Stallkjærringa
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
Novemberlykke 2015
Høsthjerter 2017
Maiblomstene 2020
Junilykke 2020 ♡
Istedenfor å gå løs på noen av trådene her inne med mine bekymringer, så tenkte jeg at dette var en fin plass [emoji5]
Jeg er da 26 år har en samboer på 28 pg dette blir vårt andre barn sammen [emoji5] Elste er ei jente som ble født i november 2015 [emoji5]
Jeg hadde et fint første svangerskap med veldig lite plager, men hadde følelseb av å ikke bli trodd og bli tatt seriøst på slutten noe som fikk ganske alvorlige konsekvenser. Heldigvis ente det bra [emoji173]
Det startet med at jeg i uke 37/38 kjente veldig lite liv og dro til føden, der lå jeg lenge, drakk så og si ren saft og jm dro å dytta på babyen i magen. Og joda, det ble bevegelser igjen så vi ble sendt hjem [emoji5] i uke 38 så var jeg med jm for siste kontroll der, hadde da gått noen dager å vært uvell og kvalm, hun mente det bare var kroppen som begynte å gjøre seg klar til fødsel, men sa at om det ikke bedre seg så skulle jeg ikke nøle med å dra til føden igjen. En annen ting jeg reagerte på når jeg var hos jm, som jeg også spurte om, var at igjennom hele svangerskapet hadde hjertefrekvelsen på lille vært rundt 140, denne gangen var den på 155. Men igjen, var ikke noe å være redd for..
Ble bare dårligere og dårligere de dagene som gikk, så vi tok på nye en tur til føden, de mistenkte svangerskapsforgiftning, men siden urin prøva var fin så var det igjen sikkert bare kroppen som gjorde seg klar, nå var det tross alt bare 9 dager til termin.
Jeg kan vell prise meg lykkelig over at fødselen startet av seg selv så jeg slapp overtid, for lille kom på termin. Hun virket frisk, men var veldig kald på hender og føtter samt vi måtte vekke henne for å gi mat.
Ca 12 timer etter fødselen får jeg beskjed om å pakke sammen tingene mine, de hadde bestilt helikopter og vi skulle på neonatal avd, fikk ikke vite noe som helst mer. Ca 1 time senere er vi på neo avd og de tar mange prøver av lille..
De finner heldigvis ikke noe annet feil enn at hun har for lite blod. Fikk beskjed om at det vanlige hos nyfødte er med en blodprosent på 20 og hos voksne 14, lille hadde 8,2. Fra å ha da et hjerte som måtte arbeide over evne for å gi nok blod til de viktige organene og ha en hvilepuls på 150 til å etter blodoverføring ha en hvilepuls på ca 95.
De grublet ganske lange på hva som var årsaken til at hun hadde så lite blod, helt til de så i svangerskaps journalen min, at jeg var resus negativ, hadde antistoff ved fødsel, og hadde vært kvalm og uvell i over 2 uker.. de tok dermed blodprøve av meg, og joda, jeg hadde hennes blod i mitt blod, så morkaka hadde ikke fungert som den skulle.
De sa dette var veldig sjeldent at det skjedde, og at jeg helt sikkert måtte ha spesiell oppfølging ved neste svangerskap for å bedre kunne avdekke problemer om det skulle skje igjen.
Så er veldig spent på hva legen og jm her vil si, og er litt småredd for å ta kontakt med de for å finne det ut..
Hva gjør de om dette skjer igjen men i uke 30, tar de ungen ut, blodoverføring inne i magen? Uff, det beste er vell å ikke tenke så mye på det, men høre hva legene sier etterhvert [emoji5]
Jeg er da 26 år har en samboer på 28 pg dette blir vårt andre barn sammen [emoji5] Elste er ei jente som ble født i november 2015 [emoji5]
Jeg hadde et fint første svangerskap med veldig lite plager, men hadde følelseb av å ikke bli trodd og bli tatt seriøst på slutten noe som fikk ganske alvorlige konsekvenser. Heldigvis ente det bra [emoji173]
Det startet med at jeg i uke 37/38 kjente veldig lite liv og dro til føden, der lå jeg lenge, drakk så og si ren saft og jm dro å dytta på babyen i magen. Og joda, det ble bevegelser igjen så vi ble sendt hjem [emoji5] i uke 38 så var jeg med jm for siste kontroll der, hadde da gått noen dager å vært uvell og kvalm, hun mente det bare var kroppen som begynte å gjøre seg klar til fødsel, men sa at om det ikke bedre seg så skulle jeg ikke nøle med å dra til føden igjen. En annen ting jeg reagerte på når jeg var hos jm, som jeg også spurte om, var at igjennom hele svangerskapet hadde hjertefrekvelsen på lille vært rundt 140, denne gangen var den på 155. Men igjen, var ikke noe å være redd for..
Ble bare dårligere og dårligere de dagene som gikk, så vi tok på nye en tur til føden, de mistenkte svangerskapsforgiftning, men siden urin prøva var fin så var det igjen sikkert bare kroppen som gjorde seg klar, nå var det tross alt bare 9 dager til termin.
Jeg kan vell prise meg lykkelig over at fødselen startet av seg selv så jeg slapp overtid, for lille kom på termin. Hun virket frisk, men var veldig kald på hender og føtter samt vi måtte vekke henne for å gi mat.
Ca 12 timer etter fødselen får jeg beskjed om å pakke sammen tingene mine, de hadde bestilt helikopter og vi skulle på neonatal avd, fikk ikke vite noe som helst mer. Ca 1 time senere er vi på neo avd og de tar mange prøver av lille..
De finner heldigvis ikke noe annet feil enn at hun har for lite blod. Fikk beskjed om at det vanlige hos nyfødte er med en blodprosent på 20 og hos voksne 14, lille hadde 8,2. Fra å ha da et hjerte som måtte arbeide over evne for å gi nok blod til de viktige organene og ha en hvilepuls på 150 til å etter blodoverføring ha en hvilepuls på ca 95.
De grublet ganske lange på hva som var årsaken til at hun hadde så lite blod, helt til de så i svangerskaps journalen min, at jeg var resus negativ, hadde antistoff ved fødsel, og hadde vært kvalm og uvell i over 2 uker.. de tok dermed blodprøve av meg, og joda, jeg hadde hennes blod i mitt blod, så morkaka hadde ikke fungert som den skulle.
De sa dette var veldig sjeldent at det skjedde, og at jeg helt sikkert måtte ha spesiell oppfølging ved neste svangerskap for å bedre kunne avdekke problemer om det skulle skje igjen.
Så er veldig spent på hva legen og jm her vil si, og er litt småredd for å ta kontakt med de for å finne det ut..
Hva gjør de om dette skjer igjen men i uke 30, tar de ungen ut, blodoverføring inne i magen? Uff, det beste er vell å ikke tenke så mye på det, men høre hva legene sier etterhvert [emoji5]
Jeg hadde vært så bitter på lege og jm at jeg hadde sagt virkelig hva jeg mente om oppfølging denne gangen..! Bra at du hadde så flinke leger på sykehuset!
