PiaMia
Flørter med forumet
I dag var den store dagen som vi har gledet oss til lenge, nemlig ordinær ultralyd og få hilse på babyen i magen. Siden magen har blitt så stor over kort tid har jeg mistenkt at det kunne være tvillinger. Men jeg har ikke hatt tidlig ultralyd så vi visste ingenting.
På ultralydundersøkelsen kunne jordmor bekrefte ganske fort at det var to små babyer i magen og magefølelsen min om tvillinger stemte. Men hun kunne bare finne hjertelyd på den ene babyen, som også var en del større og aktiv - mer enn den andre som lå ganske stille og urørlig. Lege ble tilkallt og hun kunne bekrefte at den ene tvillingen var død.
Sjokk! Jeg tror både meg og samboeren min sluttet å puste noen sekunder. Men den andre babyen, som er en aktiv og høyst vital liten jente hadde det bare bra. Den andre tvillingen døde ca rundt uke 13. Dagen etter dag ble ikke den gledens dag som vi hadde sett for oss. Klarer ikke å tenke på noe annet enn den vi har mistet. Med tid og stunder kan vi nok glede oss mer og mer over den friske jenta vi får, men sorgen over den lille som ikke klarte mer er tung. Det er store sjangser for at jenta vår klarer seg fint og jeg får ekstra oppfølging under svangerskapet. Men følelse av å ha frisk jente i magen og en som ikke klarte mer er veldig, veldig blanda sorg og glede. Så vi krysser fingrene for at jenta vår klorer seg fast til livet (som hun ser ut til å gjøre) og at vi endelig får hilse på henne i begynnelsen av april
På ultralydundersøkelsen kunne jordmor bekrefte ganske fort at det var to små babyer i magen og magefølelsen min om tvillinger stemte. Men hun kunne bare finne hjertelyd på den ene babyen, som også var en del større og aktiv - mer enn den andre som lå ganske stille og urørlig. Lege ble tilkallt og hun kunne bekrefte at den ene tvillingen var død.
Sjokk! Jeg tror både meg og samboeren min sluttet å puste noen sekunder. Men den andre babyen, som er en aktiv og høyst vital liten jente hadde det bare bra. Den andre tvillingen døde ca rundt uke 13. Dagen etter dag ble ikke den gledens dag som vi hadde sett for oss. Klarer ikke å tenke på noe annet enn den vi har mistet. Med tid og stunder kan vi nok glede oss mer og mer over den friske jenta vi får, men sorgen over den lille som ikke klarte mer er tung. Det er store sjangser for at jenta vår klarer seg fint og jeg får ekstra oppfølging under svangerskapet. Men følelse av å ha frisk jente i magen og en som ikke klarte mer er veldig, veldig blanda sorg og glede. Så vi krysser fingrene for at jenta vår klorer seg fast til livet (som hun ser ut til å gjøre) og at vi endelig får hilse på henne i begynnelsen av april

