Bekymringstråd
- Trådstarter LillyMom
- Opprettet
Bekymrer meg for ammingen da det bokstavelig talt holdt på å ta livet av meg sist..
Bekymrer meg masse for å miste og for at det ikke er liv, og også litt for å få er sykt barn.
Noen ganger bekymrer jeg meg også for at det skal gå bra, for da er det jo «no way back». Siden det er første barnet er jeg jo veldig spent og litt engstelig for hvordan det faktisk blir! (Selvom jeg gleder meg og krysser alt jeg har for at alt går bra
)
Noen ganger bekymrer jeg meg også for at det skal gå bra, for da er det jo «no way back». Siden det er første barnet er jeg jo veldig spent og litt engstelig for hvordan det faktisk blir! (Selvom jeg gleder meg og krysser alt jeg har for at alt går bra
)
Her vet jeg at bekymringene vil komme på rekke og rad, men som mange andre her så er jeg først og fremst veldig bekymret for å miste eller for at noe skal skje med lille i magen. Husker hvordan det var de to andre gangene, ønsker ikke å oppleve det igjen. Dro på ultralyd i uke 11, da hadde utviklingen stoppet i uke 5… Så er veldig spent på ultralyd om en uke, håper alt ser bra ut. Prøver å finne roen med at hvis vi skulle miste så er det helt utenfor min kontroll, og at det er kroppen som rydder opp fordi det ikke er levedyktig. Men man blir jo uansett veldig, veldig lei seg! Og jeg må nok si at jeg hadde «foretrukket» SA ovenfor nok en MA, for det synes jeg var ganske brutalt.
Skjønner deg veldig godt, deler bekymringen din. Jeg hadde selv SA i november og MA i februar. Tror ikke jeg tør å slappe av før jeg er godt over 13 uker på vei (selv om en aldri har noen form for garanti da heller)..nervepirrende
Huff nei, det gjør noe med en altså! Sist fikk jeg en liten lettelse ved 13 uker, men det var først etter den ordinære at jeg egentlig klarte å glede meg skikkelig.Skjønner deg veldig godt, deler bekymringen din. Jeg hadde selv SA i november og MA i februar. Tror ikke jeg tør å slappe av før jeg er godt over 13 uker på vei (selv om en aldri har noen form for garanti da heller)..nervepirrende
Skjønner det. Krysser alt jeg har for at det går veien for oss denne gangen
Klarer ikke finne roen da jeg har hatt småblødninger, selv om jeg vet at dette skjer med noen. Legen mente det hørtes harmløst ut. Har elles ikke tatt noen form for tester hos legen, så føler ikke at jeg er så mye klokere. Symptomer kommer og går, uten at jeg har hatt noe voldsom kvalme eller lignende. Synes det er så lenge å vente helt til første ultralyd uten å vite om ting går bra der inne eller ikke. Men det er vel the name of the game
splash
Glad i forumet
Åh, det er slitsomt ja... Har blødd jeg og, og det er ikke noe kjekt å ikke vite hva som skjer...
Jeg er bekymret for å miste, og så er jeg bekymret for hvordan livet blir etterpå. Endelig er barna store. Jeg er redd for å bli gammel mor, det kverner mye. Redd for syndromer, eller tilstander på barnet. Samtidig så er jeg evig takknemlig, og det er jo stor sjans for at det går bra. Jeg er jo "bare" 36..
A-40610965
Første møte med forumet
Er i uke 6. Hatt rosa/utvannet blødning et par ganger etter samleie. Er bare når jeg går på do rett etterpå og kommer ikke mer etter ca en halvtime. Men setter en skikkelig demper på lysten når man skal være urolig for blødninger og overanalysere om det er det ene eller det andre. Har veldig lite symptomer annet enn ømme bryst og milde murringer nå og da. Forrige uke hadde jeg murringer konstant men det gav seg ut i denne uken. Bekymrer meg over blødningene og at jeg er i så «god form».
Er bekymret for å miste igjen 
Mistet første svangerskap (MA) i uke 10 sist, og er i uke 7 med nytt svangerskap nå. Svangerskapene er helt like, daglige småblødninger og kramper, syns det er skikkelig vanskelig å vite når jeg skal være bekymret eller ikke for SA. Har vært på en UL i forrige uke der ting så bra ut, men klarer ikke å slå meg til ro med det. Føler jeg bare «venter» på at hjertet skal slutte å slå igjen
Mistet første svangerskap (MA) i uke 10 sist, og er i uke 7 med nytt svangerskap nå. Svangerskapene er helt like, daglige småblødninger og kramper, syns det er skikkelig vanskelig å vite når jeg skal være bekymret eller ikke for SA. Har vært på en UL i forrige uke der ting så bra ut, men klarer ikke å slå meg til ro med det. Føler jeg bare «venter» på at hjertet skal slutte å slå igjen 
Ingen blødninger eller noe. Men tok en vanlig strimmeltest og streken har blitt svakere. Jeg er nesten 100% sikker på at jeg mister denne gangen og. Magefølelsen har ikke vært god i det hele tatt dette svangerskapet. Mindre symptomer og. Kvalmen er borte, murringene er omtrent borte. Kjenner noen små stikk i livmoren avogtil og har ømme pupper. Mister jeg nå så har jeg vært gjennom to kjemiske og to aborter siden oktober... mistet 6+1 i januar og er nå kommet til 6+3. Vet ikke om jeg orker en runde til, er for stor psykisk påkjenning og jeg har akkurat bikket 40 nå så er vel for gammel.
Har du planer om TUL?
Hadde det, men ser an nye hcg målinger hos legen på mandag og så tar jeg det derfra. Prøver å holde håpet oppe. Vet jo at man ikke skal teste hcg økning med tester. Men er teste skadet, så klarer ikke å la være. Regner egentlig med at legen henviser meg til ekstra tidlig ultralyd om hun er i tvil. Om ikke så drar jeg privat med mindre det blir tydelig at jeg evt. MisterHar du planer om TUL?
Uff, for en påkjenning å vente på hcg-måling når du har så dårlig følelse. Jeg krysser alt for deg, og at det bare er testene som ikke spiller på lag og at du er heldig og bare er litt mindre plaget med symptomer. Håper, håper, håper alt er bra
.Vi vil jo ha deg her
Jeg har mistet noen ganger tidligere. Jeg har vært i kontakt med Frøyaklinikken i Oslo pga endel ting, de kan mye om fertilitet, hvordan bedre den naturlig også ved hjelp av spesifikk vitamin- og mineraltilskudd, kosthold++, og har også en Facebookside hvor man kan stille spørsmål. De rådet meg til å få progesteronstøtte denne gangen, for sikkerhets skyld, og jeg ringte gynekolog og fikk resept - de syntes det hørtes fornuftig ut. Det kan kanskje avhenge av hva som er årsaken til at man mister, men det er ikke nødvendigvis "vanlig" å miste så mange ganger på rad. Da er det antagelig noe i kroppen som ikke er som det skal, har du blitt utredet etter alle du har mistet?
Men med dette håper jeg så klart ikke at du mister igjen nå
håper alt er i orden!