leste nettopp i en nettavis at en 27 år gammel mann fikk ett års fengselsstraff for å ha ristet sin 6 mnd gamle baby så hardt at den fikk store skader. blir så rystet av å tenke på at en lite, tillittsfullt, lojalt og forsvarsløst barn blir utsatt for slike traumer som sikkert vil ha langvarige konsekvenser. det verste av alt er at dette barnet kanskje ikke har andre enn sine foreldre, og at det i god tid fremover vil elske dem (faren) betingelsesløst. forhåpentligvis er barnets mor av et annet kaliber enn faren. har forståelse for at det kan være en grunn til at faren handlet som han gjorde; det kan være frusterende med spebarn som holder det gående om nettene osv, at søvnmangel kan få foreldre til å gjøre ting de normal sett ikke ville ha gjort og at en person som selv har blitt mishandlet kan reagere på slike omstendigheter med å begå slike handlinger som i nevnte sak..MEN allikevel går tankene mine til dette og andre barn som vokser opp med slike foreldre. det er sikkert store mørketall på dette. det får meg til å få lyst til å adoptere disse barna og ta godt, godt vare på de for resten av livet. istedefor så nøyer jeg meg med å passe ekstra godt på min lille god gutt, får bare lyst til å ta ham godt inntil meg og sørge for at han vet at han kan føle seg trygg. men han sover så godt i sin egen seng nå så det får vente til imorgen, letter heller trykket mitt her inne på babyverden[;)]
nei, det skulle virkeligt vært en slags godkjenningsprosess for å få lov til å oppfostre et barn (slik som ved adopsjon) med påfølgende oppfølging, eller hva synes dere? har forståelse for at dette ikke vil la seg gjøre, men allikevel...
nei, det skulle virkeligt vært en slags godkjenningsprosess for å få lov til å oppfostre et barn (slik som ved adopsjon) med påfølgende oppfølging, eller hva synes dere? har forståelse for at dette ikke vil la seg gjøre, men allikevel...