Jeg er redd jeg er i ferd med å falle for en annen... Vedkommende er gift og har barn og det samme gjelder meg. Jeg liker vedkommende veldig godt og trives med å være i selskap med denne personen. Er h*n ikke i nærheten, merker jeg det på sinnstemningen min og jeg tenker endel på denne personen. Men jeg er ikke fysisk tiltrukket - for all del; vedkommende har et fint utseende, men jeg merker ingen seksuell tiltrekning i alle fall. Det er nesten mer som jeg bare vil være en god/nær venn. Men på den andre siden, så kiler det godt i magen når jeg får øyekontakt. Er litt forvirret... Vil helst ikke ha slike følelser for noen andre enn min bedre halvdel (selvsagt!), vi har det bra sammen.
Uansett hva jeg skulle ville og uansett hva den aktuelle personen skulle føle, så hadde det aldri blitt noe mellom oss. Vil ikke gå så mye i detalj for det hadde vært verdens undergang om noen kjente skulle komme over dette, men det er HELT uaktuelt og helt umulig.
Huff, det er så vanskelig å kjenne på disse følelsene og jeg trenger virkelig et sted å tømme meg litt. Dette er liksom ikke noe man kan snakke med kjente om. På den ene siden er det å deilig å kjenne kribling i magen, kjenne at humøret stiger og at alt ser så lyst ut. Det er spennende, oppløftende for selvtilliten å føle at man har kjemi. Men, det kan aldri bli oss og jeg VIL ikke gå fra min bedre halvdel. Det er kanskje mer ødeleggende å ha et profesjonnelt forhold til denne personen i lengden enn det gjør godt? Eller kanskje jeg bare er litt betatt og at det går over når jeg blir bedre kjent med vedkommendes dårlige sider? Kan vel under tvil røpe at det er snakk om en kollega jeg har et tett sammarbeid med.
Uansett hva jeg skulle ville og uansett hva den aktuelle personen skulle føle, så hadde det aldri blitt noe mellom oss. Vil ikke gå så mye i detalj for det hadde vært verdens undergang om noen kjente skulle komme over dette, men det er HELT uaktuelt og helt umulig.
Huff, det er så vanskelig å kjenne på disse følelsene og jeg trenger virkelig et sted å tømme meg litt. Dette er liksom ikke noe man kan snakke med kjente om. På den ene siden er det å deilig å kjenne kribling i magen, kjenne at humøret stiger og at alt ser så lyst ut. Det er spennende, oppløftende for selvtilliten å føle at man har kjemi. Men, det kan aldri bli oss og jeg VIL ikke gå fra min bedre halvdel. Det er kanskje mer ødeleggende å ha et profesjonnelt forhold til denne personen i lengden enn det gjør godt? Eller kanskje jeg bare er litt betatt og at det går over når jeg blir bedre kjent med vedkommendes dårlige sider? Kan vel under tvil røpe at det er snakk om en kollega jeg har et tett sammarbeid med.
