for nytt søsken i nesten samme slengen. Har noen noen gode tips til hvordan en går fram? Gutten fra tidligere forhold er snill og har vært hyggelig ved tidligere møter, men er veldig eiersyk over sin far og jeg føler han også er ganske bortskjemt/får det som han vil og tvinner sin far rundt lillefingeren. Noe jeg kan synes er irriterende. Men som jeg ikke kan blande meg i. Men ja. Hva gjør en for å få dette til å gå best mulig? Venter barn i juli/august.
Vil nok fortelle han det veldig snart, sånn at han blir vant til tanken og kan forberede seg.
Jeg ville satt meg ned med han og fortalt han at siden han er en så stor og flink gutt, så tenkte dere at han ville bli en kjempeflink storebror og fokusere på hvor heldig babyen som får en så god bror. La han bli med på planlegging, men ikke prat for mye om det heller. Forsikre han at han får masse tid med pappaen selv om det kommer en til. Kanskje han har hatt et kjært ønske om å få et lillesøsken?
Da jeg ble gravid med nr 2,så sirkla alle foreløpige enebarna rundt meg og hadde også ønske om et storesøsken.
Masse lykke til. Han må uansett leve med det, men fokuser på at dette er broren eller søstera hans og ikke halv søsken.
Jeg ville satt meg ned med han og fortalt han at siden han er en så stor og flink gutt, så tenkte dere at han ville bli en kjempeflink storebror og fokusere på hvor heldig babyen som får en så god bror. La han bli med på planlegging, men ikke prat for mye om det heller. Forsikre han at han får masse tid med pappaen selv om det kommer en til. Kanskje han har hatt et kjært ønske om å få et lillesøsken?
Da jeg ble gravid med nr 2,så sirkla alle foreløpige enebarna rundt meg og hadde også ønske om et storesøsken.
Masse lykke til. Han må uansett leve med det, men fokuser på at dette er broren eller søstera hans og ikke halv søsken.
Nysgjerrig skeptiker
Forelsket i forumet
Hvordan gikk det?
Hvordan går det? Samme situasjon her. Spent på hvordan barna vil reagere da stebarna bor 50/50 og mitt barn 90 og vårt felles barn 100.
Det går, men jeg syns det er tøft. Skikkelig tøft. Jeg gruer meg til barna hans kommer. De bor her nesten 50%. De er krevende, og vi har liten plass. Det går saaaakte men sikkert bedre, men jeg vurderer hver gang om det er bedre som alenemor, skulle helst vært særboer de ukene. Syns det er ekstremt krevende å ha de her og klarer ikke slappe av. Men nå fikk jeg kun møtt barna hans noen ganger mens jeg var gravid, i et par timer av gangen siden jeg var dårlig hele svangerskapet.
Hadde jeg vært «meg selv» i svangerskapet, hadde jeg nok aldri gått med på å flytte sammen så fort (men- mye av grunnen var økonomiske skal sies da kjæresten leide dyrt). Det skal sies at det fulgte med et husdyr jeg ikke er spesielt glad i heller også.
Beklager at ikke det er en veldig lykkelig erfaring jeg har å fortelle. Men det er kanskje annerledes om du og har barn fra før og vet litt hva du går til. Jeg er førstegangs. (Og syns det er ganske sårt at det ikke er første gang for kjæresten... mer nå enn da jeg var gravid faktisk)
Takk for at du deler! Kan egentlig fortelle deg at det ikke er noe annerledes her. Jeg har hovedansvar for datteren min. Han stiller ikke noe videre opp for henne vs hva jeg gjør for hans barn! Han er en gammeldags far som forventer at jeg styrer med barna og han gjør mannsarbeid. Jeg gruer meg også masse til barna hans kommer, for de sliter meg helt ut. Jeg er jo glad i dem, men de er fryktelig krevende. Får masse negative lapper og beskjeder hjem fra skole og bhg også (de er krevende). Jeg mestrer dem bedre enn far, så er vell litt derfor han lesser de over på meg. Har man rota seg oppi bonusfamilier så blir det aldri det utgangspunktet det kunne blitt med en mor, far og barn. MEN man kan gjøre det beste ut av det! For går du fra han må du ha en stefar. Jeg letet en stund før jeg fant kjæresten min og vi har det veldig fint sammen, men utfordringer kommer jo da han ikke er den ekte faren. Voksenlivet er mye vanskeligere enn man så for seg som ungdom...
