Jeg synes alt dette er så overveldende, og føler jeg er den eneste virker det som når jeg ser på andre venninder med barn-førstegangsfødende sådan. Jeg kan ta meg selv i å synes alt han gjør er morsomt for det første. r han ler jeg, prater han med folk ler jeg, ser han rart på noen ler jeg. Føler meg jo helt snål! Og jeg blir så fort rørt. Kan ikke telle hvor mange ganger jeg har tårer i øyekroken over alt og ingenting som han gjør. Kjærligheten er jo så sterk at det nesten er litt plagsomt!!
Er jeg virkelig helt alene, eller kan noen betrygge meg med at de er like "gale"?
Sent from my SM-N9005 using BV Forum mobile app
Er jeg virkelig helt alene, eller kan noen betrygge meg med at de er like "gale"?
Sent from my SM-N9005 using BV Forum mobile app