Blir gal av frøkna på 2,5 til tider

[AnneS]

Jeg elsker henne over alt annet, men jammen kan hun teste tålmodigheten.
Idag ble hun sint for...aner egentlig ikke...men uansett ble hun sint og dyttet tallerkenen med middag på gulvet så maten føk.
Da begynte hun å gråte for det.
Hvis det er noe hun ikke vil så hyler hun og synker sammen i beina, slik at jeg ikke får henne med meg uten å bære henne (jada, sikkert fint syn der jeg bærer en fly forbannet unge som hyyyler).
Gi meg styrke!
Ikke misforstå, hun er fantastisk på alle måter, men tydelig inne i en fase akkurat nå

Hva gjør jeg? Hvordan hadde dere håndtert f.eks det med middagen? Hun så at jeg rasket sammen maten fra gulvet og skulle kaste det i søpla, og virket som hun ble lei seg og redd for at hun ikke skulle få mat. Da fikk jeg en ordentlig lei følelse inni meg, av at hun kanskje kunne tro det jeg hadde da ikke sultet henne fordi om. Jeg tok en prat med henne om dette, og hun satt seg fint til bordet og spiste etterpå

 

[Veivalsa]

Vi har ikke kommet dit med vår enda, men som pedagog vil jeg tro det viktigste blir å bekrefte de følelsene du ser barnet har, og forsøke å hjelpe henne til å håndtere dem. Jeg vet, det er iettere sagt enn gjort.
Men kanskje stoppe opp å si sånn som at "jeg ser at du er sint" eller spørre barnet "er du sint nå?", eller "jeg ser at du er sint fordi du ikke kan få...."
Men man må jo fortsatt være bestemt å sette grenser, men samtidig i den litt opphetede situasjonen på et vis anerkjenne/vise at man ser hvilke følelser barnet har. Ofte kan ikke barna engang forklare hvorfor de plutselig endrer humør, men det kan hjelpe henne at du sier at du ser hva som skjer. Dette kan man også gjøre med babyer og mindre barn som ikke har språk enda, de kan da oppfatte empati og forståelse i toneleiet ditt når du sier at du forstår feks at det er kjedelig å ligge på stellebordet, men at det likevel må gjøres.

Er nok litt av en tålmodighetsprøve som dere er inne i, men jeg er sikker på at du er den beste mammaen jenta di kan få

 

[Stolt mamma]

Storebror på snart 2,5 har også sine utbrudd. Min erfaring er at det er alltid en grunn til utbruddet. Selv om det for oss kan være en ubetydelig liten ting som utløser det er det ikke det for han - det er fullstendig krise. Bruker å bekrefte følelsene hans, men være tydelig på at atferden ikke er akseptabel «jeg skjønner at du er sint/lei deg for .... og det er helt greit, men det er ikke greit at du kaster/slår». Gir deretter han en mulighet til å roe seg ned, evt si unnskyld og gi kos til lillesøster hvis utbruddet gikk i retning av henne, men hvis han fortsetter å kaste/slå fjernes det som kastes. Så er det selvfølgelig dager hvor jeg er sliten og ikke klarer å følge denne oppskriften

 

[AnneS]

Det er så godt å få litt tips slik jeg så det igår, så var det maten det var noe feil med kanskje (i tillegg til at hun er ekstremt trøtt etter bhg). Jeg satte tallerkenen foran henne, og hun sa "Neeeei" med litt sutring før tallerkenen gikk i gulvet (og det ble jo ekstra krise at maten havnet på gulvet).
Ohoi, når hun er ferdig med denne perioden regner jeg med at minsten er på god vei inn i den

 

[Stolt mamma]

Det er så godt å få litt tips slik jeg så det igår, så var det maten det var noe feil med kanskje (i tillegg til at hun er ekstremt trøtt etter bhg). Jeg satte tallerkenen foran henne, og hun sa "Neeeei" med litt sutring før tallerkenen gikk i gulvet (og det ble jo ekstra krise at maten havnet på gulvet).
Ohoi, når hun er ferdig med denne perioden regner jeg med at minsten er på god vei inn i den

Samme her, lillesøster på 15 mnd kommer raskt etter. Mulig jeg er små gal for jeg ønsker meg faktisk en til oppi all dette

 

[Klussedull]

Enig med de over! Det er mye forskning som viser hvor lurt det er å heller møte barna enn å avvise og bli sur når de har sine utbrudd. Det betyr ikke å godta hiving med mat, slåing etc, men å møte følelsen. Det er lov å være sint, sur og trist selv om vi med voksenøyne ikke skjønner årsaken eller syns det er en bagatell, men det er viktig å guide til en god måte å få ut følelsene på. Sette ord på etc.

Også kommer det mye slitsomme situasjoner fra at de rett og slett ikke har noe særlig impulskontroll disse små.

Min egen på 2,5 år kan være en håndfull noen ganger, men det er gull verdt når jeg klarer å ta to steg tilbake, telle til ti og nøste i hva som egentlig skjedde. Og være forut neste gang - min er eksempelvis klare-selv-mester, og påkledningskriser løses eksempelvis godt ved å la ham kle på seg selv. Eller smøre på maten sin selv. Så prøver å ha tid og tålmodighet til det, fordi vi vil jo tjene på at han får til selv i fremtiden. Selv om det akkurat nå er kjappest at jeg bare gjør det.

 

[AnneS]

Enig med de over! Det er mye forskning som viser hvor lurt det er å heller møte barna enn å avvise og bli sur når de har sine utbrudd. Det betyr ikke å godta hiving med mat, slåing etc, men å møte følelsen. Det er lov å være sint, sur og trist selv om vi med voksenøyne ikke skjønner årsaken eller syns det er en bagatell, men det er viktig å guide til en god måte å få ut følelsene på. Sette ord på etc.

Også kommer det mye slitsomme situasjoner fra at de rett og slett ikke har noe særlig impulskontroll disse små.

Min egen på 2,5 år kan være en håndfull noen ganger, men det er gull verdt når jeg klarer å ta to steg tilbake, telle til ti og nøste i hva som egentlig skjedde. Og være forut neste gang - min er eksempelvis klare-selv-mester, og påkledningskriser løses eksempelvis godt ved å la ham kle på seg selv. Eller smøre på maten sin selv. Så prøver å ha tid og tålmodighet til det, fordi vi vil jo tjene på at han får til selv i fremtiden. Selv om det akkurat nå er kjappest at jeg bare gjør det.

Ja, skal virkelig ta til meg rådene dere kommer med men, hvordan kan jeg være i forkant f.eks med det at hun plutselig dytter tallerkenen i gulvet?nå vet jeg til neste gang at hvis hun sier "Neeeei" eller lignende når maten kommer foran henne, så bør jeg være forberedt

 

[Klussedull]

Ja, skal virkelig ta til meg rådene dere kommer med men, hvordan kan jeg være i forkant f.eks med det at hun plutselig dytter tallerkenen i gulvet?nå vet jeg til neste gang at hvis hun sier "Neeeei" eller lignende når maten kommer foran henne, så bør jeg være forberedt

Ja, for eksempel ved å følge med og kanskje ta en hånd på tallerkenen om du ser hun blir frustrert. Eller ta mindre mat av gangen på, min tullet mer med full tallerken når han var på sitt verste med mattull

 

[AnneS]

Ja, for eksempel ved å følge med og kanskje ta en hånd på tallerkenen om du ser hun blir frustrert. Eller ta mindre mat av gangen på, min tullet mer med full tallerken når han var på sitt verste med mattull

Det skal jeg prøve