Bli eller gå?

[Sicily]

ORIGINAL: oh hvite lakenrumpe

virker som dere har kommet inn i en vond sirkel, som jeg hadde prøvd å snu før jeg hadde gått ihvertfall..
prøvd å bli kjærester igjen rett og slett - reise på en helgetur uten barn, sette av tid hver kveld til noe dere to gjør som f.eks. brettspill osv.

Jepp. Noen ganger må man "gjenoppdage" hverandre, og man må vanne gresset på sin side av gjerdet for å holde det grønt. [;)] Så en dokumentarserie på tv en gang om par som fant kjærligheten på nytt med hverandre, så det er mulig. Jeg lurer også på: har dere sosialt liv utenom hverandre? For det er viktig for å opprettholde gnisten å ha nye ting å snakke om med hverandre og å vokse og utvikle seg sammen som mennesker, og det får man gjennom impulser utenfra forholdet. Dere lever som (gode?) venner, og det er ingen grunn til å ikke prøve nye ting før dere går hver til deres.

 

[Årolilja]

ORIGINAL: bibbedibabbediboo

Du lever bare en gang, og et barn vil i det lengre løp ha det bedre med en mamma og en pappa som er lykkelige på hver sin kant enn å bo sammen fordi det er trygt, enkelt men dog følelsesløs.

tenker litt psykologisk perspektiv på dette jeg da, tenker at hvis et barn opplever at foreldrene har et kaldt forhold så vil jo dette barnet tro at det er normalen ganske lenge og at lidenskap er noe som er uerfart.

Takk for deeeet[:D]

 

[Wenche_tutla]

hva om dere gjør litt for at dere skal ha et forhold? annen hver  uke eller en gang i mnd skal dere gjør noe sammen, fin noe  på tv som dere bege liker lag noe god middag o kanskje vin etter sønnen deres har lagt se på evt lørdagen. gå turer sammen så dere får en samtale i gang.kanskje dere har svettet for d og ikke vet jeg  men skal dere bo sammen for fredes skyld kan dere jo jobbe  litt mer for å ha d gøy sammen.
 
får dere ikke d til har dere d kanskje best alene eller med ny partner

 

[Fru Riskorn]

ORIGINAL: vetikke

Jeg sliter slik med følelsene for forholdet til meg og mannen. Vi har egentlig ikke noe forhold. Er mere bofeller enn vi er ett par. Snakker sjelden sammen. Finner aldri på noe sammen. Sitter stort sett på hvert vårt rom etter sønnen vår er lagt.

Følelsene mine er nok over. Alikevel klarer jeg ikke å fortelle ham dette og avslutte forholdet vårt. Vi har riktignok snakket om det før, så han vet vel egentlig hvor jeg står. Vi har en sønn sammen, og så lenge vi ikke er uvenner føler jeg at det riktige for sønnen vår er at vi blir sammen. Vi krangler aldri og slik sett har vi det jo bra. Men ett forhold har vi jo ikke.

Det er så trygt å bo sammen. Har holdt sammen i snart ti år. Trygt å ha noen å dele bolig, utgifter og ansvar med. Trygt å slippe å være alene. Pluss at sønnen vår da har begge foreldrene sine rundt seg hele tiden.

Har lekt med tanken på å gå, men jeg greier det ikke. Hvis vi går fra hverandre kommer jeg ikke til å klare å bo her vi bor nå. Da hadde jeg tatt med meg gutten vår å flyttet til der jeg er ifra. Det er langt fra der vi bor nå, så da hadde han sjelden fått se faren sin. Det har jeg ikke samvittighet til. Vet dog at jeg ikke vil trives her hvis vi går fra hverandre.

Kan man holde sammen for barnet sin skyld så lenge man ikke krangler og er uvenner? Er det feil eller er det riktig? Eller noe midt i mellom?

Jeg synes det er det eneste riktige. Barn har det best når foreldrene bor sammen. Det er det ingen tvil om. så jeg ville helt klart holdt sammen for barnets skyld. Du kan bli forelsket på nytt - i samme mann. Gjør heller noe for å oppleve forelskelsen igjen.

 

[vetikke]

Takk for mange gode svar! Dette ga meg faktisk litt håp om at man kanskje kan finne tilbake til hverandre.

Det er ikke en plutselig innskytelse for min del det her. Det har egentlig pågått i noen år allerede. Vi har snakket om det mange ganger og blitt enig om å prøve å gjøre noe med det men aldri klart det. Det føles unaturlig å sitte i armkroken, kysse eller ha sex. Venner gjør ikke det og det er venner vi føles ut som.

Alikevel trur jeg vi får ta en samtale til og prøve nok en gang å gjøre noe med det. Vi fungerer så godt sammen som team da det gjelder hus, hjem og sønn.

Litt av problemet vårt er vel at vi har totalt forskjellige interesser. Vi er også alt for lite sosiale med andre. Han liker ikke så godt å være sosial. Jeg er mer sosial av meg, men kjenner ikke så mange. Vi har ingen felles venner. Derfor er vi stort sett hjemme alle tre, og når sønnen vår har lagt seg blir vi to sittende i hvert vårt rom. Vi pleier å spise noe god mat og se en film nesten hver helg, men det blir stort sett med det.

 

[Sicily]

ORIGINAL: vetikke

Takk for mange gode svar! Dette ga meg faktisk litt håp om at man kanskje kan finne tilbake til hverandre.

Det er ikke en plutselig innskytelse for min del det her. Det har egentlig pågått i noen år allerede. Vi har snakket om det mange ganger og blitt enig om å prøve å gjøre noe med det men aldri klart det. Det føles unaturlig å sitte i armkroken, kysse eller ha sex. Venner gjør ikke det og det er venner vi føles ut som.

Alikevel trur jeg vi får ta en samtale til og prøve nok en gang å gjøre noe med det. Vi fungerer så godt sammen som team da det gjelder hus, hjem og sønn.

Litt av problemet vårt er vel at vi har totalt forskjellige interesser. Vi er også alt for lite sosiale med andre. Han liker ikke så godt å være sosial. Jeg er mer sosial av meg, men kjenner ikke så mange. Vi har ingen felles venner. Derfor er vi stort sett hjemme alle tre, og når sønnen vår har lagt seg blir vi to sittende i hvert vårt rom. Vi pleier å spise noe god mat og se en film nesten hver helg, men det blir stort sett med det.

Hvilke filmer ser dere? Filmer man kan snakke om i lang tid etterpå eller "lett" underholdning? Hva med å slå av tv'en og gjøre noe annet som krever mer samhandling og samtale? [:)]