Softis
Forumet er livet
Assistert-jentene
Himmelbarn
Desemberskatter 2016
Sommerfuglene
Juligull2021
Jeg slet også med at det var min første gang mens han hadde gjort det før da x-en og jeg fikk barn sammen. Men dette gikk over etterhvert. Jeg syntes også at det ble lettere og være stemor etter at jeg fikk barn selv - men det tok noen år før jeg følte det slik 2-3 år. Så når
Det ble slutt mellom oss, så hadde jeg det bra som stemor. Det tar tid å bli trygg og komfortabel med den rollen.
Men om jeg en dag skal ha ny kjæreste, så er det et krav at han er barnløs, eller har store/voksne barn. Men foreløpig føler jeg meg kurert for å ha lyst på en ny mann
Jeg ble gravid to uker etter jeg møtte fyren, så det er nok en viktig grunn til hvordan jeg føler det. Det har blitt enklere, men som sagt fortsatt tøft å bo med to «ukjente» barn. Hvis ikke det blir markant bedre ila neste halvåret/året så får jeg vurdere andre tiltak
Jeg ble gravid to uker etter jeg møtte fyren, så det er nok en viktig grunn til hvordan jeg føler det. Det har blitt enklere, men som sagt fortsatt tøft å bo med to «ukjente» barn. Hvis ikke det blir markant bedre ila neste halvåret/året så får jeg vurdere andre tiltak
Det er litt godt å lese at det ikke bare er meg. Jeg kan liksom ikke prate høyt om det til noen, og ihevertfall ikke samboer, men jeg synes det er skikkelig dritt å være stemor til tider. Han gleder seg til å hente barnet tidlig når det er hans uke, mens jeg går og gruer meg dagerni forveien. Syns også det er skikkelig sårt at han har opplevd alle ting før, alle milepeler som smil, latter, ja for ikke å snakke om selve fødselen som jo er det største jeg har opplevd i mitt liv. Han har opplevd det før, og det var nok en mye større opplevelse første gang, noe som er veldig sårt for meg. Jeg vet jo at jeg er den voksne og ikke burde ha sånne følelser, og heller legge tilrette for at barnet har det best mulig, men når han også syr puter under armene og aldri er konsekvent på nei, hele tiden kommer med tomme trusler og blir manipulert av en femåring kjenner jeg at irritasjonen også bygger seg veldig opp. Aner ikke hva jeg skal gjøre. Noen ganger må jeg bare gå ut og være kun med mitt eget barn, så får de holde på. Jeg føler meg så fæl til tider!
Veldig vanlige følelser å ha som stemor! Men det er jo ikke "lov" å tenke sånn. Har selv vert stemor i 10år,å det er tøft! Du har et barn, som du i teorien skal behandle og føle for som dine egne, men samtidig har du ingenting du skulle sakt på verken det ene eller det andre når det kommer til ungen. Finnes en fin facebookgruppe der det er mange som lufter seg og sine frustrasjoner, er godt å lese at andre kan ha det like fælt eller enda verre.
