Kjenner til det! Mannen min holdt også på slik da vi flyttet, det var et mareritt og jeg var så flau og fortvila... 2 år etter er han faktisk enig med meg og har begynt å tenke seg mer om. Han angrer faktisk på at han ikke tenkte seg mer om i starten da vi flyttet hit. Han strittet i mot på det meste av oppussing og flytterydding, jeg klarte det ikke alene, ga opp og så ble det egenltig bare trist.
Vi har fått så mange hendelser nå med at "ja, men dette er vel greit vel..", "ingen ser det, vel.." og deretter "ja, nå ble det jo mye finere, dette skulle vi gjort med en gang!!!" at vi har lært oss å legge synonym på hans "greit" og mitt "fælt"

Egentlig liker vi det samme, men han klarer ikke å se for seg resultatet før det står ferdig. Og når det har blitt fint, så gremmes han over slik det var.. Det tok tid, og det har vært mye bjeffing, men vi har lært oss å jobbe sammen i stedet for mot hverandre, ta hensyn til hverandre og kommet frem til at begge har vetorett på hver våre ting. Vi må velge våre kamper. For hans del må han ta hensyn til at jeg blir flau når alt står på huet, og han må respektere at jeg har et ønske om at vi skal ha det pent rundt oss, ikke bare "greit" (=fælt) og for min del må jeg ta hensyn til hans aversjon mot oppussing og akseptere at ting kommer til å ta ekstremt lang tid før ting er i orden. Og at jeg må gjøre veldig mye selv.
Det var ikke så lurt å kjøpe gammelt hus, men gjort er gjort.. Babysteps..
Et spørsmål til dere begge: Hvor lenge vil dere at det taket skal være et tema i livene deres?
Sett et tidsbestemt håndfast mål, sett av dobbelt så lang tid enn det og jobb sammen, det er mitt råd
Føler veldig med dere.... Lykke til!