dessverre er små kister en del av det å bli foreldre, for alt for mange..
jeg skjønner du syns det er tungt å se, og jeg kan skrike som en unge selv når jeg ser slikt, men jeg syns det er en viktig del av forberedelsene også!
jeg kjenner selv til 3 par som har måttet bære slike kister til deres siste hvilested, og mange av mine venner og venners bekjente har dessverre forlatt jorden i ungdomsårene, min tremenning ble påkjørt for noen år tilbake, 3 år gammel, og et par i nabobygda mista sin 6år gamle datter i leukemi, og jeg vet at for dem, så er dette en utrolig viktig del av det å ikke glemme englene sine!
det er viktig å gråte sammen, i sånne situasjoner så spiller det ingen rolle at man ikke kjenner den smerten de gjør, for man kan se den for seg... men den er nok så evig mye større enn vi noen gang kan se for oss!
jeg kjenner jeg blir sint på mennesker som ber mødre og fedre om å komme over sorgen, å gå videre! uansett om barnet var dødfødt, 1 år, 7 år eller 18. man skal ikke være nødt å bære sine barn til gravstedet....
jeg håper for alt i verden at jeg ALDRI trenger å oppleve dette, og jeg unner ikke en gang min verste fiende den smerten og sorgen, for det er en smerte og sorg som aldri går over. tid leger IKKE alle sår!