Veldig godt å kjenne vi er flere! Jeg snakker med bestevennen min om det, han sier også ifra når jeg er barnslig/at noen ting må jeg finne meg i, men jeg får også lov å tømme meg og få ut frustrasjon både over stebarn og over kjæreste. Og ideer til hvordan deale med ting. Her var det noen ting som irriterte meg grenseløst (ting vi snakket om da jeg var gravid at sånn og sånn skal vi oppdra mini, men som han gjorde det stikk motsatte av. Les is og godteri hver dag, donuts i bilen fra skolen, ikke konsekvent på nei osv). Da tok jeg det opp med han en dag vi gikk tur etter et par måneder med innebygd frustrasjon, etter å ha tenkt en stund på hvordan si det. Jeg sa helt rolig at jeg ville prate med han om noe som ikke er så kult men er viktig for meg og som vi hadde pratet om før. Sa at det er uaktuelt at vårt barn får is hver dag til dessert, og at det kommer til å bli urettferdig at de får is og godis når de er her og ikke han/hvorfor får de slikt når stebarna er her men ikke når han er alene. Og ift konsekvent at det blir vanskelig for meg når han er inkonsekvent (det har vi snakket myyye om da mitt søsken og hennes familie er et skrekkeksempel på det der). Det hr blitt bedre i etterkant. Nå er det frukt til dessert i ukedagene (freda/lørdag/søndag går visst som helg). Men det er fortsatt mye med oppdragelsen jeg ikke er enig i. Ting vi har snakket om og vært enig i at ikke skal være sånn og sånn og. Og det er kjedelig for jwg vil ikke og kan ikke være hun superstrenge kjeftesmella hele tiden. Så jeg kjenner på mye irritasjon enda, men det har endelig begynt å gå litt bedre når vi har stebarna her. I starten dro jeg til mine foreldre med mini 1-2netter. Det som er viktig for meg/oss er å gjøre noe i helgene. Ha planer. Siste helgen var vi sammen lørdag, og så delte vi oss på søndag. Ellers har det vært viktig for meg at han ikke «glemmer» vårt barn når han har de andre. Det gjorde han i starten, men nå er det blitt bedre. Da treningssentrene var åpne, så fikk jeg likevel trene mens han hadde alle barna (han får ikke trene for jeg skal ikke ha alle barna alene!). Det gjorde mye!
jeg også synes det er skikkelig sårt at han har opplevd alt før. Kunne virkelig ønske at dette var hans første. Kanskje hadde han vært mer interessert. Føler meg ofte som alenemamma, selv om han er her, bare at jeg må rydde etter han OG unga hans. men som sagt... jeg skal gi det en stund til. Det er blitt bedre, og man skal ikke ta noen store avgjørelser i babyens første år.
Kjæresten vet at jeg syns det er vanskelig å ha barna hans her. Men han vet dessverre ikke hvor vanskelig. Jeg klarer ikke å si det til han. Det er barna hans! Han er antakelig likeglad i dem som jeg er i vårt barn. Og barna er helt uskyldig oppi alt. De kan ikke noe for at pappa har fått ny kjæreste (eller at de har ikke tilfredsstillende oppdragelse Hehe). Så prøver ikke la det gå utover dem selv om jeg har lyst å klikke i vinkel innimellom.
Oi dette ble langt men.. du er overhodet ikke alene med følelsene dine!
ja jeg føler så med deg! Og godt at andre også har disse følelsene. Jeg vil jo ikke at det skal gå utover hans barn, da det ikke er dette barnet som har bedt om denne situasjonen, men åh sommjeg irriterer meg innimellom, og noen ganger har keg bare lyst å brøle til at at han må skjerpe seg, at han skjemmer så sykt bort dette førstefødte barnet og at vårt felles skal IKKE bli sånn. Senest i går kjørte han på kjøpesenteret rett ved der vi bor sammen med bonusbarmet ti minutter før stengetid fordi noe Som ble gitt i kalendergave hadde blitt ødelagt. Jeg la minste da så fikk ikke sagt hva jeg syntes om den avgjørelsen før etter det hadde skjedd. Men altså! Han er så tvinnet rundt lillefingern at det er skummelt!
ja, så sant!! Åh vet du hva denne facebookgruppen heter?
Huff, det er jo helt greit å ha sånne følelser. Men pass på at man ikke lar barna merke det da. Det er faktisk mye verre enn det dere opplever, å vokse opp med en ødelagt kjernefamilien og alt stresset som følger med 2 hjem med ulike regler og dynamikk.
Jeg var selv skilsmissebarn og hadde alltid en følelse av ikke å være like viktig og god nok for stemora mi, jeg var ikke like velkommen og ikke en like naturlig del av familien som det barna hun fikk med min far. Det hang bilder av dem på veggen og ikke av meg, spurte jeg om hjelp fikk jeg ofte beskjed om at jeg var min fars ansvar og fikk spørre han, gjorde jeg noe galt fikk jeg 10 ganger mer kjeft enn hennes barn.. En ting er at det kan re godt å snakke sammen med andre stemødre som forstår og anonymt, men husk at alt dere skriver med deres eget navn på fb feks kan spores tilbake til dere en eller annen dag - ting på nettet forsvinner ikke og plutselig om 5-10 år har stebarna kommet med i gruppen og sett innlegg om seg selv.
