J0ls1
Betatt av forumet
Må bare få ut litt.. nei, jeg lyver, ikke litt, men endel frustrasjon!
Jeg har ei datter på snart 2 år fra før og venter nå lillebror. Morsfølelse og at jeg ønsker min datter alt godt og gjerne bare godt, har alltid vært til stede, men allikevel så har jeg fint klart å se at hun slår seg litt, eller at andre barn ikke er super greie med henne uten at det har gitt varige men, men nå, nå er det helt krise om dagen.
Et vennepar av oss som også er naboene våre har ei datter på min sin alder og en sønn på 4, sønnen på 4 er det absolutt ingen feil på, han er jo passe veloppdratt og snill (stort sett), men selvfølgelig, han er 4år og han tester grenser. Igår var vi på middagsbesøk og mens jeg var på do skulle min venninne passe på datteren min, samt sine egene og dette midt oppi middagslaging. Plutselig hører jeg et stort dunk og at min datter hylgråter. kommer ut fra do og hun er full av vann og det renner blod fra munnen hennes. Da hadde hun falt ned fra krakken ved kokeplatene, fått litt kokene vann over seg (heldigvis ikke så mye som først antatt) og ramlet av krakken og landet rett på ansiktet. Av en eller annen grunn blir jeg faktisk veldig rolig å situasjonen, tar henne med på badet for å sjekke at det ikke er brannskader og ingen løse tenner. Hun roer seg greit, og jeg får se at hun heldigvis kun har bitt seg i tungen, ganske bra, men ikke farlig. Hun får en is av min venninne og roer seg med det og etter det er alt ok.
Men da kjenner jeg at jeg synes dette er litt vanskelig. min venninne er en super venninne og en fantasisk mamma som kun ville at barne skulle få være med å lage mat og kose seg, men akkurat der og da blir jeg tenkedne at jeg synes det var vondt, og at dette kunne vært unngått, mest fordi jeg ikke orker å se min datter ha vondt.
Men tilbake til 4åringen, rett etter dette sitter alle ungene å ser på barnetv og min datter sitter å sutter på en leke skje, da ser jeg plutselig 4åringen bare tar å slår til den skjeen mens den er i munnen, og skriker nei, det er min lillesøster sin. Min datter hylskriker og begynner på nytt å blø i munn, og da kjente jeg at nok var nok. jeg måtte oppføre meg og jeg kan ikke kjefte på andres barn, men inni meg filleristet jeg den ungen.. moren var like rolig og sa at nei, gutten min, vi kan ikke gjøre sånn, du må heller si ifra og ikke slå, men jeg hadde mest lyst til å gi den ungen en runde med juling.. Normalt ville det ikke brydd meg minneverdig, men når jeg gikk å la meg igår klarte jeg ikke tenke på noe annet enn min datters ansikt som så rart på han og lurte på hvorfor han gjør sånn, og enda værre, tenk om hun nå lærer at det er sånn vi skal gjøre, for det er det ikke!!
Så begynte jeg bare å gråte og fikk ikke sove for jeg fikk så vondt av min datter som måtte sove alene på rommet sitt, men jeg og mannen får sove sammen og at jeg er urettferdig ovenfor henne, for jeg vil ikke sove alene.. Jeg vet jo innerst inne at dette bare er hormoner og galskap, men det føles så sterkt at jeg til og med gråter av å skrive det nå, fikk vondt av å levere henne i barnehagen, selv om hun eeelsker det og klapper i hendene og jubler hver gang vi kommer dit, for jeg vil bare holde rundt henne i hele dag (noe hun hadde synes hadde vært pyton uansett).
Også skal jo lillebror komme til verden om ikke aaalt for lenge, og da er jeg redd for at jeg ikke skal kunne gi henne all oppmerksomheten jeg synes hun fortjener, og at hun skal føle at jeg ikke bryr meg så mye, også er jeg redd for at jeg skal føle sånn her for 2 unger, jeg kommer jo aldri til å få ro i sjela, og værre skal det sikkert bli etter som de blir større og skal møte mye større utfordringer enn nå... og føler fælt å sette barn til verden siden verden er så fæl om dagen, og hva om noe virkelig fælt skal skje mine barn, hva da? jeg kommer jo til å dæve, hvertfall hvis jeg dør innvendig av at en 4åring er litt hardendt med henne..
Nei, akkurat nå er verden dø trist og jeg griner og er kjempe teit!
