Usikker&nervøs
Andre møte med forumet
ADVARSEL!!!Sterk lesning!
Etter å ha kjent lite liv i magen fredagskveld, 21 september, bestemte jeg meg for å kontakte føden dagen etter. Kom på føden halv 11 på lørdagsformiddag og ble satt på registrering. Pulsen til barnet lå på 188-190 hele tiden, og etter en snau time ble det bestemt at det måtte bli hastekeiersnitt. Jeg hadde enda 5 uker til termin.
Jeg fikk ringt mannen min og varslet han før jeg ble preparert og kjørt ned til operasjonssalen.
Klokka 12.01 kom nydelige keiserinne Amanda Elise <3 den nydelige lille skaningen var 2990 gram og 48 cm lang. ei perfekt jente. men det var ikke barnegråt å høre, og hun var slapp. pulsen var fortsatt opp mot 190. hun ble koblet til cpap og kjørt til barneintensiven. der ble hun lagt i respirator mens jeg ble sydd sammen. kom meg opp av senga i 4 tiden på ettermiddagen og kom oss ned til jenta vår som lå på intensiven. fikk ikke lov til å holde henne først, kun ta på henne. ingen viste hva det var som feilte henne. hjertet slo fortsatt fort. det ble tatt blodprøver i håp om at det var en infeksjon som kunne knekkes. søndag ettermiddag fikk jeg endelig lov til å holde den nydelige skapningen vår ><3 og vi ble fortalt at hun skulle gjennom mr i løpet av mandagen, for de hadde mistanker om en hjerneskade. mandagen kom, og vi gikk å trippet etter å få se jenta vår igjen. og etter mr undersøkelsen fikk vi endelig se henne igjen. da fikk vi den tyngste beskjeden som vi noen gang har fått. amanda hadde fått en alvorlig hjerneskade som følge av surstoffmangel i magen min ><\3 så det ble avgjort at vi skulle ha hastedåp for henne på tirsdagen, og fikk spørsmål om hva vi ønsket å gjøre når respiratoren ble koblet av, om vil skulle holde henne i kunstig live ved hjelp av respiratoren, eller om vi skulle la henne gå ><\3 valget var egentlig klart for oss begge, selvom det var tungt. så på tirsdagen hadde vi en flott dåp for jenta vår, og storesøser fikk tørke av hodet hennes. hele familien vår var med oss. foreldrene våre og søskene våre, samt mannens bestevenn som også var fadder for amanda. det var en fin stund, selv om det var tungt for oss alle. familien ble etter dåpen informert om at repiratoren ble koblet av og at vi kom til å la naturen gå sin gang. respiratoren ble koblet av kl 14.50. det var tungt for henne å puste, brukte hele magen til å få til å puste. vi trodde ikke vi fikk noe lang tid med henne først. så hadde henne i armene mine hele tiden. hun fikk en liten dose morfin for å se om det roet seg, og det gjorde det. plutselig var det som at hun hadde lært seg å puste. for hun pustet plutselig mye mer rolig og normalt. timene gikk, og det så ut som at dette kun bli en lang og hard tid. for vi viste ikke om dette kunne ta et par timer, dager eller uker. men plutselig litt over kl 2 om natta ble det noe annet. mannen min la merke til at hun begynte å pust anneledes og skifte farge. da skjønte vi at det var hennes siste. klokka 02.20 26.september dro hun sitt siste åndedrag i armene mine, mellom meg og pappan sin. tiden etter har vært tung for oss, og i går, 4 oktober, hadde vi en nydelig begravelse for englejenta vår ><3 vi hadde børge som er vokalist i too far gone, til å synge solo i kapellet for oss. nydelige sanger som "tears in heaven", "et siste åndedrag" og " precious child". ><3 alle nøye utvalgt av oss. må også legge til at sykepleierne som var med oss på nyfødt intensiven var noen fantastiske damer ><3 de tok bilder og lagde minnealbum til oss ><3 de beste menneskene jeg noen gang har møtt i mitt liv ><3 vi ble så godt ivaretatt av dem og de hjalp oss utrolig godt i den tøffe tiden. hele denne erfaringa har også ført meg og mannen in nærmere hverandre ><3 vi har vært nærme hverandre hele tiden i de 8 årene vi har hatt, men denne erfaringa har ført oss til ett nytt kosmisk nivå ><3 rett og slett styrket oss. og det har ført familiene våre mer sammen ><3>
kan ikke forestille meg hva dere går gjennom nå 