Bare ikke la barna merke at dere helst skulle ønske deres egne biologiske med barnefar var de eneste som var der. Og det skal ikke mye til før slik skjer.
Selv synes jeg det er lettere nå enn før å se det beste og fineste i alle barn etter at jeg fikk litt eget. Når jeg jobber med barn, og det oppstår krevende situasjoner tenker jeg at noen elsker dette barnet over alt på jord og synes det er verdens fineste barn. Hvordan ville de ha grepet situasjonen an? I mitt eget barn ser jeg jo gjerne hans gode sider og ser dem i ham selv når han har krevende faser. Og sånn synes jeg man burde se på bonusbarna sine også
Jeg var selv skilsmissebarn og hadde alltid en følelse av ikke å være like viktig og god nok for stemora mi, jeg var ikke like velkommen og ikke en like naturlig del av familien som det barna hun fikk med min far. Det hang bilder av dem på veggen og ikke av meg, spurte jeg om hjelp fikk jeg ofte beskjed om at jeg var min fars ansvar og fikk spørre han, gjorde jeg noe galt fikk jeg 10 ganger mer kjeft enn hennes barn.. En ting er at det kan re godt å snakke sammen med andre stemødre som forstår og anonymt, men husk at alt dere skriver med deres eget navn på fb feks kan spores tilbake til dere en eller annen dag - ting på nettet forsvinner ikke og plutselig om 5-10 år har stebarna kommet med i gruppen og sett innlegg om seg selv.
Bare ikke la barna merke at dere helst skulle ønske deres egne biologiske med barnefar var de eneste som var der. Og det skal ikke mye til før slik skjer.
Selv synes jeg det er lettere nå enn før å se det beste og fineste i alle barn etter at jeg fikk litt eget. Når jeg jobber med barn, og det oppstår krevende situasjoner tenker jeg at noen elsker dette barnet over alt på jord og synes det er verdens fineste barn. Hvordan ville de ha grepet situasjonen an? I mitt eget barn ser jeg jo gjerne hans gode sider og ser dem i ham selv når han har krevende faser. Og sånn synes jeg man burde se på bonusbarna sine også
Bonusmamma
Er du helt sikker på at dere ikke kan prate sammen om dette? Det høres ufattelig slitsomt ut og bare måtte se på at barnet holder på sånn, og vinner gjennom med det. Jeg er bonusmamma til en femåring, og her har vi snakket mye sammen om den type ting. Det skal dog sies at min samboer har vært veldig på at han ønsker at jeg skal ta del i oppdragelsen og at vi skal være samstyrte og enige. Det er jo umulig å oppdra et barn hvis partene er uenige om hvordan ting skal gjøres. Hvis du sier nei, og barnet vet at pappa sier ja, vil han jo alltid gå dit. Og det skaper splid og irritasjon i hjemmet, og dette er et hjem som også er ditt. Du har noe å si her, selv om det ikke er ditt biologiske barn. Du har rett til å ha det godt i ditt eget hjem. Og irritasjonen blir mellom deg og din samboer, og det kan igjen påvirke deres forhold. Noe som er veldig leit!
Jeg tenker at det beste er å prøve å prate om dette sammen og finne en enighet, selv om det er en ubehagelig prat å ta. Å bo under samme tak, men tenke at «dette er mitt barn, det er jeg som bestemmer» går jo ikke an. Din samboer må anerkjenne deg som bonusmamma, og det er viktig at han også vet at du skal ha en slags autoritet og rett til å ha noe å si. Barn bør lære seg å ta i mot beskjeder fra andre enn bare sine foreldre, men man må jobbe for at det skal bli gjennomført på en god måte og det må nok innføres over tid. En annen problemstilling som er verdt å drøfte sammen er jo hvordan dere skal oppdra deres felles barn, når hans barn alltid får ja, og får gjøre som han vil? Skal deres barn få nei og korreksjon, mens hans ikke skal det? Det går jo ikke.