Sånn, det var dagens utblåsning!!
Jeg har ei datter på snart 2 år fra før og venter nå lillebror. Morsfølelse og at jeg ønsker min datter alt godt og gjerne bare godt, har alltid vært til stede, men allikevel så har jeg fint klart å se at hun slår seg litt, eller at andre barn ikke er super greie med henne uten at det har gitt varige men, men nå, nå er det helt krise om dagen.
Et vennepar av oss som også er naboene våre har ei datter på min sin alder og en sønn på 4, sønnen på 4 er det absolutt ingen feil på, han er jo passe veloppdratt og snill (stort sett), men selvfølgelig, han er 4år og han tester grenser. Igår var vi på middagsbesøk og mens jeg var på do skulle min venninne passe på datteren min, samt sine egene og dette midt oppi middagslaging. Plutselig hører jeg et stort dunk og at min datter hylgråter. kommer ut fra do og hun er full av vann og det renner blod fra munnen hennes. Da hadde hun falt ned fra krakken ved kokeplatene, fått litt kokene vann over seg (heldigvis ikke så mye som først antatt) og ramlet av krakken og landet rett på ansiktet. Av en eller annen grunn blir jeg faktisk veldig rolig å situasjonen, tar henne med på badet for å sjekke at det ikke er brannskader og ingen løse tenner. Hun roer seg greit, og jeg får se at hun heldigvis kun har bitt seg i tungen, ganske bra, men ikke farlig. Hun får en is av min venninne og roer seg med det og etter det er alt ok.
Men da kjenner jeg at jeg synes dette er litt vanskelig. min venninne er en super venninne og en fantasisk mamma som kun ville at barne skulle få være med å lage mat og kose seg, men akkurat der og da blir jeg tenkedne at jeg synes det var vondt, og at dette kunne vært unngått, mest fordi jeg ikke orker å se min datter ha vondt.
Men tilbake til 4åringen, rett etter dette sitter alle ungene å ser på barnetv og min datter sitter å sutter på en leke skje, da ser jeg plutselig 4åringen bare tar å slår til den skjeen mens den er i munnen, og skriker nei, det er min lillesøster sin. Min datter hylskriker og begynner på nytt å blø i munn, og da kjente jeg at nok var nok. jeg måtte oppføre meg og jeg kan ikke kjefte på andres barn, men inni meg filleristet jeg den ungen.. moren var like rolig og sa at nei, gutten min, vi kan ikke gjøre sånn, du må heller si ifra og ikke slå, men jeg hadde mest lyst til å gi den ungen en runde med juling.. Normalt ville det ikke brydd meg minneverdig, men når jeg gikk å la meg igår klarte jeg ikke tenke på noe annet enn min datters ansikt som så rart på han og lurte på hvorfor han gjør sånn, og enda værre, tenk om hun nå lærer at det er sånn vi skal gjøre, for det er det ikke!!
Så begynte jeg bare å gråte og fikk ikke sove for jeg fikk så vondt av min datter som måtte sove alene på rommet sitt, men jeg og mannen får sove sammen og at jeg er urettferdig ovenfor henne, for jeg vil ikke sove alene.. Jeg vet jo innerst inne at dette bare er hormoner og galskap, men det føles så sterkt at jeg til og med gråter av å skrive det nå, fikk vondt av å levere henne i barnehagen, selv om hun eeelsker det og klapper i hendene og jubler hver gang vi kommer dit, for jeg vil bare holde rundt henne i hele dag (noe hun hadde synes hadde vært pyton uansett).
Også skal jo lillebror komme til verden om ikke aaalt for lenge, og da er jeg redd for at jeg ikke skal kunne gi henne all oppmerksomheten jeg synes hun fortjener, og at hun skal føle at jeg ikke bryr meg så mye, også er jeg redd for at jeg skal føle sånn her for 2 unger, jeg kommer jo aldri til å få ro i sjela, og værre skal det sikkert bli etter som de blir større og skal møte mye større utfordringer enn nå... og føler fælt å sette barn til verden siden verden er så fæl om dagen, og hva om noe virkelig fælt skal skje mine barn, hva da? jeg kommer jo til å dæve, hvertfall hvis jeg dør innvendig av at en 4åring er litt hardendt med henne..
Nei, akkurat nå er verden dø trist og jeg griner og er kjempe teit!
Sånn, det var dagens utblåsning!!
kanskje det er noe i det.