Jeg og min samboer diskuterer ofte slike ting, slik at vi er sikre på at vi handler konsekvent, kjærlig og anerkjennende overfor barnet. En fin måte å ta ting opp på, er å sette seg ned sammen, og diskutere disse problemstillingene på en åpen og rolig måte. For å unngå konflikt er det lurt å begynne setningene med «Jeg føler...», «Jeg opplever..». «Jeg tenker..».
Barn blir trygge av trygge voksne, og jeg merker at min bonusdatter har mye tillit til meg og oppsøker også meg i situasjoner der hun er utrygg eller når hun trenger trøst. Vi har også fokus på at hun får egentid med pappaen sin, også har vi «jentedager» der vi to koser oss sammen, når pappaen er på jobb for eksempel. Vi har hatt bedre tid til å bli godt kjent og bygge gradvis opp tillit, men det er aldri for sent. Jeg tror at mye av grunnen til at vi har fått en slik relasjon er fordi jeg har lært meg, og fått mulighet til å grensesette og delta aktivt i samspillet.
Dette er en vanskelig situasjon å stå i, spesielt for deg som kjenner på dette og må gå å grue deg til annenhver uke. Føles nok som å stikke hånden i et vepsebol å ta opp dette, og jeg vet hvor lett det er som utenforstående å si «dere må snakke sammen». Det er ikke bare-bare. Men kanskje en dag finnes det en god anledning til å ta en prat? Og kanskje ting kan bli litt bedre. Faren i slike situasjoner er at om man bærer på dette og irriterer seg over det over tid, så renner begeret til slutt helt over.. Og da klikker man gjerne (forståelig) en dag og konfliktnivået blir høyere. Håper ting blir litt bedre
Jeg er også bonusmamma og har kjent på mye av de samme følelsene som beskrives her.
Men en ting som kan skje når foreldre splittes opp, er at man som forelder plutselig står i en litt annen posisjon overfor barnet. Hvis du er mye strengere enn den andre forelderen f.eks., kan barnet foretrekke å være hos den andre, og det kan bli veldig viktig for deg at tiden hos deg er preget av kos og god stemning slik at barnet gjerne vil komme tilbake. Eller man ønsker å kompensere for dårlig samvittighet over å ikke være sammen med barnet sitt hele tiden. Så kan det kanskje bli litt for mye av det gode noen ganger.
Så vil bare si at det kan være en vanskelig balansegang for en forelder, særlig hvis forholdet mellom eksene ikke er helt topp.
For min mann ble i alle fall dette en veldig vanskelig balansegang. Hvilket gjør det tilsvarende vanskelig å være bonusmamma selvsagt.
Men en ting som kan skje når foreldre splittes opp, er at man som forelder plutselig står i en litt annen posisjon overfor barnet. Hvis du er mye strengere enn den andre forelderen f.eks., kan barnet foretrekke å være hos den andre, og det kan bli veldig viktig for deg at tiden hos deg er preget av kos og god stemning slik at barnet gjerne vil komme tilbake. Eller man ønsker å kompensere for dårlig samvittighet over å ikke være sammen med barnet sitt hele tiden. Så kan det kanskje bli litt for mye av det gode noen ganger.
Så vil bare si at det kan være en vanskelig balansegang for en forelder, særlig hvis forholdet mellom eksene ikke er helt topp.
For min mann ble i alle fall dette en veldig vanskelig balansegang. Hvilket gjør det tilsvarende vanskelig å være bonusmamma selvsagt.
Skjønner at det er vanskelig å være bonusforeldre, men det hjelper om dere slutter å tenke på dem som små «monstre» som manipulerer og styrer på.
Hvis det er så mange vonde følelser knyttet til situasjonen for dere som voksne, tenk på hvor mange følelser de små sitter med. Gjerne helt uten verktøyet som trengs for å håndtere det.
Hvis det er så mange vonde følelser knyttet til situasjonen for dere som voksne, tenk på hvor mange følelser de små sitter med. Gjerne helt uten verktøyet som trengs for å håndtere det.